Tenk deg at du åpner ei knirkete, gammel dør til en låve som har stått tom lenge. Du kikker inn. Sollyset siver inn i striper gjennom sprekker i taket og farger støvet som siger sakte rundt i lufta. Det lukter jord.

Å skape slike stemninger er Álvaro Lombas spesialitet. Nylig lagde han magiske detaljer i filmen Pinocchio. Den vant Oscar for beste animerte spillefilm i 2023.

De som lager visuelle effekter, gjør ofte det pirkete arbeidet med å tilføre «finishen» i en scene som berører oss når vi ser film. De setter stemningen.

– Jobben min kan gå ut på for eksempel å legge til de effektene som oppstår når lys treffer et område der lufta ikke er klar. Det kan være veldig vakkert, sier Lomba. Han er høyskolelektor ved Westerdals institutt for film og medier på Høyskolen Kristiania.

– Du ser det for eksempel i sekvensen der Gepetto møter Pinocchio på et støvete loft. Idet Pinocchio reiser seg og det gylne lyset faller på ansiktet hans så Gepetto ser ham for første gang, der, i det øyeblikket, kan vi plassere lysstråler med såkalt volumetrisk effekt.

Teknikken innebærer å «fylle tomrommet». Lomba lager for eksempel et spill mellom lys og skygge, legger til støvpartikler som virvler opp rundt en skikkelse i bevegelse og lar små lyspunkter reflekteres i dem. Han skaper «volum» og magi i scenen.

Digitalt, men menneskelig 

Visuelle effekter (VFX) brukes for å skape realistiske filmbilder. Det ville være farlig, altfor dyrt, upraktisk, tidkrevende eller rent ut umulig å lage disse ved hjelp av bare kamera og såkalt live-action, altså virkelige mennesker. 

I dag benytter man ofte dataskapte bilder (CGI – computer-generated imagery), som også krever menneskelig «touch» for at det skal se ekte ut.

Det er her Álvaro Lomba kommer inn. Han jobber mye med hvordan lys oppfører seg når det passerer gjennom noe, for eksempel skyer eller tåke.

– Lys sprer seg – ikke bare reflekteres det utover fra overflaten av skyen. Det deles opp og brer seg ut på en helt spesiell måte inne i skyen også, sier han.

Å greie å gjenskape hvor lystett eller gjennomsiktig noe er, krever en dyktig VFX-artist.

– Hvorvidt det ser ekte ut eller ikke, er en hårfin balanse. Tåke er ikke bare tåke. Den endrer seg hvis det samtidig regner eller om det snør.

VFX-artist med sans for det subtile 

Tidlig i livet lærer vi oss å intuitivt gjenkjenne slike subtile miljøforskjeller. Du kan for eksempel merke at lufta er fuktig selv om det ikke regner. Du kan nærmest se det selv om du er inne.

Som VFX-artist må man være svært bevisst på alle de små detaljene som følger med ulike naturfenomener, slik at man kan forsøke å gjenskape dem gjennom databilder. 

Detaljene er uhyre viktige for stemningen i film. Tenk bare på hvor uhyggelig en tåkete, fuktig kirkegård fremstår i en skrekkfilm. Den samme kirkegården kan fremstå fredelig og fin dersom sola danser gjennom raslende løvverk en sommerdag.

Detaljene skaper stemning

Lomba er fascinert av disse detaljene og forsker nå i hovedsak på lysspredning i såkalt volumetriske miljøer. Det kan for eksempel være en sky. Han forklarer:

– Dersom en tykk sky treffes av sollys, blir lyset dempet idet det spres gjennom vannmolekylene. Det gjør at man i veldig tykke skyer kan se lys på toppen, men den er mye mørkere under. Jeg pleier å tenke på det som energi som absorberes i mer eller mindre grad.

Det er med andre ord ikke nok å vurdere hvor transparent eller ugjennomsiktig noe er. 

En mindre tett sky inneholder færre vannmolekyler. Det innebærer at den ikke bare er mer gjennomsiktig. Noe skjer også med hvordan lyset sprer seg gjennom den – hvor mye av solenergien som absorberes i løpet av lysets reise fra toppen av skyen til bunnen. Den blir mørkere under, men hvor mye mørkere?

Slike parametere er viktige å kjenne til for å få noe til å se realistisk ut på film.

