Folk på 1600-tallet trodde på både trolldom og Gud. Det gjorde også kongen, prestene, dommerne og de i maktposisjoner i byer og tettsteder.

330 personer ble henrettet som hekser i Norge i perioden 1570 til 1695. De fleste var kvinner. Opptil 1.000 andre ble fengslet, bøtelagt eller forvist.

Verst var det i Finnmark. Der ble 92 personer drept. To døde av tortur, noen få ble halshogd, resten ble brent.

Kari Olsdatter

I 1621 ble Kari Olsdatter fra Vardø beskyldt for å være heks. Rettsaken gikk raskt, for Kari tilsto. Hun jobbet for Djevelen, hun kunne skape seg om til en ravn, hun hadde flydd til heksetreff i Bergen. Riktignok hadde den påståtte heksen skadet verken dyr eller mennesker, men tilståelsen var bevis nok.

Kari ble brent på bålet i 1621.

25 år etterpå fikk Mandrup Pedersen Schønnebøl jobb som dommer.

– Rettssystemet på 1600-tallet var nesten som i dag. Det var tingretten først, så kunne partene anke til lagmannsretten og til Høyesterett, forklarer Rune Blix Hagen, forsker ved UiT Norges arktiske universitet.

En stor forskjell var at lagmannsretten besto av én mann. For Nordland og Finnmark var det Schønnebøl. Han var sønn av en dommer, født og oppvokst i Norge, men av dansk adelsslekt.

– Som lagmann hadde han ansvaret for hele landsdelen. Ifølge jobbinstruksen skulle han dra til Finnmark hvert tredje år, sier Hagen.

Da reiste Schønnebøl rundt mellom 15 ulike fiskevær og dømte i saker om skatt, tyveri og vold.

Så havnet han midt oppi trolldomsprosessene.

Ti hekser i Vardø

Forfølgelsen av hekser gikk i bølger. I 1662 ble mange kvinner i Øst-Finnmark anklaget.

De ble arrestert og torturert. De ble hengt opp, fikk armer og bein trukket ut av ledd på strekkbenken og ble brent med glødende tenger. De ble truet med fortapelse og helvete.

Torturen fortsatte til kvinnene tilsto. Da fortalte de om møter med Djevelen, om trolldom og heksefester - alt som torturistene forventet å høre. De tok på seg skylden for dårlige avlinger, sykdom og dødsfall. Volden tok ikke slutt før offeret oppga navn på andre hekser.

Slik førte én arrestasjon til flere.

Døtrene til de anklagede heksene ble også arrestert: som mor, så datter.

I løpet av et halvt år ble 20 kvinner brent på bålet. Ti satt fengslet. Sakene deres hadde blitt anket til lagmannen som var på vei til Finnmark.

Fire av de ti var voksne. Dødsdommen var utsatt fordi de var gravide. Seks var barn. Den yngste var Karen Iversdatter på åtte år. Moren hennes var dømt og brent som heks.

Da lagmann Schønnebøl kom til Vardø i juni, gjorde han noe få dommere hadde gjort før ham. Han fulgte loven til punkt og prikke. Det var en fordel for barna og kvinnene i fangehullet.

Skulle straffes uten nåde

Christan IV var konge over Danmark-Norge. Han trodde på hekser og trolldom, som andre på den tiden. Etter en tur til Norge advarte han spesielt mot trollfolk i nord og samenes bruk av magi.

I 1617 kom Christian IV med den første loven om trolldom. Biskoper, prester, lagmenn og alle andre i offentlige stillinger ble pålagt å finne, tiltale og straffe hekser.

De skulle «straffes på deres hals uten all nåde», altså dødsstraff.

– Trolldom ble regnet som en svært alvorlig forbrytelse og skulle dømmes med den strengeste straffen de hadde, som var å brenne den syndefulle kroppen på bålet, sier Hagen.

Kongen var i pakt med tidsånden. Over hele Europa trodde kirken, kongene og deres menn at Djevelen aktivt forsøkte å skape kaos og ødelegge for Gud og samfunn. Særlig kvinner lot seg lett påvirke av Djevelen. Det var stor enighet om at bålet var riktig straff. Selv Martin Luther støttet brenning av hekser.

Det kan se ut som om Mandrup Pedersen Schønnebøl også trodde på trolldom. I alle fall i starten. Han dømte to kvinner til døden i 1656. De hadde tilstått å tatt livet av tre menn ved hjelp av trolldom. 

Men Schønnebøl hadde også frikjent mange tiltalte. De ti kvinnene som satt i fangehullet i Vardø, hadde derfor en sjanse.

