Når musikkstudenter blir spurt om hva som er vanskeligst med å lage musikk på dataen, svarer de sjelden miksing eller lyddesign. 

Den største utfordringen er å bli ferdig med låtene sine.

– Jeg var interessert i å forstå hva som ligger bak valgene jeg selv tar som musiker, men også å utfordre disse valgene og utvide hva jeg ser som mulig, sier Andreas Waaler Røshol.

Røshol har laget musikk på dataen siden han var ti år gammel. I dag er han forsker ved Institutt for rytmisk musikk på UiA, og har nylig levert en doktorgrad om musikkproduksjon.

I studien bruker han sine egne erfaringer som artist og produsent som grunnlag for forskningen. 

Han bruker tre sentrale begreper for å forklare funnene sine: hauntologi, overproduksjon og det han kaller «poetisk tro».

Datamaskinen husker alt

Det første begrepet handler om fortidens rolle i musikken. 

Røshol bruker begrepet «hauntologi», en idé hentet fra filosofen Jacques Derrida og senere popularisert innenfor elektronisk musikk av kulturkritikeren Mark Fisher.

– Når du jobber med musikk på en datamaskin som har perfekt minne, har du tilgang til alt du har gjort før. Du kan hente fragmenter fra tidligere samarbeid og sette dem sammen på nye måter, sier Røshol.

Til forskjell fra en låtskriver som skriver sanger på gitaren uten å lagre versjoner underveis, lagrer datamaskinen hver eneste versjon av en sang som blir til. 

Det gir et enormt arkiv av ideer. Men det gjør det også vanskeligere å gi slipp på det som har kommet før, enten det dreier seg om tidligere versjon av en låt, eller tidligere tiders musikkhistorie, forklarer forskeren.

– Opplevelsen av en låt eller et refreng er avhengig av det som kom før, hva som kommer etter og av hva vi trodde skulle komme. Det du hører nå er på mange måter hjemsøkt av det som ligger bak i komposisjonen, sier han.

Musikere gjemmer seg bak pynten

Det andre begrepet er overproduksjon. Når én og samme person er både låtskriver, produsent og artist, kan fristelsen for å legge på flere lag med lyd bli enda større, forklarer forskeren.

Ofte handler det ikke nødvendigvis om å gjøre musikken bedre, men om å gjøre seg selv mindre synlig, legger han til. 

– Om du har en vokal uten noen form for prosessering, er det veldig lite du kan gjemme deg bak. Når du legger på mye pynt på vokalen, kan det gjøre det vanskeligere for lytteren å nå gjennom til følelsene som ligger bak, sier Røshol.

Han sier det er et paradoks at jo flinkere man blir teknisk som musiker, jo lettere er det å bygge forsvarsverk rundt det sårbare i musikken. 

Tidlige versjoner av en låt kan ofte ha mer tilgjengelige følelser.

– Overproduksjon koster deg ikke noe annet enn tid. Det koster veldig lite å legge på en ny idé. Men noen ganger er de tidlige versjonene bedre, nettopp fordi en ikke har hatt tid til å overtenke, sier forskeren.

Folk ønsker musikk å forsvinne i

Det tredje begrepet er det Røshol kaller «poetisk tro». Dette er lytterens vilje til å gi seg hen til musikken.

– Du ønsker å kunne lytte til musikken og føle at den inviterer til å bare oppleve, uten at du blir sittende og tenke, sier han.

Det motsatte skjer når du blir bevisst på bestanddelene i musikken på bekostning av helheten, mener forskeren. Det kan være en klisje i teksten, en rar uttale, eller en lyd som du har hørt for mange ganger før.

Røshol mener nøkkelen ligger i en balanse mellom det kjente og det nye. Om det er for lett å koble musikken til noe du har hørt før, blir det lite spennende. Men det kan heller ikke bli altfor fremmed, forklarer han.

– Innen lyddesign og sangtekster handler det ofte om å ikke styre tolkningen for tydelig i én retning, men å åpne et rom der lytteren selv kan tre inn, kjenne etter og leve seg inn i. Da blir fantasien aktivert, sier han.

En fremtid med KI

Røshol ser at mange av studentene han underviser må forholde seg til stadig flere muligheter når de skal produsere musikk. Dette kan også gjøre det vanskeligere å vite når en låt faktisk er ferdig, mener han.

– Når verktøyene blir mer avanserte, blir det enda viktigere å vite hva du lytter etter og hva du vurderer som viktig. Når kunstig intelligens i tillegg kan komme med forslag og løsninger, blir evnen til å evaluere og velge desto mer avgjørende, sier Røshol.

Han ser ingen tegn til at kunstig intelligens gjør musikkproduksjon enklere. Det kan bli lettere å starte, men å velge hva som skal beholdes vil være like krevende, ifølge ham.

– Kunstig intelligens gjør ikke nødvendigvis musikkproduksjon enklere. Den utvider heller mulighetsrommet som finnes på datamaskinen, og gjør det enda viktigere å vite hva du vil beholde, utvikle og stå for, sier Røshol

Han mener dette gjør utdanning desto viktigere for at musikere skal kunne utvikle kunstnerisk skjønn og et eget uttrykk som ikke bare følger de mest generiske løsningene.

Referanse:

Andreas Waaler Røshol: Unpacking the DAW experience: The self-producing tracker-topliner-artists and aesthetic ideals of vocal-driven electronic popular music-making. Doktoravhandling, Universitetet i Agder, 2025.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Agder

Universitetet i Agder er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse artiklene fra Universitetet i Agder:

• 

  Er plast en del av kystkulturen?

• 

  Foreldre mistar oversikta når tenåringen fyller 16 år

• 

  Disse faller utenfor i kroppsøvingstimene

• 

  Kreftsjuke vil vere med på vanskelege val

• 

  Derfor må du prate med barna om nyhetene

• 

  – Det kan høres lite ut, men i en klasse på 30 elever vil det bety at fem av disse ikke tar to år ekstra utdanning som de ellers kunne tatt. Det tilsvarer en mastergrad

Les flere artikler fra Universitetet i Agder her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER