Geologi kan være vanskelig for oss mennesker å virkelig ta inn over oss. Hvis vi vil beskrive noe som er permanent, så sier vi gjerne at det er hugget i stein. Men i et geologisk perspektiv er denne steinen forgjengelig, og etter titusenvis av år kan selv den være støv.

Selv om vi vet at kontinentene flytter på seg og fjell forsvinner og vokser, skjer dette på en tidsskala som er ganske fjern for oss.

Nå har en amerikansk forskergruppe undersøkt hvor raskt fjell blir brutt ned av is og annen erosjon. De har tatt utgangspunkt i Alaskabukten, og de mener å se at fjellene har blitt slipt ned mye raskere enn de har vokst.

• Les også: Da Norge var et tropeland

Fjellformasjon

Fjellene på jorda dannes når to kontinentalplater krasjer inn i hverandre. For eksempel er Himalaya et resultat av kollisjonen mellom den Indiske platen og den Eurasiske platen.

I det nye forskningsprosjektet har de undersøkt Saint Elias-fjellene i Alaskabukten. Disse fjellene er konsekvensen av kollisjonen mellom den lille Yakutat-platen og det Nord-Amerikanske kontinentet.

Men dette er ikke en kollisjon mellom biler som er ferdig på et øyeblikk. Disse kollisjonene pågår hele tiden og har allerede holdt på i flere millioner år. Når platene presser på hverandre kan landskapet bli presset oppover og deformert.

De enorme kreftene fortsetter å presse på landskapet, og det blir hele tiden tilført ny masse. Derfor vokser også fjellene bittelitt hele tiden.

Men andre krefter motvirker dette enorme presset. Vind, is og andre værforhold fungerer som en ekstremt saktegående slipestein som jobber imot de voksende fjellene.

Forskerne har prøvd å finne ut av hvor mye masse som eroderes vekk sammenlignet med hvor mye som blir tilført.

• Les også: Frykter nytt tsunami-jordskjelv

Fjellene renner i havet

For å komme fram til hva slags effekt vær, vind og istider har på fjellene, har forskerne undersøkt boreprøver fra havbunnen i Alaskabukten.

Når fjellene blir slipt og gnukket på renner all massen ut i havet og havner på bunnen av bukten.

Boreprøvene forteller en historie om hva som har skjedd med fjellene i løpet av de siste millioner årene.

Forskerne ser at det skjedde en dramatisk endring for mellom 1,2 millioner og 700 000 år siden. Etter denne perioden har erosjonen skutt voldsom fart.

Flere istider

Denne perioden kalles en overgangstid i mellompleistocen (Mid pleistocene transition, MPT), og mange forskere har påpekt at det skjedde store omveltninger på denne tiden.

I løpet av denne perioden endret klimaet seg mye på jorden. Blant annet ble istidene kraftigere og hyppigere etter MPT, og de begynte å dukke opp med regelmessige intervaller på rundt 100 000 år.

Et mer voldsomt klima og større ismasser kan dermed stå for den relativt raske økningen i erosjon, tror forskerne.

Etter MPT mener forskerne at erosjonen har gått forbi tilførselen av ny masse med mellom 50–80 prosent. Dette betyr at fjellene har slanket seg i løpet av de siste 1,2 millioner år.

Referanse:

Gulick mfl: Mid-Pleistocene climate transition drives net mass loss from rapidly uplifting St. Elias Mountains, Alaska. PNAS, november 2015. DOI:10.1073/pnas.1512549112. Sammendrag

Clark mfl: The middle Pleistocene transition: characteristics, mechanisms, and implications for long-term changes in atmospheric pCO2. Quaternary Science Reviews 25, 2006. DOI: 10.1016/j.quascirev.2006.07.008.