– Det er et forslitt uttrykk at «nød lærer naken kvinne å spinne». Men for dem som levde et marginalt liv uten overskudd på noe, var det å ha rokken og tilgang til saueull viktig for å kunne berge seg selv.

Det forteller Bjørn Sverre Hol Haugen, som er kulturhistoriker og førstekonservator på Norsk Folkemuseum.

Det var nødvendig at unge jenter lærte seg å spinne i god tid før voksenlivet begynte.

Slik er det ikke lenger. Men det finnes noen som bryter med forventningene. Slik som 15 år gamle Emthe Solskinnsbakk.

Arbeidskrevende kunst

Rokken står sentralt i stua hos Emthe Solskinnsbakk og familien. Hun har holdt på med spinning i et halvt års tid. Det meste har hun lært gjennom YouTube: 

– Jeg kjenner jo ingen som driver med det.

Kanskje ikke så rart. For det å lage sitt eget garn er en arbeidskrevende kunst.

En rokk er et helt lite maskineri. Egentlig hadde Solskinnsbakk som mål å bygge en rokk på sløyden, men måtte innse at det ble for ambisiøst.

Det er nok en grunn til at de ble laget av profesjonelle også før i tiden.

Rokken var opprinnelig en av få innkjøpte gjenstander, forteller Haugen. 

– En profesjonell rokkmaker laget den, og du måtte skaffe deg den ved en eller annen form for betaling.

Har matet sauene 

Solskinnsbakk gjør hele prosessen selv – fra ull som råmateriale som må vaskes og bearbeides, til ferdige garnnøster. Hun har også vært med på å mate sauene på gården hun har kjøpt ull fra.

Ulla vaskes gjerne før den kardes. Når man karder, løsnes ullfibrene fra hverandre og legges mest mulig parallelt, forklarer Store norske leksikon.

Så starter selve spinningen.

Det store hjulet på rokken er ikke involvert i selve spinningen. Det er bare motoren som driver spindelen rundt snella. Spindelen spinner tråden, mens snella spoler den opp. Det hele blir drevet av fotpedalen.

I neste steg har Solskinnsbakk to ferdige sneller med tråd på et spolestativ. Snellen snus og settes slik i revers, og på den måten samler man to tråder og tvinner en tykkere tråd.

Rokken har altså sin egen dag på primstaven, kalt Karimesse. Eller har den egentlig det?

En av de helligste dagene

Legenden vil ha det til at Katarina av Alexandria protesterte mot forfølgelsen av kristne i det romerske samfunnet omkring år 300.

Keiseren, Maxentius, prøvde på sin side å få Katarina til å legge bort sin kristne tro. Det skulle ende med martyrdøden for Katarina.

I middelalderen og frem til reformasjonen i 1537 var karimesse en av de helligste dagene i kirkeåret, forteller Herleik Baklid, kulturhistoriker på Universitetet i Sørøst-Norge.

Den hellige Katarina er hyppig avbildet i middelalderkunsten. Hun hadde også sin dag på primstaven. Det var ulike symboler for karimesse, men på de nyere primstavene var det et hjul. Det skapte en viss forvirring i det norske bondesamfunnet.

Ikke rokk, men en dødsmaskin

Symbolet på helgendagene på primstaven er ofte et tegn på hvordan helgenen ble drept, forteller Baklid.

Keiser Maxentius nektet å la seg kristne. Men Katarina omvendte både kona hans og hans mektigste offiser. Keiseren halshugde dem alle, men ville gifte seg med Katarina. Hun avviste blankt tilbudet om å bli dronning.

Det gikk ikke upåaktet hen. Keiseren ville drepe Katarina - la henne rives i fillebiter i en dødsmaskin av fire roterende trehjul med pigger.

– Hun ble ikke drept på den måten, for det kom noen engler og ødela hjulene, forteller Baklid. 

Katarina ble til slutt halshugget.

– Men hjulet forteller om måten de prøvde å drepe henne på.

Det egentlig dødelige hjulet så på primstaven til forveksling ut som noe annet, langt mer hverdagslig.

– I bondesamfunnet har dette blitt omtolket og tilpasset deres egen livssituasjon og egne arbeidspraksiser.

Det samsvarte også godt med at vinteren var i anmarsj og at de neste månedene var tiden for innearbeid – særlig for kvinnene.

Trolig litt slark

Karimesse var ikke bare den offisielle fristen for å sette i gang spinningen. På Sunnmøre kalte de dagen Mass Mjølbinge. Da skulle en ha kornet i hus, ellers måtte de sulte til jul.

Men hvor nøye fulgte de reglene fra primstaven?

– Jeg tror nok det var litt slark der. Tradisjonen sier at det skulle være sånn, men det var nok litt individuelt hvor tett man fulgte reglene.

Tilbake i Telemark ble dagen også kalt «Kari vaskar». Det var på tide å tenke på at julen nærmet seg.

Spinning og støping

Den grundige husvasken ventet man med, mens klærne ble vasket av mange telemarkinger på «Kari vaskar».

– Litt tidlig å ta klesvasken en måned før jul?

– Ja, det var det nok. Man hadde andre standarder for hygiene den gangen, og det er vel noe av det vi kan være glade for at har endret seg litt.

Enkelte steder har skikken vært at folk har brukt de dårligste og mest fillete klærne i ukene før jul, forteller Baklid. Og da tok man kanskje på seg de nyvaskede klærne fra «Kari vaskar» først når julen ble ringt inn.

– Det handlet om å markere overgangen til høytiden, sier Baklid.

Litt hverdagsarbeid og litt juleforberedelser

Spinning av lyseveker og støping av lys med talg hørte også med noen steder denne dagen.

– Så du kan si at det ligger litt forberedelse til jul i karimesse, sier Baklid.

De innendørs juleforberedelsene deltok nok ikke mennene i. Vinteren var derimot høysesong for skogsarbeid og frakting av tømmer.

– Katarina var en kvinnelig helgen, og det var kvinnelige sysler man snakket om på disse dagene.

I tradisjonen heter det at er det fint vær den dagen, blir det også fint vær i jula. Videre heter det fra Vinje at dersom det var kaldt den dagen, betydde det en streng vinter, forteller Baklid.

Spinning grytidlig om morgenen

Unge, både kvinner og menn, fikk seg gjerne jobb på fremmede gårder før de ble gift. Og for tjenestejenta som hadde ansvaret for fôring og melking av dyr om morgenen, ventet først en time eller to med spinning.

– Det var en viss arbeidsmengde de måtte gjøre grytidlig hver eneste dag, sier Haugen på Norsk Folkemuseum.

I motsetning til det meste annet var rokken en personlig eiendel, forteller Haugen. Han sier mange rokker har både initialer og årstall som viser dette.

Ute i tjeneste var skillet skarpt mellom kvinner og menn og hvilket arbeid de skulle gjøre.

– En skredder satt og sydde både til sjølfolket og til arbeidsfolket. De mannlige arbeiderne fikk ferdigsydde klær, forteller Haugen. 

Kvinnene fikk gjerne metervare og produserte sine egne klær. Dødtid var en uting, og det ble forventet at kvinnene brukte noe av sin knappe fritid på å sy, forteller Haugen.

Sparte opp klær

Selvberging var fortsatt en stor del av økonomien for norske bygdefolk gjennom 1800-tallet. 

På begynnelsen av århundret ble det kjøpt lite garn, og da var det nødvendig å spinne selv. Det var viktig å ha et forråd å bruke av. 

– Du prøvde å spare opp i årene mellom konfirmasjon og giftealder. I den perioden var du gjerne ute og hadde arbeid hos fremmede.

– Lønna for dem som hadde arbeid på gård, var kost, losji og klær - og bittelitt penger. Årslønna ble betalt ut til jul, sier Haugen.

Tjenestefolkene hadde en avtale med arbeidsgiveren sin. Det fantes et fast mål på hvor mye klær de skulle få i løpet av et år. Det var lurt å slite på de gamle klærne før man tok nye i bruk. 

Disse klærne kunne nemlig fungere som en slags buffer i årene som fulgte. Det kom godt med, med tanke på tiden og ressursene det krevde å lage egne klær. 

Garnbunten tar form

I stua har den tovede ulla blitt til tråd. Solskinnsbakk viser frem hespetreet.

Hespetreet gjør garnet om til en garnbunt, som enkelt kan oppbevares med annet garn uten at det vikler seg sammen.

Men hva gjorde at en 15-åring ble fenget av denne prosessen? 

– Jeg elsker alt som har med kunsthåndverk å gjøre, og særlig tradisjonshåndverk, sier Solskinnsbakk.

– Jeg syns det er litt eventyrlig og fascinerende å vite hvor tidkrevende det var og hvor mye arbeid som faktisk lå bak.

Det hjelper nok også å ha foreldre som er kreative selv, og som ikke minst aksepterer at hobbyen tar stor plass i stua, sier hun.

– Jeg tror de bare ler

– Hva vil du si til dem som har en rokk stående og ikke vet hvordan de skal bruke den?

– Det ser komplisert og vanskelig ut, men er på en måte en lettvint hobby. Har du rokken stående i stua, trenger du en pose med ull - og det tar fem minutter å gjøre klart utstyret. Det er ikke slik at man må ut i garasjen og hente verktøy.

– Og så håper jeg folk setter mer pris på gammelt håndverk. Bare tenk på hvor mange som satt og holdt på med dette før.

Solskinnsbakk har så langt ingen venner som har latt seg inspirere. Men hun har stolthet i hobbyen sin.

– Jeg tror de bare ler! Nei, jeg har veldig greie venner. Vi er litt nerdegjeng og holder på med mange forskjellige, merkelige greier.

LES OGSÅ

– Jeg lager perlene på samme måte som vikingene, men med litt mer moderne verktøy

Skal du bli husket om 100 år, bør du tenke over dette, ifølge filosofen

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev