Du står på togstasjonen på vei til jobben en morgen og får plutselig panikk: Dro du ut støpselet på strykejernet? Og låste du egentlig døren? 

Å ha tvangstanker er en normal del av det å være menneske, mener Kristen Hagen. 

Han er forsker ved NTNU og nestleder ved Bergen Center for Brain Plasticity som tilbyr korttidsterapi for tvangslidelser, også kalt OCD. De utvikler og undersøker også nye typer korttidsterapi for OCD.

De fleste av oss kjenner oss igjen elementer av tvangslidelser, sier han.

– Hvis jeg for eksempel ber deg skrive «jeg håper at – navnet på den personen du er aller mest glad i – dør i en ulykke i løpet av de neste 24 timene», ville du skrevet det da?

– Hvis du svarer nei på dette spørsmålet, er det sannsynligvis fordi du vil være bittelitt redd for at det faktisk kan skje, selv om du egentlig ikke tror at tanker kan forårsake ulykker.

Dette sier Hagen, som har lang erfaring med både forskning på og behandling av OCD.

Var livredd for døden

For Klara Valsvik gikk redselen for døden ut over livet. 

Det startet da hun var jentunge i Sogn. Da hadde de svart- og hvitrutete gulv, og hun utviklet et ritual der hun ikke kunne tråkke på de svarte feltene. 

– Det svarte var liksom døden. Jeg var livredd for at foreldrene mine skulle dø fra meg, og jeg måtte hele tiden gjøre ting for å forhindre det, trodde jeg. 

Da hun ble mor, fortsatte ritualene. 

– Jeg skjulte ritualene mine godt, men det tok mye krefter. Da jeg jobbet på en frisørsalong, måtte jeg skru av lyset mange ganger. Det handlet om å holde døden borte. 

Da barna ble selvstendige, hadde hun hatt plagene i 40 år. Hun var helt utslitt. 

– Til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg måtte ha hjelp. Og hadde jeg ikke fått hjelp, hadde jeg ikke vært her nå, sier hun. 

Fire timer i dusjen 

Å ha tvangstanker er i seg selv ikke farlig, men når tankene blir så intense og ubehagelige at det forstyrrer hverdagen, kalles det en tvangslidelse. Obsessive Compulsive Disorder (OCD), som det heter på fagspråket, rammer minst to til tre prosent av befolkningen i løpet av livet, ifølge Oslo universitetssykehus. 

De med OCD gjør tvangshandlinger for å forhindre at det de er redde for, skal skje. For eksempel vaskeritualer eller kontrollrutiner.

For noen tar tvangshandlingene flere timer av dagen. Det kan være en enorm belastning både på personen selv og familien.

– Må du stå fire timer i dusjen for å bli ren etter å ha vært ute en tur, så begrenser det naturligvis livet ditt, sier Diana Pascal.

Hun er spesialist i psykiatri og forsker ved Karolinska Institutet i Sverige, der hun arbeider med OCD. Nylig presenterte hun ny forskning på behandling av lidelsen under konferansen Hjärndagen i Stockholm.

Blir brukt på Parkinson-pasienter

Standard behandling for OCD er kognitiv terapi med eller uten legemidler. 

For dem som ikke får hjelp av dette, mener Pascal det kan finnes håp i en metode som kalles Deep Brain Stimulation (DBS). 

Metoden har i flere år vært brukt i behandlingen av komplisert Parkinsons sykdom, også her i Norge. 

Nå testes den også ut på psykiatriske lidelser, blant annet depresjon, men er ikke godkjent som behandling i psykiatrien. 

En pacemaker i hjernen

I Sverige tester forskere ut DBS på pasienter med OCD som har fått annen behandling i flere år uten effekt.

– DBS fungerer i prinsippet som en pacemaker for hjernen, forteller Diana Pascal.

Pasienten får operert inn svært tynne elektroder i hjernen. Disse kobles til en stimulator - omtrent som en pacemaker – som plasseres under huden. 

Målet er et område langt nede i hjernen som knyttes til tanker, følelser og atferd. Elektriske impulser fra elektrodene skal påvirke nettverk i hjernen som er viktige for tvangssymptomer. 

Frykt for psykiatriens historie

Internasjonale studier viser at omtrent halvparten av pasientene blir bedre med DBS, forteller Pascal. 

I en europeisk studie på 30 pasienter, som hun var med på, fikk de fleste bedre funksjon i hverdagen og økt livskvalitet, sier hun. 

– Noen blir mer mottakelige for kognitiv atferdsterapi etter behandling, noe som er viktig. Stimuleringen ser noen ganger ut til å åpne for atferdsendring, sier hun. 

Pascal mener forskningen viser at metoden er trygg, men at mange frykter bivirkninger. 

– Det er jo en operasjon der man skal putte ting inn i hjernen. Dessuten er det en veldig dyr behandling. Pasienten må følges nøye opp i mange år, sier hun.

Hun mener også at psykiatriens historie om inngrep i hjernen, som lobotomi, preger skepsisen.

Norsk forsker ikke overbevist

Kristen Hagen er ikke overbevist om at DBS har en plass i behandlingen av disse pasientene. 

– Opp gjennom årene er det gjort en del studier, men med små utvalg. Forskningen er derfor begrenset, mener han.

Han er også kritisk til hvordan målgruppen defineres – nemlig «pasienter med alvorlig OCD som ikke responderer på annen behandling». 

– I vår forskning ser vi at hvor store OCD-symptomer en person har, ikke predikerer godt om de responderer på terapi, forklarer han. 

Pascal viser til fem år uten effekt av annen behandling. Det er ikke nødvendigvis slik behandling virker ved OCD, mener Hagen. 

– Studier viser at pasienter som kan ha hatt flere mislykkede behandlingsrunder, kan få god effekt neste gang de forsøker. 

Hagen tror ikke at DBS kommer til å bli en behandling for OCD i fremtiden.

– Jeg tror ikke dette er noe pasientene ønsker. Jeg har knapt møtt en pasient som har tatt det opp. Jeg ville heller ikke anbefalt det.

Han er overbevist om at pasientene kan behandles like godt med terapi og at det bør satses mer på å utvikle gode behandlingsprogrammer.

Tok med seg jord fra en gravplass

Klara Valsvik gikk lenge før hun søkte hjelp. Da hun begynte i behandling, var det eksponering med responsprevensjon (ERP). Hun skulle utsette seg for det hun fryktet mest.

– Jeg måtte blant annet gå på en gravplass og ta med meg jord fra en grav. Så måtte jeg ta jorda med meg hjem og utsette meg for ubehaget. Bare det å bære posen med jord hjem, var et kjempeprosjekt for meg. Men det var nødvendig. Det handlet om å utfordre seg selv. 

Hun lærte seg også verktøy for å bryte tankemønstre. 

– Jeg måtte tvinge meg selv til å gå fra en dør uten å sjekke den én gang til. Jeg sa til meg selv: Uansett hvor mye jeg sjekker, så endrer det ikke det om folk dør eller ikke.

Et stort vendepunkt

Klara Valsvik fikk god hjelp av terapi. I dag har hun nesten ingen symptomer. 

– Det hender jeg får et stikk, men da snur jeg tankene med én gang og går videre. Før behandlingen styrte tankene hele livet mitt. I terapi lærte jeg at tanker er tanker, ikke virkelighet. 

Et stort vendepunkt kom da hun opplevde dødsfall i nær familie etter at hun hadde fått behandling.

– Da min far døde, klarte jeg ikke å være der. Jeg var for redd. Da mor døde noen år senere, og jeg hadde fått behandling, fikk jeg tatt farvel. Det var en enorm lettelse. 

Behandling på fire dager 

Et norsk firedagers behandlingsprogram der pasientene skal oppsøke det de frykter mest, brukes nå i mange land. Dette kan du lese mer om på forskning.no.

Den som behandlet Klara Valsvik for 15 år siden, er en av forskerne som har utviklet denne metoden, Bjarne Hansen. Han leder i dag Bergen Center for Brain Plasticity, der også Kristen Hagen jobber.

– Fire intense dager med tett terapi gir forpliktelse og kontinuitet. Det gir mindre rom for å utsette endringene man skal gjøre, sier Hagen. 

I vanlig terapi kan det gå for lang tid mellom timene til at endring skjer, mener han. 

Han presiserer at pasientene ikke er kurert på fire dager.

– De må jobbe videre selv. Vi lærer dem ferdigheter som de skal bruke i livet sitt videre. 

Håper at flere får behandling

Klara Valsvik er i dag aktiv i Norsk OCD og angstforening, Anake. Der har hun møtt mennesker som ikke har blitt bedre med terapi. Derfor synes hun det er viktig at det forskes på flere behandlingsmetoder. 

– Jeg tror motivasjon betyr alt. Du må virkelig ville det selv. Og du må tørre å utfordre deg selv. Det er det ikke alle som klarer. Man må være forberedt på å jobbe med det og være villig til å gjøre ting som er fryktelig ubehagelige. 

Hun håper virkelig at flere får behandling. 

– Det er så mange som ikke tør, eller ikke vet, at det finnes hjelp. 

LES OGSÅ

Slik behandler de tvangslidelser på fire dager

Norske pasienter først i verden med å teste MDMA mot depresjon

Opptatt av helse, psykologi og kropp?

Mat hjernen med nyheter fra forskning.no om sykdommer, psykologi, kosthold, sex, trening og andre av kroppens mysterier.

Meld meg på nyhetsbrev