Da forrige istid var på sitt kaldeste, lå isen tykk over Skandinavia. Ettersom isen smeltet for 11.700 år siden, begynte uroksen å trekke tilbake. Den vandret inn i Danmark og Sverige.
Den ble ikke værende så lenge. For 6.500 år siden forsvant uroksene fra våre naboland. Lenger sør i Europa holdt de det gående lenger. Den siste uroksen ble drept i Polen i 1627.
Hva var det som gjorde at de ville oksene i Skandinavia døde ut? Det har danske og svenske forskere undersøkt i en ny studie.
Stamfedre til tamme kyr
Urokser kom til Europa for rundt 650.000 år siden. De var større enn de fleste tamme kyr i dag, hadde kraftige horn og små jur.
Våre tamme kyr stammer fra urokser som ble temt i Midtøsten, med en viss innblanding fra europeisk urokse.
Uroksene begynte å forsvinne fra Europa i holocen - perioden som begynte etter siste istid. Den siste falt altså om i Polen.
Mennesker var en viktig årsak til utryddelsen, men lokalt kunne det være flere faktorer om bidro. Sik var det i Sverige og Danmark, ifølge forskerne bak den nye studien.
Rekonstruksjon av en urokse.(Bilde: Jaap Rouwenhorst/ Wikimedia Commons)
Forskere har brukt genetiske data hentet fra bein etter urokser i Skandinavia. Noen av beina ble funnet i menneskelige bosetninger fra steinalderen og er dermed spor etter jakt på arten.
Uroksene vandret først inn i Jylland i Danmark, som har landforbindelse til Europa.
Dyrene dro deretter videre over øya Sjælland i Danmark og inn Skåne. Det var mulig på grunn av lavere havnivå og landheving etter forrige istid, noe som dannet en landbro til Sverige.
I forbindelse med vandringen oppstod det en genetisk flaskehals, fant forskerne ut. Flaskehals-effekten er når en stor del av populasjonen blir borte. De gjenværende har lavere genetisk variasjon, og det tar lang tid å bygge opp variasjonen igjen gjennom mutasjoner.
– Jeg synes det var utrolig interessant å se hvordan det genetiske mangfoldet hos uroksen ble mindre jo lenger nord man kom fra det europeiske fastlandet via Jylland. Deretter sank det ytterligere på Sjælland og i Skåne. Dette er et skoleeksempel på en genetisk flaskehals i evolusjonen, sier Mikkel-Holger S. Sinding, i en pressemelding.
Han er forsker ved Københavns Universitet.
Erika Rosengren, en av forskerne bak den nye studien, med et skjelett av urokse ved Det biologiska museet, Lunds universitet.(Foto: Gunnar Menander)
Mer menneskelig aktivitet
Forskerne så spor etter innavl og genetisk drift etter denne flaskehalsen.
Genetisk drift skjer i små populasjoner. Det er når tilfeldigheter heller enn naturlig utvalg får stor innflytelse over hva slags genvarianter som blir vanligere.
Annonse
Ei ku med svakheter kan ha fått flere kalver enn ei ku med gode gener, som tilfeldigvis døde av å falle ned en skrent.
Landbroen forsvant for 8.000 år siden og uroksene på Sjælland og i Sør-Sverige ble isolert fra den europeiske populasjonen. Fram til det hadde det vært kontakt, fant forskerne ut.
Fallet i den genetiske variasjonen var ikke direkte årsak til utryddelsen, men gjorde uroksene mer sårbare, skriver forskerne.
Isolasjonen kom samtidig med økt menneskelig bosetning og jakt, noe som korrelerte med et fall i bestanden av urokser. De forsvant fra Sjælland.
Dette tyder på at mennesker sterkt bidro i utryddelsen, ifølge studien.
Urokser overlevde lenger inn i Sverige i lavt antall til for 6.500 år siden. Da i områder hvor det var mindre folk. De siste forsvant antagelig ettersom miljøet endret seg. Skoger bredde seg ut og det ble dårlig tilgang til beite.
Utryddelsen skjedde på grunn av en kombinasjon av jakt, tap av genetisk mangfold og miljøendringer, fant forskerne ut.
– Resultatene våre gir et mer nyansert bilde av hvordan mennesker påvirker dyrebestander. De bekrefter at arter sjelden forsvinner på grunn av én enkelt faktor, sier Erika Rosengren ved Lunds universitet.
Dette er relevant når man skal sikre overlevelsen til dagens truede dyrearter, mener hun.
– Bevaringsplaner må være helhetlige og ta hensyn til flere belastninger samtidig. Resultatene våre understreker behovet for å opprette økologiske korridorer for truede dyrearter, framfor å opprette isolerte naturreservater.
Urokser i hulemalerier fra Lascaux-grotten i Frankrike som er 17.000 til 22.000 år gamle.(Bilde: X/ Wikimedia Commons)
Utdyper historien om uroksen i Skandinavia
Annonse
Jørgen Rosvold er forskningssjef ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) og fokuserer blant annet på naturhistorie, jaktarkeologi og menneske-natur-forhold i sin forskning.
Han synes den nye studien er interessant.
– Studien gir mer data om historien til uroksen i Skandinavia, spesielt om da den forsvant og hva dette hang sammen med.
Han er ikke overrasket over funnene.
– Det de ser, er egentlig det vi har sett hos mange arter: Det er ikke én enkelt faktor som gjør at en art dør ut et sted. Det er en kombinasjon av flere ting som skjer samtidig.
Man har sett et lignende mønster i Norge, for eksempel når det gjelder hvorfor villsvinet forsvant for 1000 år siden, sier Rosvold.
At den genetiske variasjonen falt da uroksen vandret inn i Skandinavia, er ikke så rart.
– Det er som forventet at den genetiske variasjonen er mindre og annerledes enn det du finner på kontinentet, der du har mye større og mer sammenhengende bestander.
Jørgen Rosvold er forskningssjef ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).(Foto: NINA)
Kom uroksene til Norge?
Det er ikke funnet bein etter urokse i Norge, forteller Rosvold.
– Urokse og villhest er funnet i Sverige, men ikke i Norge. Du har en del sørlige arter som ikke har nådd helt opp til Norge, i alle fall ikke i et antall som har satt spor etter seg.
– De rakk ikke fram til Norge før de døde ut?
Annonse
– Det er helt på grensen av den nordlige utbredelsen. De hadde nok rukket opp, men det var ikke de rette naturforholdene for dem her.
Det er mulig at urokser fantes i Norge før landet ble dekket av is under siste istid, men man har ingen funn som beviser det.
Da de siste uroksene levde i Danmark, hadde mennesker begynt å holde tamkveg som stammet fra Midtøsten, mens det ikke ser ut til å ha vært tilfellet i Sverige.
Rosvold oppsummerer med at når store klimaendringer inntreffer samtidig med høyt menneskelig press gjennom for eksempel jakt og forstyrrelser på leveområder, blir dette en dødelig kombinasjon for mange bestander og arter.
– Det skjedde når en del megafauna døde ut på slutten av siste istid, og det samme kan skje nå når klimaet blir varmere og mange arter ikke har mulighet til å forflytte seg eller tilpasse seg lenger fordi leveområdene deres har blitt fragmenterte.
