Denne artikkelen er produsert og finansiert av Havforskningsinstituttet - les mer.
Flaskepost fra Amerika-reisende ga forskerne nyttig informasjon
Slik fulgte forskerne havstrømmene.
Øverst forsker Svein Sundby med en «Eggvin-flaske». Nederst Fridtjof Nansen og polarskuta «Fram» som forlater Oslo sommeren 1893 – på vei mot tøffe tak i isen.(Foto: Erlend Astad Lorentzen / HI, ukjent (bildet av Fram) / Wikimedia commons, Henry Van der Weyde (av Fridtjof Nansen) / Library of Congress / Wikimedia commons)
I 1881 havarerte en amerikansk
polarekspedisjon utenfor Sibir.
Tre år senere dukket vrakgods fra ekspedisjonen
opp ved Grønland, mange tusen kilometer lenger vest.
Siden har norske havforskere vært opptatt av å kartlegge havstrømmene i nord.
Frøs fast i isen
Det mest spektakulære forsøket var kanskje
Fridtjof Nansens ekspedisjon fra 1893 til 1896. Der lot han polarskuta «Fram»
fryse fast nord for Sibir og drive med isen over Polhavet.
Han håpet å treffe havstrømmen
som kunne drive skuta over Nordpolen, men bommet med 450 kilometer.
Midt i august 1896 kom skuta løs av isen
ved nordvestspissen av Spitsbergen. Det var omtrent der hvor Nansen hadde beregnet at
de ville finne åpent hav igjen.
Siden har metodene vært mindre dramatiske.
Flaskepost er tingen
For godt over 100 år siden tok norske
havforskere i bruk strømflasker for å kartlegge overflatestrømmene i havet.
– Prinsippet var såre enkelt; du slapp en
glassflaske over bord, lot den drive med strømmen og håpet at noen fant den
igjen. Funnstedet ga forskerne informasjon om hvordan havstrømmene gikk. Det sier havforsker Svein Sundby.
Sikker var
metoden ikke. Glassflaskens innebygde idioti – den kan knuses – var én svakhet.
En annen var at flaskene ofte bare ble liggende og slenge der de traff land.
Blikkfang i fjæra
Derfor tok forskere ved Havforskningsinstituttet grep på slutten av
1940-tallet.
– Jens Eggvin var sjef for fysisk
oseanografi den gangen. Han fikk laget små, men kraftige flasker med fargerike
logoer. Disse skulle fungere som blikkfang i fjæra, forteller Sundby.
Inni lå postkort som lokket med finnerlønn
til den som sa fra om hvor flaskene var funnet.
Den som fant en slik flaske liggende i fjæra, kunne forvente finnerlønn. Flaskene som ble kastet over bord, var selvsagt forseglet.(Foto: Øystein Rygg Haanæs / HI)
Fikk hjelp av Amerika-reisende
I en slags tidlig form for folkeforskning ble «Eggvin-flaskene» solgt på norske Amerika-båter. Der kastet passasjerene dem over bord på nærmere angitte posisjoner.
Annonse
Redningsselskapet fikk inntektene, og forskerne fikk nyttig informasjon om havstrømmene i Nord-Atlanteren.
– Flaskene gikk ut av bruk på 1960-tallet. Da kom det mer avanserte hjelpemidler. I dag måles havstrømmene i overflaten
over hele kloden kontinuerlig med blant annet drivbøyer. Der angir satellittposisjonering koordinatene, forklarer Sundby.
Fra overflaten og ned i dypet
– Kartlegging av overflatestrømmer var
viktig både i utviklingen av navigasjon, for å forstå samspillet mellom havet
og atmosfæren og for å forstå havets dynamikk, sier Sundby.
I havet drives overflatestrømmene i
hovedsak av vinden. Den skaper bølger og setter overflatevannet i bevegelse.
Siden vindsystemene på jorda er relativt konstante, får vi et jevnt «dytt» på
overflaten som holder havstrømmene i gang.
Lenger ned i vannet er det veldig enkelt
forklart forskjeller i tetthet i ulike vannlag som driver havstrømmene.
