«Vi er arktiske nasjoner», sa statsminister Jonas Gahr Støre på en pressekonferanse han holdt sammen med Canadas statsminister Mark Carney i midten av mars 2026.

Det var første gang siden 1980 en kanadisk statsminister kom på offisielt besøk til Norge. Allianser pleies i storpolitikkens tegn.

Lenge har Arktis vært betraktet som en ekstrem, men lite tilgjengelig og nokså perifer del av verden for oss som ikke bor der. Den forestillingen har raskt endret seg.

Det er ikke bare Gahr Støre og Carney som snakker om Arktis. USAs president Donald Trump har tidligere uttalt at USA «bare må ha Grønland».

For Norge er Svalbard og Arktis et satsingsområde for nasjonal økonomi, sikkerhet, forskning og utvikling og geopolitikk.

Gjennomgår dramatiske endringer

– Arktis gjennomgår dramatiske endringer på grunn av klimaforandring, geopolitikk, ny industrialisering og en stadig større eksponering for globale strømmer av kapital og mennesker, sier Peter Hemmersam.

Han er professor ved Institutt for urbanisme og landskap ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). Hemmersam har nylig utgitt boken «De arktiske byer» på Arkitektens forlag i Danmark.

Arktiske byer er blant de stedene på kloden som først opplever alvorlige konsekvenser av klimaforandring.

– Derfor har de plutselig fått stor internasjonal oppmerksomhet. De geopolitiske rivaliseringene blusser opp når polarisen trekker seg tilbake, fortsetter Hemmersam.

Arktis handler ikke bare om geopolitikk, klimaendringer og økonomiske interesser. Det handler minst like mye om mennesker og stedene de bor, de arktiske byene, understreker han.

Hvem bor i de arktiske byer? Hvem har planlagt dem? Hvordan kan vi forestille oss deres fremtid?

Folk lever helt vanlige liv

Hemmersam sier at det både gir mening og ikke gir mening å snakke om arktiske byer som ett felles begrep. 

På den ene siden peker han på at flere av byene deler viktige trekk som klima, beliggenhet og befolkning, mens de på den andre siden er like ulike som byer ellers i verden.

AHO-professoren er fascinert over at menneskene som bor på steder som virker ekstreme, lever tilsynelatende helt vanlige hverdags- og samfunnsliv.

Samtidig har han blitt provosert over arkitekter og byplanleggere som hevder det finnes en ferdig oppskrift på hvordan vi bygger arktiske byer.

– Det er helt åpenbart feil. Hvordan er det mulig å tenke seg at oppskriften er klar når vi ikke vet hvordan vi skal bygge byer i resten av verden? De arktiske byer har vært en blindsone for arkitekter og byplanleggere, hevder Hemmersam.

Det ønsker Peter Hemmersam å gjøre noe med.

Blindsone for arkitekter

Arktiske byer blir noen ganger betraktet som litt mislykkede versjoner av storbyer lenger sør. 

Arkitekter og planleggere har også ofte delt denne oppfatningen.

– Det henger sammen med at de ofte ikke bor og jobber i disse byene i nord. Samtidig er de trent til å se på de arktiske byene som steder der man løser bestemte oppgaver, sier han.

Det kan for eksempel være som baser for ressursutnytting og som geopolitiske bastioner for å hevde nasjonal suverenitet. Det setter sitt preg på hvordan de utformes.

Kolonier i nordområdene

Det bor mange ulike mennesker i de arktiske byene. Der finner vi urfolk, folk som har kommet i forbindelse med industri og ressursutvinning, og mennesker fra andre deler av verden som jobber i serviceyrker.

Her er også forskere som er der for å utvikle ny kunnskap om Arktis.

– Vi som bor i Sør-Norge eller i Danmark tenker kanskje ikke på at disse byene er et resultat av kolonialisme. Vi forbinder gjerne kolonier med steder som ligger sør for oss, forteller Peter Hemmersam.

Særlig har Danmark hatt en bratt oppvåkning til en tilspisset situasjon på Grønland og landets rolle som kolonimakt.

