Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges Geotekniske Institutt - les mer.
Isen som forsvant: – Som forsker er dette det mest dramatiske jeg har vært med på
Den landfaste havisen blir stadig tynnere og mer uforutsigbar. Nå tester forskere ut satellitter for bedre å kunne overvåke og måle endringer i isen på Svalbard.
Noen dager før isveien forsvant i 2014, reiste denne familien opp langs kysten med en tradisjonell umiaq (skinnbåt).(Foto: Dyre Dammann)
Norges Geotekniske InstituttNorges GeotekniskeInstitutt
Publisert
– Satellittmetodene vi utvikler, kan identifisere områder som er spesielt stabile eller ustabile. Det kan ha direkte nytteverdi for samfunnene i Arktis.
Det sier Dyre Dammann, seksjonsleder for fjernmåling og geofysikk ved NGI – Norges Geotekniske Institutt.
Målet er at mer kunnskap vil kunne bidra til å opprettholde og forlenge bruken av den landfaste havisen. Det er den isen som fryser fast i land, i fjorder eller til havbunnen.
Lenke til hele episoden finner du nederst i denne artikkelen.
Jakt og fiske på isen
– Den landfaste isen kan strekke seg fra noen meter til over hundre kilometer. Det kan være åpent hav i november, og i løpet av noen uker er hele området forvandlet, forklarer Dammann.
Isen brukes til mye. I Alaska går det isveier flere kilometer ut til olje- og gassutvinning. For urbefolkningen, blant andre Iñupiat- og Yupik-folket, er isen viktig for jakt og fiske.
– Når isen først formes, er det som om hele regionen åpner seg opp. Du kan bruke snøscooter og hundespann, dekke mye større områder, jakte, samle ved og besøke familie. Det er noe folk gleder seg til, sier Dammann.
Han studerte opprinnelig atmosfæremodellering i Alaska. Deretter tok han en doktorgrad i geofysikk om blant annet kartlegging av landfast is.
– Havis har stor innvirkning på klimaet og er interessant for kloden generelt. Men den landfaste isen har direkte relevans og verdi for folk som bor i Arktis, sier han.
Dyre Dammann kartla isveiene i Alaska fra 2013–2016. Her er han på vei med en slede med utstyr for å kartlegge tykkelsen på den landfaste havisen langs isveiene.(Foto: Michael Donovan)
Tynnere is, færre trygge dager
For at isen skal bli et trygt underlag, må det være kaldt over lengre tid. Vinden må dessuten være riktig.
– I Alaska er man avhengig av sterke pålandsvinder på høsten når isen fryser til. De drar med seg mye is og bryter den i stykker. Slik dannes det store isrygger. Disse forankrer isen slik at den tåler sterk vind utover våren uten å bryte løs, sier Dammann.
Klimaendringene gjør dette vanskeligere.
– Isen er blitt langt tynnere enn før. Den fryser til senere. Da blir isen mindre stabil utover våren. Vi har mer variable tilfrysninger på høsten, uten de lange, stabile periodene med kulde som trengs, sier han.
Flere hvalfangstfamilier har droppet jakten i noen sesonger. Grunnen er at de er bekymret for tilstanden til isen og at den lettere kan brekke løs.
Hvalfangst om våren fra is er en tradisjon som er over tusen år gammel. Den er nå i fare for å endres eller forsvinne.
I byen Utqiaġvik i Alaska ble en isvei hugd inn i isen i 2013. Men den landfaste havisen blir stadig tynnere og mer uforutsigbar.(Foto: Dyre Dammann)
Hvordan forankres isen?
Det er derfor behov for mer kunnskap om hvordan isen forankres og hvordan den beveger seg.
Annonse
For selv om den landfaste isen er forankret til land, sprekker isen opp og forskyver seg.
Disse endringene er det forskerne studerer. Og det ved hjelp av satellitter i verdensrommet.
Et datasett med observasjoner av landfast havis via satellitt over ti år er testet ut på Svalbard. Forskerne har også laget et datasett for Alaska.
Hvem trenger dataene?
Brukerne kan være mange. Industrien kan potensielt bruke informasjonen for å finne den beste veien inn til islagte havner.
Lokalbefolkningen kan ha nytte av den for å sikre tryggere ferdsel over isen.
– Den landfaste isen er interessant fordi det er så mange skjæringspunkter mellom biologi, industri og lokalbefolkning, sier Dammann.
Han trekker frem et eksempel fra Canada. Der knuser skip på vei til gruver landfast is underveis.
Sammen med lokalbefolkningen fant rederiet en løsning: Skipene går i samme spor hver gang. Mobile isbroer rulles dessuten ut slik at jegere og fiskere kan krysse skipssporene.
Dagen da isveiene var borte
I Alaska er isveiene som jegerne hvert år hugger ut, blitt kartlagt siden begynnelsen av 2000-tallet. Dammann sto for kartleggingen fra 2013–2016.
I 2014 tok han kartene med til den lokale redningsstasjonen. Der satt en mann travelt opptatt i kystradioen for å kommunisere med folk ute på isen.
Annonse
Da Dammann ga mannen kartene over isveiene, som kan brukes hvis noen trenger å bli reddet, kom sjokkbeskjeden: Isveiene var ikke der lenger.
Dammann kastet seg i bilen og kjørte til kysten. Der så han solen som skinte i vannet.
– Isen var borte sammen med tre jegere som drev på isen utover, sier han.
Jegerne ble reddet etter rundt 12 timer. Byen, med rundt fem tusen innbyggere, der de fleste er i slekt eller kjenner hverandre, ble rystet.
– Som forsker er dette det mest dramatiske jeg har vært med på. Tidligere kunne det gå tiår mellom hver gang noe slikt skjer. Men isen endrer seg. All den inngående kunnskapen som lokalbefolkningen gjennom generasjoner har opparbeidet seg, er ikke lenger nødvendigvis gyldig. Kanskje må de omstille seg eller ta i bruk ny teknologi for sikre trygg ferdsel, sier Dammann.
Forskning som kommer samfunnet til nytte
Han er tydelig på at satellittdata verken kan eller skal erstatte lokal kunnskap. De skal være et utfyllende tillegg.
I tillegg til satellitter har forskerne installert radar. Den overvåker hvordan isen former seg. Disse dataene ble brukt under redningsoperasjonen i 2014.
– Det er veldig spennende når data vi bruker til forskning, kan komme samfunnet direkte til nytte. Satellittmetodene vi utvikler, kan også identifisere områder som er spesielt stabile eller ustabile. De kan også brukes som et grunnlag for beslutninger, sier Dammann.
For ham handler det om mer enn sikkerhet.
– Jeg synes det gir mening å prøve og forlenge tiden sånne tradisjoner kan bestå. Det gjelder ikke bare lokalbefolkningen, men også industrien. De møter kortere sesonger og stadig vanskeligere logistikk, sier han.