Å gjenskape naturens mest fascinerende fenomener

Du har helt sikkert sett scener i en film der noe ser så «fake» ut at kan ødelegge opplevelsen. 

Hjernen vår er godt trent i å avgjøre når noe ikke stemmer. Derfor reagerer vi på scener som den der Legolas i Ringenes Herre løper oppover steinblokkene fra et fallende tårn, og det ser ut som han løper nærmest i løse lufta – han fremstår som vektløs, og scenen bryter med hva vi oppfatter som realistisk.

Lomba er opptatt av å utvikle metoder som gjør det mulig å gjenskape mange ulike naturlige fenomener på en realistisk måte ved hjelp av programvare og datamaskiner. For tiden er det særlig lysets brytning gjennom prismer han forsker på.

– Å gjenskape en enkel projeksjon der hvitt lys går gjennom et prisme og kommer ut som en regnbue på den andre siden – slik som i det kjente platecoveret til Dark Side of the Moon av Pink Floyd – er ikke vanskelig, sier han.

– Men på det bildet treffer lyset en overflate. Min ekspertise er som sagt volumetrisk effekt – den «tykke» følelsen i luft som ikke er klar.

Hva skjer dersom lys spres på samme måte, men i en tåkete, disig atmosfære? Lombas seneste forskning går ut på å finne ut om dataprogrammer og datamaskiner kan gjenskape effekter av lysstråler som spres gjennom tåke eller røyk som en regnbue. Og få det til å se naturlig ut.

Kraftigere datamaskiner, bedre programvare

For noen år siden var ikke datamaskinene kraftige nok. Programvaren manglet.

 Gjennom utforsking av begrensningene i programvare og maskiner kunne han, ved hjelp av mye omhyggelig arbeid med prøving og feiling, finne ut hvor det stoppet opp og hva som skulle til for å få det til å funke.

Da han oppdaget hva som manglet og hvordan utfordringene kunne løses, kontaktet han en amerikaner som er ekspert på kameralinser. 

De samarbeidet om utviklingen av programvare som gjør denne ekstra kompleksiteten mulig, dataprogrammer som har dette «ekstra laget» som kan gjenskape volumetrisk brytning av lys.

Abe Megahed ved Universitetet i Wisconsin i USA utviklet dermed sin programvare OpticExplorer, slik at den kan reprodusere slike lysspredningseffekter på en realistisk måte.

Effekter som fyller hjertet

Effektene Lomba tilfører, brukes ofte til å lede seeren gjennom filmen. Ikke bare til å styre hvor man fester blikket, men også hvilke følelser som trigges.

– Jeg pleier å bruke de siste fem prosentene av innsatsen til å skape det lille ekstra. Det kan være små detaljer som løfter produksjonen vesentlig, sier han.

Sett at filmen har en scene med et fly og hvite bomullsskyer på blå himmel. Da kan man egentlig lage ganske enkle skyer og etterpå tilføre magi, ifølge Lomba.

– Knepet er å lage en liten detalj akkurat der seerens blikk er: å løfte en liten flik av skyen og få den til å virvle ørlite grann akkurat idet flyet passerer.

Den lille bevegelsen på riktig sted til riktig tid skaper noe vakkert som får filmen til å fremstå som mer gjennomarbeidet og eksklusiv.

I en scene i filmen Pinocchio ligger Gepetto syk i sengen. Regissøren Guillermo del Toro ba flere ganger Lomba om å gjøre effekten mer intens – og møtte Lombas motstand. VFX-artisten følte at bildet ville bli urealistisk.

– Når man jobber med detaljer, får man litt tunnelsyn. Man kan glemme helheten. Da jeg innså hvor intenst og dramatisk øyeblikket var i handlingen av filmen som helhet, skjønte jeg at jeg måtte skape en mye tykkere og veldig tung atmosfære.

Han skaper effekter du ikke ser

Detaljene Álvaro Lomba lager, er så ørsmå at vi sjelden tenker over dem når vi ser en film. 

Og det er nettopp målet: at blikket vårt ledes et sted uten at vi merker det. At vi føler magien fordi vi glemmer at det er en film som er skapt av artister som har tilbragt time etter time på å gjøre filmen akkurat så realistisk at vi lever oss helt inn i det vi ser. Og akkurat så magisk at vi rives med og lar oss berøre.