Noe helt for seg selv

I løpet av det tjuende århundre har arkitekter og planleggere spilt en helt sentral rolle i å bygge opp bysamfunn i nord som tjener statenes interesser.

– Det har de gjort ved å rulle ut velferdssamfunnet i alle deler av landet, bygge opp råvarebasert eksportindustri og lære opp lokale innbyggere til å være normale og gode borgere, sier Hemmersam.

De arktiske byene er ofte et komplekst resultat av motsetninger mellom globale, nasjonale og lokale hensyn, mellom nasjonal og regional historie, mellom urbefolkningsinteresser og storsamfunnets interesser.

Motsetninger kan vise seg når nasjonale ønsker om ressursutvinning og energiproduksjon ikke er forenlig med lokale ønsker og urfolksrettigheter. 

– Byplanlegging er i sin natur politisk

Det er ikke alltid mulig på kort varsel å huse tilreisende arbeidere på en forsvarlig måte gjennom demokratisk styrt lokal planlegging. 

De må i stedet ta til takke med å bo i livløse brakkebyer uten kontakt med lokalsamfunnet og uten å bidra direkte til det lokale næringslivet.

Ulik historieforståelse ble tydelig da den enorme boligblokken «Blok P» i Nuuk ble revet. Boligene i denne bygningen representerte i en dansk historieforståelse et positivt bidrag til velferd og utvikling. 

I den konkurrerende grønlandske forståelsen var den et uttrykk for kolonial fremmedgjøring.

– Byplanlegging er i sin natur politisk. Vi kan ikke tenke på arkitektur og byutvikling uten samtidig å tenke politikk og kultur, sier professor Peter Hemmersam.

Grensene splitter befolkningsgrupper

De arktiske byene har gjennomgått drastiske endringer de siste 100 årene, og kan studeres som laboratorier for hurtig forandring, som resten av verden kan lære av.

Deres særegenhet gjenspeiler seg i deres spesielle historie, som ikke nødvendigvis følger den nasjonale historieskrivingen. I Arktis er statsgrensene nemlig ofte trukket tvers gjennom ulike befolkningsgruppers territorier.

– Arkitekter og planleggere har gått fram og tilbake når det gjelder om de skulle utformes som byer i andre deler av verden, eller om de skulle tilpasses lokale og regionale forhold og få sitt helt eget formmessige uttrykk og lokal identitet, forteller professoren.

Arktiske byer er altså ikke bare mislykkede versjoner av byer lenger sør. De er noe i seg selv.

Konkurrerer om å være mest mulig arktiske

De arktiske byene står foran nye store forandringer, forteller professoren.

De arktiske byene konkurrerer med hverandre om å være mest «arktiske». Det gjør de for å tiltrekke seg arbeidskraft og turister, men også for å bli samlingssteder for forskere og politikere som i økende grad interesserer seg for regionen.

Forskeren håper at leserne av boken får en forståelse av at de arktiske byene ikke kan forstås og behandles på én måte.

–  De er nemlig like forskjellige som byer i andre deler av verden, understreker Peter Hemmersam.

Noen av de arktiske byene vokser og blir mer internasjonale og metropol-aktige. Andre byer skrumper inn når den lokale industrien legges ned, eller ungdommen flytter bort for enklere å kunne velge mellom jobber. 

Det er altså ingen enkle og altomfattende svar på hvordan planleggere og arkitekter skal forholde seg til disse stedene.

– Det som er klart, er at det ikke er noen løsning ukritisk å importere modeller og løsninger for utformingen av byene, boligene og byrommet fra andre steder, sier Peter Hemmersam.

Referanse:

Peter Hemmersam: De arktiske byer. Arkitektens forlag, Danmark, 2026.

Artikkelen er produsert og finansiert av Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

AHO er én av 78 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo:

• 

  Arkitekten som lot seg ryste over kvinners arbeidssituasjon i hjemmet

• 

  I offentlige parker skal det være mulig å være både sosial og alene

• 

  Slik kan arkitekter bidra til beredskap

• 

  – Designere må lære å danse med makten

• 

  Hvordan vi snakker om byen, er med på å forme den

• 

  Beitostølens suksess som turist­sted gir hodebry

Les flere saker fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER