Ivar Mysterud er en av landets mest kjente rovdyrforskere, i tillegg til at han har en brennende interesse for evolusjon og økologi. Nå tar han til orde for et tverrfaglig samarbeid med samfunnsforskerne og humanistene, i et forsøk på å utvikle ny kunnskap om mennesket.

- Hvis evolusjonsteorien bringes inn i andre fag for fullt, kan vi utvikle ny og viktig kunnskap om mennesket. Nå er det på tide at samfunnsforskerne og humanistene får fart på videreutviklingen av den evolusjonære erkjennelsen, sier Mysterud, som er førsteamanuensis ved Biologisk institutt, Universitetet i Oslo (UiO).

- I løpet av de siste årene har vi fått så mye ny kunnskap om menneskets utvikling, at til og med Paven har godtatt at vi har felles stamform med apene! De nye kunnskapene er nødt til å få omfattende konsekvenser for alle de vitenskapene som beskjeftiger seg med mennesket, mener Mysterud.

Går glipp av ny kunnskap

- Jeg mener slett ikke at vi skal bruke de nye erkjennelsene til å akseptere krig, barnedrap, voldtekter eller andre grusomheter. Noe av det viktigste ved å være menneske, er jo nettopp at vi har utviklet moralske og juridiske systemer for å holde disse impulsene i sjakk. På den andre siden går vi glipp av muligheten for å utvikle ny kunnskap om mennesket, hvis vi fornekter eller overser de evolusjonære sammenhengene, påpeker han.

Ifølge Mysterud finnes det antakelig mange evolusjonære forhold i menneskesinnet, som det vil være av stor interesse å få bedre klarlagt. - Det er ikke mer enn fem-seks millioner år siden nærmenneskene og sjimpanselinjen skilte lag i evolusjonen, og vi har fortsatt 98 prosent av de samme genene som vanlig sjimpanse. Hittil har ikke psykologien, sosiologien og de andre vitenskapene som jobber med mennesket arbeidet nok med kunnskapen om de prosessene som har formet oss, sier Mysterud.

Kjærlighetsapen

- Mange sosiologer og psykologer har hevdet at mennesket er en slags tabula rasa, som kan formes fullt ut av omgivelsene. Men jeg er overbevist om at mange av våre iboende tilbøyeligheter - som at vi er redde for mørke, stup, åpne plasser, slangeliknende bevegelser osv. - utgjør strukturer i hjernens arkitektur som bare trenger en liten stimulus for å aktiveres. Selv om jeg vil advare mot for mye bruk av dyr som modeller, er det heller ikke vanskelig å finne mange paralleller mellom menneskers og dyrs oppførsel, sier Mysterud, og trekker fram den lille sjimpansearten bonobo (Pan pygmaeus).

- Denne dvergsjimpansen bruker sex som konfliktdempende middel i mye av sin atferd. Den har lært oss at sex ikke bare står i reproduksjonens tjeneste. Hvis du kaster inn mat til en gruppe bonoboer i fangenskap, har de sex før de spiser. Da unngår de konflikter under måltidet. Det er ikke så rart at deler av den amerikanske feministbevegelsen har trykket bonoboen til sitt bryst og kaller den for “Make love, not war”-apen. Bonoboen lever for øvrig i matriarkalske samfunn, og de praktiserer både lesbisk sex, homoseksualitet og incest som del av sin naturlige tilværelse, sier Mysterud.

Bonoboapen blir enda mer interessant hvis arten sammenliknes med den vanlige sjimpansen (Pan paniscus), som lever i klart patriarkalske stammer som kan utkjempe mangeårige og blodige kriger. - Voldtekt forekommer, og sjimpansene dreper og spiser både artsfrender og andre dyr. Dessuten er de i stand til å huske fiendtlige sjimpanser individuelt fra en trefning til en annen. Da begynner de å likne veldig mye på noe vi kjenner igjen fra vår egen art, mener Mysterud.

Proksimate og ultimate svar

- Den vitenskapelige “verktøykassa” gjør det mulig å gi henholdsvis proksimate og ultimate svar på de samme spørsmålene. Hvis du spør hvorfor haren er hvit om vinteren, vil et proksimat svar være at hårene mangler pigment. Et ultimat svar derimot, er at harehårene er hvite om vinteren (og mangler pigment), fordi hvite harer overlever bedre i et hvitt miljø, og derfor kan føre sine gener over i neste generasjon! påpeker Mysterud.

Psykologene har hittil stort sett stilt proksimate spørsmål og gitt proksimate svar når det gjelder menneskets natur, uten å interessere seg for den evolusjonære dimensjonen og de ultimate problemstillingene. Det behøver ikke å bli feil, men de får bare med seg en del av virkeligheten, mener Mysterud.

- Jeg er overbevist om at evolusjonslæren kan være med på å gi blant annet sosiologi- og psykologifaget flere nye forklaringsmodeller, dersom de for alvor begynner å forske på ultimate hypoteser. Jeg tror det ville være enorme ting å hente, hvis vi kunne lage en kobling mellom flere universitetsfag og bryte ned “jernteppene” mellom fakultetene når det gjelder studier av mennesker, sier Mysterud.