Tidligere i år mistet Norsk karakteranalytisk institutt (NKI) godkjenningen til å utdanne nye psykologspesialister.

Begrunnelsen var at det ikke finnes forskning som viser at metoden de underviser i, faktisk virker og er trygg.

Hendelsen har ikke gått upåaktet hen. Flere fagfolk har kastet seg inn i debatten, blant annet i spaltene til Tidsskrift for Norsk psykologforening.

Noen fagfolk mener det er helt på sin plass å kreve et definert minimum av vitenskapelig dokumentasjon for en utdanning som er godkjent av Psykologforeningen, og som får millioner i støtte fra Helsedirektoratet.

Andre mener kravene er for spesifikke og at dette stjeler spillerom fra terapeutene.

– Stjeler det faglige spillerommet

Psykologspesialist og sjefsredaktør for tidsskriftet Katharine Cecilia Williams  tilhører de sistnevnte. 

Hun stiller spørsmål ved om Psykologforeningen i det hele tatt skal definere hva som skal være det forskningsmessige grunnlaget for praksis. 

– Psykologforeningen bør slå ring rundt sine psykoterapeutiske fagmiljøer og avstå fra å ta en dommerrolle overfor dem, skriver Williams i en leder i Psykologtidsskriftet. 

– Psykologforeningen kunne presisert at kritiske angrep på behandlingspraksis er en yrkesrisiko for psykologer og avstått fra å handle på grunnlag av noen enkeltstående saker, skriver hun. 

– Jeg mener det er viktig at vi holder kvalitetsfanen høyt og gjør kontinuerlig arbeid for å motvirke uhjelpsomme og skadelige praksiser. Men jeg tror at Psykologforeningens medlemmer nå er lei av at det faglige spillerommet stadig er i spill.

– Det blir for snevert

Også professor Helene Amundsen Nissen-Lie er bekymret for at spesifikke evidenskrav skal gjøre behandlingen snevrere.

– Jeg er veldig opptatt av at vi skal ha forskningsbelegg for det vi gjør. Men jeg ser bildet som sammensatt, sier hun til forskning.no.

Hun mener kravene mangler en presisering av at en metode i psykoterapien ikke virker alene, men gjennom en terapeut med sine ferdigheter og kliniske skjønn.

Nissen-Lie mener dette bidrar til et forenklet medisinsk syn på psykisk lidelse og behandling.

– Vanskelig å studere

Vincent Stephen ved Universitetssykehuset Nord-Norge tar spesialistutdanning ved NKI og kritiserer i en kronikk i Psykologtidsskriftet at instituttet ble fratatt godkjenning.

Stephen argumenterer for at det er vanskelig å forske på effekten av denne typen psykoterapi.

– Tilnærmingen bygger på en grunnholdning om at hvert møte mellom to individer er unikt. Dermed er den vanskelig å forene med manualisering og replikasjonsstudier, skriver han.

Er metodene til for pasientene?

Dette spørsmålet har lenge vært diskutert i fagfeltet, forteller Jan Ivar Røssberg, professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo og overlege i psykiatri ved Oslo Universitetssykehus.

Han forsker på hvordan psykoterapi virker, gjennom flere randomiserte kontrollerte studier (RCT).

– Det har nok i visse psykoterapeutiske miljøer vært en holdning om at man øver vold mot psykoterapien hvis man begynner å forske på den, sier Røssberg til forskning.no.

De fleste anerkjenner at forskning er viktig

Dette ser vi imidlertid stadig mindre av i dag, mener Røssberg.

– De fleste anerkjenner i dag at det er viktig med gode forskningsstudier på psykoterapi.

– Vi kan ikke unngå RCT-studier selv om det er komplisert og det sannsynligvis er mange faktorer som bidrar til effekten av psykoterapi. Dette gjelder helt klart selv om man gir en individuelt tilpasset terapi og at relasjonen er viktig, sier Røssberg

Han mener det er viktig å måle om pasientene blir bedre av terapi.

– Ikke minst trenger vi mer kunnskap om hvilke pasienter som har mest nytte av hvilken type terapi. Vi har ingen terapeutisk retning som virker for alt og alle, sier Røssberg.

Hvor mye betyr metoden?

Nissen-Lie ønsker en bredere definisjon av evidens og studier en utdanning må ha for å få godkjenning.

- Er det et rimelig krav at den spesifikke metoden skal ha vært gjenstand for studier og sekundær metaanalyse? Det er helt rimelig, men det er ikke tilstrekkelig, sier hun.

Nissen-Lie forsker selv på hva som virker i psykoterapi, og mener at forskjeller mellom metoder ikke har mest å si for å skille mellom gode og mindre gode utfall av terapi. Ofte har samspillet og alliansen mellom terapeuten og pasienten en større betydning for om pasienten blir bedre, sier hun.

– Samtidig trenger psykologen metodene, fordi vi trenger et kart over terrenget vi skal operere i, men kartet og terrenget er aldri helt like.

Nissen-Lie mener det er viktig at psykologer har mange ulike metoder å fordype seg i. 

– Vi trenger mangfoldet å jobbe med, sier hun til forskning.no.

Er metodene til for pasientene?

Røssberg stiller spørsmål ved om behandlere velger metoder som de selv synes er best heller enn hva som er best for den enkelte pasient.

– Det kan godt hende at det er viktig at hver terapeut finner den metoden som passer dem best, sier han til forskning.no.

– Men når vi har så mange ulike metoder som i dag, er det nødvendig å stille spørsmål om behandlere velger metoder som de selv synes er best heller enn hva som er best for den enkelte pasient.

LES OGSÅ:

– Skummelt for pasientene som blir utsatt for det

Ingen sjekker om terapiene skader

Opptatt av helse, psykologi og kropp?

Mat hjernen med nyheter fra forskning.no om sykdommer, psykologi, kosthold, sex, trening og andre av kroppens mysterier.

Meld meg på nyhetsbrev