Skolen må utvikle seg
Norsk skole gjør det temmelig middelmådig i internasjonale undersøkelser, og mange lærere opplever stadig kriser som mobbing eller uro i klassene. Nå må myndigheter, rektorer og lærere ta et krafttak for å sikre framtidas gode skole.
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
- Skolen skal formidle verdier og tradisjon, og kan ikke følge alle mulige trender, sier førsteamanuensis Unni Vere Midthassel ved Senter for Adferdsforskning ved Høgskolen i Stavanger.
Men det betyr ikke at skolen ikke kan utvikle seg, slik at den passer dagens og fremtidas samfunn. Det er viktig å fokusere på hva slags sosial og faglig kompetanse barna trenger, og lage et skolesystem som kan gi dem begge deler.
Inkluderende skole
- Vi må klare å bevege oss fra enhetsskolen til en inkluderende skole, hvor den enkelte blir støttet og stimulert, sier Midthassel. Og veien til målet går igjennom lærerne.
Man må løse opp i gamle forestillinger om at alle elevene skal lese den samme boka og gjøre de samme oppgavene til samme tid, mener hun, og har stor tro på
å sende lærerne på kurs hvor man jobber med fag og sosial inkludering parallelt. Det er viktig at elever lærer å mestre både faglige utfordringer og samvær med andre.
For personlig
- Tradisjonen med en lærer og en klasse i et lukket klasserom er for sårbar, sier Midthassel. Den kan lett føre til at lærere føler de må takle alle utfordringene alene.
Uro i klasserommet kan lett oppleves som personlige angrep, eller en kan legge all skylden på elevene. I begge tilfeller kan det være vanskelig for læreren å ta problemene opp med kolleger på en måte som bidrar til endring.
- Før hadde folk en oppfatning av at læreren på ett eller annet tidspunkt skulle være ferdig utlært, forteller Midthassel. Men nå ser man at det dreier seg om livslang læring. Man trenger trening, kunnskap om elevenes adferd og selvinnsikt for å løse de vanskelige situasjonene i klasserommet.
Samarbeid
Men det er ikke enkelt å endre et inngrodd system. Mange av lærerne ønsker ingen forandring, og er engstelige for ikke å mestre en ny hverdag. Men det er ikke meningen at den enkelte lærer skal gjøre jobben alene. Drar hele kollegiet i samme retning, kan man skape én god skole i stedet for mange enkeltmannsforetak.
- Vi må både presse og støtte for å få dagens skole over kneika, sier Midthassel. Det må rett og slett stilles krav om utvikling og etterutdanning hele tiden. Og her er det ekstra viktig å sørge for at rektor har nok støtte utenifra til å gjennomføre prosessen.
Rektor i klemma
Rektor sitter nemlig ofte i en kinkig situasjon. Når samfunnet presser på, forventer lærerne nemlig at hun skal beskytte dem mot forandring. Til gjengjeld gir de henne den respekt og autoritet hun trenger. Kjører rektor sine underordnede for hardt, risikerer hun at godviljen forsvinner.
- Derfor er det veldig viktig å gi rektor den støtten hun trenger for å gjennomføre upopulære forandringer, sier Midthassel.
Dagens rektorer sitter temmelig alene på toppen. Tidligere var skolekontorene overordnede koordinatorer, men nå er mange av dem lagt ned, og dermed seiler hver skole i sin egen lille sjø.
Min egen endring
Det viktigste av alt er kanskje at hver enkelt lærer får et eierforhold til endringa, og det får de ikke med mindre de involveres tidlig, og får innflytelse i arbeidet, mener Midthassel. Når utviklingsarbeidet springer ut ifra lærernes egne behov, blir det meningsfylt for dem som faktisk skal gjennomføre dem.
Annonse
