Norges Geotekniske InstituttNorges GeotekniskeInstitutt
Publisert
Norge har store forekomster av såkalte reaktive, vulkanske bergarter.
Nå undersøker forskere og næringsaktører muligheten for å bruke disse bergartene for å lagre mindre mengder CO₂ på land i Norge, og nær utslippspunktene.
Prosessen når CO₂ reagerer med reaktive bergarter og blir til stein, kalles mineralisering.
– Denne måten å lagre CO₂ permanent på er aldri tidligere blitt testet ut her hjemme. Nå gjør vi jobben med å undersøke og vurdere om denne lagringsmetoden kan egne seg også for Norge.
Det sier Bahman Bohloli, prosjektleder og forsker ved NGI – Norges Geotekniske Institutt.
Er det en fordel å ha eldgammelt berg?
I de internasjonale prosjektene som har testet lagring av CO₂ på land, er bergartene relativt unge, rundt 15 til 100 millioner år. I Norge har vi bergarter som er minst tretti ganger så gamle.
Kan denne prosessen fungere også i Norge? Vil 500 millioner år gammelt berg, med dype sprekker, egne seg bedre eller dårligere til lagring?
Vil alderen på berget kunne påvirke prosessen, slik at det vil ta lengre tid fra karbonet sprøytes ned i berggrunnen til det er omdannet til stein?
– Hypotesen vår er at, til tross for høy alder, så er sammensetningen såpass gunstig mange steder at berg i Norge vil egne seg godt til å binde og lagre karbon, sier Bohloli i NGI.
Han peker blant annet på at berget er sterkt oppsprukket. Sprekkene kan gi plass til CO₂ og vann dypt under bakken.
Internasjonale prosjekter har vist at reaktive bergarter kan reagere med CO₂ og danne nye mineraler. Kan norsk berg gjøre karbon om til stein?(Foto: NGI)
Fra karbon til stein på få år
Internasjonale prosjekter fra eksempelvis Australia, De forente arabiske emirater, Island, Oman og USA har allerede vist at reaktive bergarter kan reagere med CO₂ og binde karbonet permanent i undergrunnen.
– Vår erfaring fra De forente arabiske emirater og Oman er at prosessen fungerer. CO₂ blir mineralisert og danner nye mineraler. Dermed fjernes karbonet permanent, sier Kari-Lise Rørvik, landsjef for selskapet 44.01 Norge AS.
Hun er spent på å teste om norsk berg kan gi samme aha-opplevelse som 44.01 har dokumentert i landene i Midtøsten. Der har den injiserte CO₂’en blitt omdannet til stein.
– I De forente arabiske emiratene har mineraliseringen skjedd i løpet av et par år. Nå er vi spente på å se om Norge kan ha berggrunn som egner seg, sier Rørvik.
Naturlige lagringsmekanismer
Forskningsprosjektet skal også undersøke hvordan flere naturlige lagringsmekanismer virker sammen for å holde CO₂ trygt lagret i berggrunnen.
Annonse
Etter at CO₂ er injisert dypt under bakken, holdes den først på plass av tette bergarter som fungerer som et lokk.
Deretter kan CO₂ bli fanget i små porer og sprekker. Over tid vil deler av CO₂-en løses opp i det salte porevannet som finnes naturlig i bergformasjonen.
Så kan den gradvis omdannes til stabile mineraler og bli en del av bergarten.
Til sammen bidrar disse mekanismene til å redusere risikoen for at CO₂ beveger seg tilbake mot overflaten.
Kan lokal lagring bli rimeligere?
Kravene til utslippskutt blir stadig strengere, og flere virksomheter kan i framtiden møte høye kostnader knyttet til CO₂-utslipp.
Mesteparten av nåværende planer for karbonfangst og -lagring, forkortet CCS, innebærer store anlegg for håndtering og lagring av karbon, både på land og til havs.
Mens dagens CCS-løsninger kan fungere godt for store aktører, egner de seg ofte dårligere for mange små og mellomstore bedrifter med mer beskjedne utslipp.
Kan det å fange og lagre CO₂ lokalt og lagre på land være en løsning?
– Hydro Aluminium slipper til sammen ut 1.7 millioner tonn CO₂ per år fra vår primærproduksjon av aluminium i Norge. Vi jobber med løsninger for fangst av CO₂ fra våre smelteverk. Da er vi samtidig avhengig av en velfungerende verdikjede for å håndtere fanget CO₂, sier Nils Håvard Giskeødegård.
Han er programleder for karbontransport og lagring i Hydro Aluminium.
Dette kartet viser utvalgte CO₂-utslippspunkter og mulige bergformasjoner som forskere nå undersøker om kan egne seg for å lagre og binde CO₂ permanent til undergrunnen.(Illustrasjon: NGI)
Også Equinor ser potensialet i teknologien. De mener løsninger for å lagre CO2 på bakken nær utslippspunktet kan bidra til Equinors eksisterende virksomhet innen transport og lagring av CO₂.
