Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen - les mer.
Svartedauden var et norsk traume
– Vi har sett for mye på tall og for lite på folk, sier historieprofessor Geir Atle Ersland.
I 1349 la en kogge fra England til ved
bryggen i Bergen. Selv om mannskapet var syke og døende, begynte arbeidere å losse det uhyggelige skipet for varer.
Ikke lenge etter begynte også byfolket å dø.
I løpet av det neste året døde kanskje så mange som rundt en tredjedel av Norges befolkning.
Folk lå døde langs gatene, og folk så familiemedlemmer som ble liggende syke og hjelpeløse til de døde, forteller historiker Geir Atle Ersland.
– Det må ha vært utrolig skremmende. Likevel har vi vært mest opptatt av hva dette hadde å si for Norge rent økonomisk, sier Ersland.
Podcast: Om pesten i Norge
I denne episoden av podcasten UiB Popviten snakker historiker Geir Atle Ersland om Svartedauden og konsekvensene for Norge. Du finner episoden nederst i denne artikkelen.
Pesten traff også Firenze
Det finnes knapt øyevitneberettelser fra
pest-årene i Norge.
– Derfor er det vanskelig å vite nøyaktig
hvordan folk opplevde pesten. Men hvis vi leter lenger sør i Europa finner vi
blant annet novellesamlingen Dekameronen av den italienske dikteren Boccaccio
fra 1353, sier Ersland.
Den handler om ti rike italienere som
flykter ut på landsbygden, og er skrevet noen år etter at Svartedauden traff
Firenze.
I en passasje blir det skildret hvordan
bøndene håndterte pesten.
Samfunnet gikk fullstendig i oppløsning
– Der blir de beskrevet som helt apatiske etter å ha
vært omringet av død på alle kanter. De sluttet å ta seg av åker og avlinger, og
dyrene gikk på selvstyr. Vi får inntrykk av et samfunn som har gått fullstendig
i oppløsning, sier Ersland.
Rund 95 prosent av alle nordmenn bodde på
landsbygden og levde av jordbruk på 1300-tallet, og Ersland mener at de
italienske skildringene har stor overføringsverdi.
– Med moderne språk ville vi nok ha
snakker om traumer og posttraumatisk stress. Den eneste trøsten de hadde var
tanken om at det måtte finnes en guddommelig forklaring på pesten. Men det må
ha vært en mager trøst, sier historikeren.
Det ble antakelig laget massegraver i Norge også
Selv etter covid-19 pandemien, mener
Ersland at det er svært vanskelig for moderne mennesker å sette seg inn i
hvordan Svartedauden preget folk.
– De norske postvesenet kom først i 1647. Folk hadde altså ikke noe varsel om hva som var på vei. Nyheter kom med dem som
reiste, så advarsler om pesten kom sammen med pesten selv, sier han.
Det fantes heller ikke noe helsevesen
eller kunnskap om smitte, så familier tok seg av sine syke – og ble smittet
selv.
Små sognekirker kunne få 10-15 lik på en
dag, forteller Ersland.
– Og så får de vite at nå er graveren syk også. Da har de et
kapasitetsproblem. Vi vet fra andre land at de laget massegraver, og antagelig ble det gjort i Norge også, sier han.
Fagfolk har vært mer opptatt av økonomi enn av traumer
Selv om Svartedauden må ha vært svært
traumatiserende, har mange norske historikere vært opptatt av at pesten gav
bedre økonomiske forhold for folk flest.
– Etter pesten sank leieprisene på jord,
og de aller fleste bønder var leilendinger på denne tiden. Når folk døde ble
også flere plasser med god jord ledige, slik at folk kunne flytte fra de skrinne
gårdene i utkanten av bygdene, sier Ersland.
Det har fått mange norske historikere til
å konkludere med at seinmiddelalderen var en god tid for norske bønder.
Men da ser de utelukkende på det
økonomiske og glemmer det sosiale, mener Ersland.
– Det er merkelig å snakke om fremgangstid når
vi vet at det sosiale nettverket gikk i oppløsning for så mange. Vi burde være
mer interessert i å forstå hvordan et samfunn i det hele kunne bestå etter en
slik krise, sier han.
Hør episoden «Pesten kommer» her:
Les også disse sakene fra UiB:
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