Fulgte loven strengt

– Schønnebøl brukte loven for det den var god for, forteller Rune Blix Hagen.

Han avviste vitner som var dømt for forbrytelser, slik det sto i loven.

– En av grunnene til at det var så mange heksesaker i Finnmark, er jo at de tiltalte under fysisk og psykisk tortur oppga navn på nye hekser.

Disse navnene kunne ikke legges fram i Schønnebøls rettsaker, fordi de som oppga dem, var dømt for trolldom.

– Dermed falt grunnlaget for rettsakene sammen, sier Hagen.

Han innførte også karaktervitner. Familie og naboer av den tiltalte kvinnen fikk vitne i retten om at de ikke hadde sett trolldom og at hun var et godt menneske.

Han avviste vannprøven tvert. Det var en test som skulle avgjøre om kvinnen var heks. Hun ble kledd av, bundet med tau og kastet i havet. Fløt hun, var hun skyldig og skulle brennes. Sank hun, var hun uskyldig - men død.

– Det fantes ikke noe rettslig hjemmel for en slik test, sier Hagen.

Alle frikjent

Schønnebøl godtok heller ikke tilståelser som kom etter tortur. Han forhørte de tiltalte på nytt. Da fortalte kvinnene om torturen. Heksehistoriene var løgn. De ble tvunget til å oppgi navn på andre.

– Schønnebøl fikk høre oppsiktsvekkende beskrivelser av tortur. Da var han rask til å frifinne, sier Hagen.

De fire kvinnene og seks barna ble frikjent.

Mødrene til flere av barna var allerede brent som hekser. Nå skulle jentene bli tatt vare på av lokale familier og bli behandlet som deres egne barn, krevde Schønnebøl.

I senere rettsaker ga han erstatning til de tiltalte for oppholdet og lidelsene i fengselet.

Schønnebøl avviste også bålet som straffemetode. Den hadde heller ikke hjemmel i norsk lov.

De to kvinnene han dømte til døden i 1656, ble halshogd.

– Det høres absurd ut, men det var faktisk en mildere dom, sier Hagen.

Skilte seg ut fra kollegaene

Rune Blix Hagen har gått gjennom rettsprotokoller, brev og dokumenter.

Der står det ikke hva Schønnebøl tenker og føler om rettssakene. Historikeren må tolke tekst og avgjørelser for å få et bilde av mannen.

– Han skilte seg ut fra de andre lagmennene i måten han førte sakene på. Han var opptatt av å følge loven, men det kan se ut som det var et humanistisk ideal bakom. Etter hvert virker det som om han også ble skeptisk til heksetroen, sier Hagen.

Høyesterettsdommer Aage Thor Falkanger har skrevet bok om lagmenn i Nord-Norge.

Han forteller at ikke alle var fornøyde med hvordan Schønnebøl praktiserte loven. En kollega av ham mente det knapt vil komme noen trollkvinner på bålet om de ikke blir truet til å tilstå.

Schønnebøl kjempet mot sterke krefter. Han var antagelig den første som var kritisk til bevisføringen i trolldomssaker, ifølge Falkanger.

Stoppet forfølgelsene

Hekseprosessene ble drevet fram av både vanlige folk som ville kvitte seg med en brysom nabo og de som tjente kongen. 

«I et slikt klima krevde det integritet utenom det vanlige for å stå imot», skriver Falkanger.

I 1687 kom en ny lov. Da ble brenning av hekser lovhjemlet. Til gjengjeld ble det vanskeligere å anklage folk for hekseri.

– Det Schønnebøl var pioner på, kom sterkere inn i den nye loven, sier Hagen.

Men da var den modige dommeren død. 

Han dømte i 23 trolldomssaker. To ble dømt til halshugging. 18 kvinner ble frikjent og renvasket. To fikk bøter og en ung jente fikk fengselsstraff. 

Schønnebøl behandlet ankesaker i Finnmark bare hvert tredje år. Det var synd for alle de tiltalte kvinnene som ble dømt til døden i lokale domstoler, mener Hagen. 

Det er likevel Schønnebøls rettspraksis og hans kritikk av gjeldende praksis, som får ringvirkninger. 

Hans måte å tolke loven på, ble fulgt av andre dommere. Schønnebøl påvirket de som kom etter ham, både i Finnmark og resten av Norge.

– Schønnebøl stoppet den voldsomme forfølgelsen av mennesker i Finnmark, sier Rune Blix Hagen.

LES OGSÅ

Trodde folk egentlig på troll, nøkken og huldra i gamle dager?

1 milliard mennesker tror på hekser