Du ligger på sykehuset. Der blir du spurt om du vil delta i en studie. De fleste sier ja. Enten fordi de vil bidra til mer kunnskap om sykdommen sin eller fordi det betyr at de kan få prøve en ny medisin. 

Det kan hende du bare må gi litt blod. Eller at de tar vevsprøver. Eller at du blir satt på en ny medisin eller placebo. Om du får bivirkninger, noteres de ned. 

Når forskerne er ferdige med deg og andre pasienter som har stilt opp, analyserer de dataene og publiserer resultatene. 

Slik skal det foregå. Men ofte blir ikke resultatene publisert, ifølge en ny rapport fra Stiftelsen Dam. De gir penger til helse- og forskningsprosjekter. 

Norge er verst i Norden

Forskere fra de nordiske landene har undersøkt hvor mange helsestudier med pasienter som ikke er publisert i årene 2016 til 2019. 

Norge er verst. Bare i 71 prosent av studiene publiserte forskerne resultatene. 

Det vil si at for 94 studier er resultatene aldri offentliggjort. 

– Dette er bortkastet forskning. 12.000 norske pasienter har vært med på studier til ingen nytte, sier Jan-Ole Hesselberg, programsjef i Stiftelsen Dam. 

Det betyr også at vi ikke får fullstendig informasjon om for eksempel medisiner. 

– Om det blir gjort to studier på et medikament og en studie viser at det har effekt og en viser at det ikke har effekt, men har mange bivirkninger, så må vi få informasjonen fra begge studiene, sier Hesselberg til forskning.no. 

– Om vi ikke får all informasjon, er det umulig å gjøre en god vurdering av om pasientene bør få medikamentet.

NTNU er dårligst i Norge

Ved NTNU er resultatene fra en tredjedel av studiene ikke offentliggjort. Der stilte 3.147 pasienter kroppen til disposisjon for forskere som ikke publiserte hvordan det gikk. 

Universitetet i Oslo er best på publisering. Men fordi de har store studier med mange deltakere, er det likevel nesten 2.000 pasienter som har vært med på upublisert forskning. 

I verste fall viser de upubliserte resultatene skadelige bivirkninger. 

– Vi vet fra andre studier at det er en overhyppighet av studier som ikke publiseres, som viser bivirkninger eller ingen effekt av medisiner eller behandling, sier Hesselberg. 

Dette stemmer med en undersøkelse forskning.no gjorde blant 177 professorer i medisin. 

Hadde ikke tid, likte ikke resultatene

Sju av ti forskere som deltok i undersøkelsen, svarte at de minst én gang hadde latt være å publisere resultatene fra en studie. Mer enn halvparten hadde flere upubliserte studier. 

Den gangen i 2015 spurte vi professorene om hvorfor de ikke hadde publisert resultatene sine. 

De fleste svarte at de ikke hadde hatt tid til å publisere det de hadde funnet ut. Mange mente at den upubliserte studien hadde for lav kvalitet eller at resultatene var uinteressante. Eller at de ikke fant noen tidsskrifter som ville publisere den vitenskapelige artikkelen fra studien. 

Verre var svarene om at forskningen ble liggende fordi resultatene ikke ble det de hadde forventet eller ønsket seg. 

Det gir ufullstendig kunnskap om en medisin eller behandling. 

Regelverket brytes

– Dette er et enormt svik mot pasientene. Deres innsats blir til ingen nytte, sa den britiske helseforskeren Iain Chalmers fra Cochrane til forskning.no. 

– Hvorfor skal de dra til sykehuset og gjennomgå en rekke prøver dersom ingen får vite om deres bidrag til kunnskapen? spurte Chalmers. 

– Premisset for at pasienter deltar i studier, er at det skal bidra til å bygge kunnskap. Derfor har vi også et regelverk som sier at resultatene skal ut, sier Hesselberg. 

Ifølge Verdens helseorganisasjon skal resultatene av kliniske studier gjøres offentlig seinest 12 måneder etter at studien er ferdig. 

Hesselberg mener at Norge bør følge Storbritannias eksempel når det gjelder krav om publisering. 

Storbritannia innfører lov

– Der går de nå inn for at offentliggjøring blir lovpålagt. I tillegg vil forskerne bli forpliktet til å dele resultatene med pasientene i studien. 

Britiske forskningsinstitusjoner vil også bli nektet finansiering eller å starte opp nye studier før de har ryddet opp i gamle studier, ifølge Hesselberg. 

– Hvis vi innførte det samme i Norge, ville ingen av universitetene eller universitetssykehusene nå fått lov til å starte nye kliniske studier, sier han. 

Forskningsresultater som forblir ukjent, kan få følger for pasientene. De vet kanskje ikke om medisinen de fikk prøve, virker eller ikke. 

Det er også skadelig for folkehelsen, fordi kunnskapen fra forskningen ikke er fullstendig, ifølge den nye rapporten. 

Og ikke minst er det sløsing med forskningsmidlene. 

Det kan forskerne og forskningsinstitusjonene gjøre nærmest helt uten konsekvenser. 

Ingen følger godt nok med

For å starte en studie med pasienter, må forskerne søke om tillatelse fra en regional etisk komité, REK. Når studien er ferdig, skal det sendes inn en sluttrapport. 

– Men det følger ikke REK-ene med på, sier Hesselberg. Han er selv medlem i Nasjonal forskningsetisk komité, som er nivået over de regionale komitéene.

Om studien gjelder legemidler eller medisinsk utstyr, er det det som fram til nylig het Legemiddelverket som har ansvaret for å sikre at resultatene rapporteres. Det nye navnet er Direktoratet for medisinske produkter (DMP).

– Vi intervjuet dem for to år siden. Da sa Legemiddelverket at de prioriterte andre oppgaver, forteller Hesselberg og viser til en rapport fra 2021 om innsikt i kliniske studier. 

Forskningsrådet finansierer mye av helseforskningen. 

– De følger heller ikke godt med, til tross for at de har undertegnet på dokumentet fra Verdens helseorganisasjon om oppfølging og sanksjonering ved manglende offentliggjøring, sier Hesselberg. 

Her kan du lese svaret fra Forskningsrådet, REK og DMP:
Studier med 12.000 pasienter ikke publisert: Ingen sjekker om forskerne gjør jobben sin

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

LES OGSÅ

Sju av ti har ikke publisert

– Tidsskrifter vil ikke ha visse forskningsfunn