Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.
Norge i 2050: Null utslipp – eller 20 millioner tonn?
Forskerne har analysert mulige konsekvenser av ulik partipolitikk fram mot 2050.
En ny analyse viser hvor forskjellig framtiden kan bli, avhengig av hvem som får styre energipolitikken.
Hva skjer om ett parti alene får bestemme klima- og energipolitikken? Det har forskere i forskningssenteret FME NTRANS regnet på.
Forskerne har analysert mulige konsekvenser av ulik partipolitikk mot 2050.
– Vi spår ikke framtiden, men vi viser konsekvensene av ulike politiske valg, sier forsker Pernille Seljom fra Institutt for energiteknikk (IFE), som har bidratt i arbeidet.
– Forskjellene er store, mye større enn mange tror, sier hun.
To helt ulike Norge
På den ene siden: Et Norge der utslippene er nede i 1,5 millioner tonn CO₂. Olje og gass er faset ut, energibruken er lavere, og strømmen kommer fra vind, vann og sol. Her finner vi Rødt, SV og MDG.
På den andre siden: Et Norge som i 2050 fortsatt slipper ut 21 millioner tonn CO₂. CO₂-avgiften er lav, oljeaktiviteten høy, nasjonale utslippskutt er svake og landet har ingen hydrogenproduksjon. Dette er FrPs fremtidsbilde.
Mellom disse ytterpunktene finner vi Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, med utslipp som fortsatt er betydelige, særlig fra transport og industri.
Strømmen avgjør
For å få ned utslipp må Norge elektrifisere industri, transport og oljevirksomhet. Det krever enorme mengder strøm.
Høyre lander høyest på strømproduksjon, med 242 terawattimer (TWh) i 2050. De åpner for både havvind, nye vindkraftverk på land og nye kabler til Europa. Rødt havner lavest, på 179 TWh, fordi de sier nei til mye ny utbygging og fordi de legger til rette for et lavere forbruk.
Et interessant funn gjelder Senterpartiet. Partiet er skeptisk til utenlandskabler, men ender likevel som mest avhengig av import fra Europa. Årsaken er at egen produksjon blir for lav til å dekke behovet.
– Dette illustrerer at det er viktig å vurdere helheten i politikken, ikke bare enkelttiltak, for å forstå samlede konsekvenser av energi- og klimapolitikken, sier Seljom.
Strømforbruket – høyt eller lavt, men av ulike grunner
Forskerne ser også store forskjeller i hvor mye strøm Norge vil bruke.
Rødt, SV og MDG havner lavest, rundt 165–166 TWh, fordi de prioriterer energisparing og reduserer transportbehov. KrF og Venstre havner høyest, på 208 TWh, drevet av bred elektrifisering.
FrP ligger lavt, men av motsatt grunn: De elektrifiserer lite, har ingen satsing på hydrogen, og beholder olje og gass lenger.
– Tallene viser at det finnes ulike veier til et lavutslippssamfunn, men at valgene som tas også har bredere samfunnskonsekvenser. Man kan argumentere for et høybrukssamfunn eller lavbrukssamfun, men det er viktig at den politiske diskusjonen også fanger de langsiktige konsekvensene, sier forsker Gisle Solbu ved NTNU.
Press på natur og lokalsamfunn
Alle partiene møter samme dilemma: Mer elektrifisering betyr press på strømnettet og behov for ny utbygging. Det gir også flere inngrep i naturen.
Hvor mye partiene satser på energisparing avgjør hvor stort presset blir. Her skiller partiene lag.
– Politikken vi velger nå, legger føringene for energisystemet i 2050. Det gjelder ikke bare utslipp, men også om natur, priser og hvor avhengige vi blir av andre land, sier Seljom.
Valgene som teller
Når forskerne ser på hva som driver de store forskjellene, peker tre spørsmål seg ut:
- Hvor høy blir CO₂-avgiften? Høy avgift gir raskere teknologiomstilling, lavere utslipp og høyere strømbruk i noen sektorer. Lav avgift gir motsatt resultat.
- Hvor mye vindkraft og kraftutveksling åpnes det for? Havvind med kabler til Europa gjør prosjektene lønnsomme. Uten kabler blir det langt mindre utbygging. Landvind gir store utslag på total produksjon.
- Hvor sterkt satser man på energisparing i bygg og redusert transport? Politikk for sparing, mobilitet og teknologi avgjør hvor høyt behovet blir.
Svarene avgjør om Norge i 2050 blir en grønn kraftnasjon eller et land som fortsatt brenner mye olje og gass.
Et Norge med nesten null utslipp og kraftoverskudd er mulig. Like mulig er et Norge med høye utslipp, kraftunderskudd og økende import fra Europa.
– Når det store målet i Europa er å komme i null i 2050, håper vi at dette arbeidet kan være en vekker om at ambisjonsnivået i politikken må opp. Norge må ta noen viktige veivalg fremover, og vi håper analysene kan bidra i debatten om disse, sier Solbu.
Referanse:
Pernille Seljom, Gisle Solbu, Kari Espegren, Tomas Moe Skjølsvold: Rapport om partienes energi- og klimapolitikk (pdf). Norwegian Centre for Energy Transition Strategies, 2025.