– Målet mitt er i utgangspunktet å lage noe som er så nært opp til virkeligheten som mulig. Visuelle effekter handler mye om å lage effekter som rett og slett er usynlige, sier Lomba.

Han vokste opp i en liten by i Galicia, nordvest i Spania. Som barn var han svært observant. Han likte å forstå hvordan ting funket under overflaten, hva som gjorde at hjulene på lekebilene rullet; så han plukket lekene sine fra hverandre.

Senere ble han interessert i fotografering og lot seg fascinere av hvordan verden kan gjenskapes. Etter hvert dykket han inn i data-animasjon og begynte å lage visuell grafikk. 

En dag da ungdomsskoleklassen hans hadde sett en dokumentarfilm som viste en animasjon av hvordan planetene beveger seg, var det en venn som sa: «Dette er vel det du driver med, Álvaro?»

– Det var jo langt over det nivået jeg drev og tullet med på den tiden, men det ble en vekker. Jeg innså at det faktisk var en mulighet, at noen faktisk har dette som jobb. Så da jeg ble eldre, flyttet jeg og fikk etter hvert mange muligheter til å jobbe med det jeg brant for.

Aller mest stolt av studentprosjekter

Nå har han altså bidratt til en Oscar-vinner. Og han har bidratt i storfilmer som Watchmen og Star Trek. Her i Norge var han VFX-leder på de nye Flåklypa-filmene, Hakkebakkeskogen og Skjelvet.

– Jeg lagde de voldsomme brannene der Oslo blir fullstendig ødelagt, ler han.

Men på tross av Oscar-statuett for Guillermo del Toro-filmen om Pinocchio, som er en samproduksjon med blant annet Netflix, er Lomba aller mest stolt av vellykkete produksjonsmoduler han har laget for og med studentene sine.

– Selvsagt er det en stor ære å vinne Oscar. Men på Pinocchio-prosjektet jobbet jeg mye alene. Det var fint det, men jeg synes det er ekstra stas når man jobber tett som et samarbeidende team. Når man da lykkes, blir gleden mangedoblet.

I fjor høst ble Netflix-filmen The House, der Lomba hadde ansvar for VFX, nominert til Annie Award for sine visuelle effekter. Lomba hadde med seg fire studenter i produksjonen og gledet seg stort over å kunne dele på anerkjennelsen.

VFX-studenter manipulerte seg inn i inn storfilmer

Året før stod studentene midt i en pandemi og det var vrient å få til samproduksjoner. Men i filmbransjen handler det mye om referanser og samarbeid, så studenter må lære å bygge nettverk og samarbeide fra dag én.

Da restriksjonene endelig løsnet, satte Lomba i gang et produksjonsprosjekt der oppgaven var å legge seg selv inn i kjente klipp fra filmer som Matrix, Jurassic Park, Pulp Fiction og Guardians of the Galaxy ved hjelp av VFX-teknikker. 

Da tente studentene. De måtte ha alle rollene i filmene etter tur. Regissøren på én film ville være skuespiller i en annen. Slik ble gjensidig avhengige av hverandre og interessert i å lage så gode filmer som mulig.

Sluttresultatet var filmsnutter der hver enkelt fikk se seg selv som en del av Hollywood-filmene Lomba hadde plukket ut.

– Studentene elsket det! De jobbet 4–5 timer ekstra hver dag, og mange av dem var på skolen fra 9 om morgenen til 8 om kvelden. Å se studentene så engasjerte, gjorde meg superstolt, sier han.

Artikkelen er produsert og finansiert av Høyskolen Kristiania

Høyskolen Kristiania er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Høyskolen Kristiania:

"høyskolen kristiania" AND "partner"

• 

  Offentlige anskaffelser for ufattelige 743 milliarder kroner: – Svært mange av valgene tas på intuisjon og magefølelse

• 

  Derfor blir det kaos i norsk idrett

• 

  Roboter og kroppsnær teknologi vil kunne hjelpe oss å hjelpe hverandre i fremtiden

• 

  Slik unngår du å bli tatt i fusk på eksamen

• 

  Boklesingens kår i 2023: Vi vil, men får det ikke helt til

• 

  Hvordan komponerer man musikk for teater?

Les flere saker fra Høyskolen Kristiania her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER