Norsk uavhengighet ofte en illusjon

Når Norge stikk i strid med stormaktene anerkjenner Hamas' rett til å styre, er det kanskje ikke så kontroversielt som vi skulle tro.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Norge liker å fronte seg som en ”humanitær stormakt”, og vi tror gjerne vi er en viktig stemme internasjonalt – etter arbeid med for eksempel Oslo-avtalen. Det idealet er imidlertid ikke alltid forenelig med virkeligheten.

'Norge er ikke alltid så fremtredende internasjonalt som vi gjerne skulle ønske. (Foto: Colourbox.com)'
"Norge er ikke alltid så fremtredende internasjonalt som vi gjerne skulle ønske. (Foto: Colourbox.com)"

- Norges uavhengighet er ganske begrenset. Det er et misforhold mellom oppfatningen innad i landet, og de faktiske realiteter, sier Even Lange.

Det kommer frem i boken ”Vendepunkter i norsk utenrikspolitikk”.

Den er redigert av historieprofessorene Lange og Helge Pharo, og professor i statsvitenskap Øyvind Østerud.

Avhengig av de allierte

Ofte blir rollen vår bestemt av forholdet til allierte i NATO.

Ta for eksempel Norges forhold til det palestinske regjeringspartiet Hamas. Det er svartelistet som en terrororganisasjon av blant andre USA.

- Vi har alltid trodd at vi går på tvers av verden når det gjelder anerkjennelse av Hamas, men det viser seg at den rollen er velsett hos de allierte. Norge har den holdningen fordi vi som lite land kan ha den, og den brukes for det den er verdt, sier Østerud.

I praksis betyr det at fordi USA ikke kan tilnærme seg Hamas på grunn av krigen mot terror og forholdet til Israel, lar man et lite land som Norge spille den rollen.

- Men så lenge det ikke spiller noen stor rolle for stormaktene hvilken rolle Norge velger å ta, så har vi et relativt stort handlingsrom, tilføyer Lange.

En ny rolle internasjonalt

Boken tar for seg de store temaene i norsk utenrikspolitikk de siste årene, blant annet forholdet til Russland, endringen i det norske forsvaret, fredsarbeidet i Midtøsten og deltagelsene i FNs fredsbevarende operasjoner.

'F.v Helge Pharo Even Lange og Øyvind Østerud. (Foto: Hanne Jakobsen)'
"F.v Helge Pharo Even Lange og Øyvind Østerud. (Foto: Hanne Jakobsen)"

Særlig det å delta i andre lands kriger gjennom FN trekkes frem som en viktig endring.

- Rollen som aktiv deltager i andre lands konflikter er ny – det er uvant at en ministat som Norge trekkes inn i situasjoner som det. Tidligere var den rollen forbeholdt stormaktene, sier Østerud.

Norges deltagelse i operasjonene på Balkan og i Afghanistan trekkes frem som eksempler på denne nye rollen.

EU et ikke-tema

Ett område glimrer likevel med sitt fravær i boken – nemlig EU-spørsmålet. Selv om man skulle tro at temaet er av stor interesse i norsk politikk, særlig sett i lys av Islands mulige søknad inn i unionen, mener redaktørene unionsmedlemskapet er et ikke-tema.

- Selv nå etter at Island sannsynligvis skal søke seg inn i EU, ligger saken død i Norge. Der har det ikke skjedd noe nytt siden 1972 – EU-politikken er en stabil forutsetning i norsk utenrikspolitikk, sier Østerud.

Det handler om økonomi.

Nye EU-medlemmer siden den kalde krigen har normalt vært land med svak eller problematisk økonomi, påpeker Lange. Sverige gikk inn da økonomien skrantet, Island er midt i en økonomisk krise, og de siste årene er det stort sett bare fattigere østblokkland som har blitt tatt inn som medlemmer.

- For at Norge skulle ønske å gå inn i EU må det skje noe drastisk, for eksempel at oljen begynner å koste 25 dollar fatet, sier Pharo.

Mye er vinn/vinn

Men alt er ikke bare kynisme og egeninteresser i det norske engasjementet i verden. Oljen og rikdommen vi har fått med den, gjør at de to aspektene av utenrikspolitikken – idealisme og realpolitikk – enklere kan forenes, mener redaktørene.

Det å delta i internasjonale fredsbevarende operasjoner fører til godvilje på områder som er viktige for Norge, for eksempel i havrettslige spørsmål. Det å ha mye penger gjør at vi kan være med på fredsbevarende operasjoner som vi ser på som viktige – uavhengig av realpolitiske interesser.

- Uten oljen hadde vi nok ikke vært engasjert i samme grad, nei, selv om det sikkert hadde vært noe, mener Pharo.

Han peker på at Norge har involvert seg på blant annet Sri Lanka og i Midtøsten i langt større grad enn hva som hadde vært mulig uten oljerikdommen.

- Det er en del situasjoner som er vinn/vinn. Det trenger ikke være noe motsetningsforhold mellom de to delene av politikken, sier Lange.

Referanse:

”Vendepunkter i norsk utenrikspolitikk” er et ledd i et større forskningsprosjekt, Den norske fredstradisjonen, som gjennomføres ved Forum for Samtidshistorie ved Universitetet i Oslo. Prosjektet ledes av Helge Pharo.

Powered by Labrador CMS