Annonse
– Prosjektet skal undersøke om teknologien kan gi sikker og permanent lagring av CO₂, hvor stort potensialet er, og hvilke rammebetingelser som må på plass for å muliggjøre skalering, sier Uma Ranganathan, leder strategi og tidlig fase i Equinor.
Hva vil det koste?
En avgjørende del av prosjektet handler om økonomi og regulering. I dag finnes det regulatoriske hull for lagring av CO₂ på land. Det er stor usikkerhet knyttet til kostnadsbildet for mindre innlandsutslippere.
– Vi undersøker hvilke reguleringer som allerede er på plass. Med utgangspunkt i dette rammeverket skisserer vi ulike scenarioer for å belyse hva som mangler for å gjøre landbasert lagring mulig, sier Mehdi Sharifyazdi, førsteamanuensis ved Institutt for regnskap, revisjon og foretaksøkonomi ved BI.
BI er i gang med å utarbeide kostnadsmodeller for prosjektet.
– Vanligvis blir CO₂ tranportert med skip. Det egner seg godt for lange avstander, utslippere nær kysten, og offshore lagring. Prosjektet MiniCCS tester om CO₂ kan lagres trygt i norske bergarter. Forskerne må vurdere både lagring og utslipp.
– Vi må derfor vurdere helt andre landbaserte løsninger, forklarer Sharifyazdi.
Rørledning egner seg best for store volumer. Men lange rørstrekk svært utfordrende å bygge i Norge på grunn av krevende terreng, geografi og hensyn til verneområder.
Lastebiler kan håndtere mindre mengder over korte avstander, men for bedrifter med lang vei til kysten blir dette raskt kostbart.
Foreløpige resultater fra analysen av Trehørningen Energisentral på Hamar viser en kostnad på rundt 2.000 kroner per tonn for fangst, transport og lagring.
Sharifyazdi forteller at eksisterende offshore løsning for lagring er den største utgiften. Dette utgjør nær halvparten av den totale kostnaden, etterfulgt av transportutgifter med cirka 15 prosent. For en en bedrift i innlandet er derfor logistikk en betydelig barriere. Dette kan gjøre at CCS foreløpig ikke blir lønnsomt for mange utslippere. Analyser viser at logistikk har stor betydning for økonomien ved innlandslagring.
For å møte utfordringene vil forskerne studere lønnsomheten. De vil etablere lokale lagringssteder i innlandet, plassert nær klynger av flere utslippere.
Annonse
– Det betyr at flere bedrifter kan dele på infrastrukturen. Dette kan gi stordriftsfordeler som reduserer kostnadene per tonn betydelig, forklarer Sharifyazdi
Et mulig nytt kapittel for lagring
Sommeren 2026 startet feltarbeid og kartlegging av de første områdene. I 2027 planlegges boring og uttak av prøver fra berggrunnen.
Selv om geologien bak CO₂-lagring er kjent, gjenstår mange spørsmål.
– Vi vet fortsatt for lite om hvordan CO₂ beveger seg og lagres i norske bergformasjoner over tid, hvor raskt den reagerer med ulike bergarter, og hvilke prosesser som bidrar til at karbonet etter hvert bindes permanent i berggrunnen. Vi vil undersøke hvor store mengder CO₂ som kan lagres, og om slike løsninger faktisk kan bli billigere enn dagens sentraliserte offshore-lagring, sier Bohloli.
Lykkes forskerne med miniCCS, kan det få betydning langt ut over Norge.
Lokal lagring av CO₂ i bergarter kan gjøre karbonfangst enklere, billigere og mer tilgjengelig verden over.
Studien viste at injisert CO₂ oppløst i vann ble omdannet til karbonatmineraler i basalt på Island langt raskere enn man tidligere trodde. Studien dokumenterte at over 95 % av CO₂-en ble mineralisert innen to år.
Dette er en bred og lett tilgjengelig vitenskapelig oversikt som forklarer de kjemiske reaksjonene mellom CO₂, vann og magnesium-/kalsiumrike bergarter som basalt og peridotitt.
Studien dokumenterer at rundt 60 % av den injiserte CO₂-en ble mineralisert i løpet av omtrent to år etter injeksjon i basaltformasjoner i Washington State.
Mer om prosjektet
Prosjektet miniCCS skal gå over tre år. Med seg på laget har NGI forskningspartnerne Universitetet i Oslo, Handelshøyskolen BI og Norges geologiske undersøkelse (NGU).
Det statlige foretaket Gassnova finansierer prosjektet sammen med de øvrige næringspartnerne Gassco, Hydro Aluminium, Equinor og selskapet 44.01. miniCCS og er første fase i et planlagt tretrinnsløp – fra forskning til full demonstrasjon.
I denne første fasen undersøker forskerne om konseptet er teknisk og økonomisk mulig. Dersom resultatene er lovende, er neste steg å teste småskala CO₂-injeksjon i et pilotområde. På lengre sikt er målet å demonstrere fullskala lagring med tusenvis av tonn CO₂.
