Hvordan ser norske jøder på sin minoritetsstatus? Hvilke roller spiller de etablerte jødiske institusjonene? Hvilken betydning har minnet om holocaust for barnebarn av overlevende?

Forskningsprosjektet Jødiske identiteter – valg og forhandlinger, praksiser og tradisjoner i samtidens Norge er i ferd med å etablere helt ny kunnskap om kulturelle og sosiale praksiser blant jøder i vår samtid.

Til vinteren blir funnene presentert gjennom bok og konferanse. Her er glimt av hva forskerne har funnet hittil.

En minoritet blant mange

Cora Alexa Døving er prosjektleder og forsker ved Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret).

Hun studerer hvordan jødisk identitet og egenforståelse farges av å være en minoritet blant flere.

– Jeg er opptatt av å se på norske jøder i lys av minoritetsbegrepet rent teoretisk, men også i relasjon til muslimene, altså som én minoritet blant andre, sier hun.

Hun forteller at utgangspunktet hennes er at jøder og muslimer i mange år har vært «Europas andre». Hvordan påvirker det identitet? Hvordan refererer jødene til muslimene når de skal definere sin identitet?

Hun gir oss et eksempel: Jøder og muslimer er begge utpekte hatobjekter i høyreekstremismen. Da terroristen i Halle i Tyskland ikke kom seg inn i synagogen, gikk han videre og skjøt mot en kebabcafé.

– Begge minoritetene er utsatte, men det ligger også en spenning mellom de to i fenomenet muslimsk antisemittisme. Jødene og muslimene har dessuten svært ulik historie i Europa. Hva betyr alt dette for jødisk identitet i samtiden? spør Døving.

Antisemittisme og muslimfiendtlighet

Et annet aspekt ved jødenes relasjon til muslimene hun har sett på, knytter seg til antisemittisme og muslimfiendtlighet. Hva innebærer det for jødene i Norge at det har blitt helt akseptert å sammenligne de to fenomenene?

Døving forteller at hun i 2007 sendte en forskningsartikkel til det vitenskapelige tidsskriftet Patterns of prejudice om fellestrekk mellom antisemittismen i mellomkrigstiden og fordommene våre mot muslimer i dag.

– Der fikk jeg klar beskjed om at den type sammenligning gjør vi ikke, sier hun.

Ti år etter arrangerer jødisk museum i Berlin en konferanse om islamofobi og nettopp Patterns of prejudice lager et spesialnummer om samme tema.

– Endringene har vært enorme, sier Døving.

For å finne svar på alle sine spørsmål studerer forskeren taler under jødiske arrangementer, avisinnlegg og andre offentlige ytringer, og hun gjør intervjuer.

– Mitt hovedanliggende nå er å se på norske jøder som en gruppe blant mange i det flerkulturelle Norge, heller enn i lys av holocaust og den lange jødiske historien som har en sterkere forskningstradisjon.

Solidaritet med muslimer som hetses

– Hva har du funnet ut så langt?

– Jeg er forbauset over hvor ofte det refereres til muslimer – og til muslimhets i jødiske arrangementer, for eksempel rundt tematikker som terrorangrepene 10. august og 22. juli. Norske jøder har en sterk solidaritet med den utsattheten muslimene opplever, forteller hun.

Nettopp derfor opplever hun også at mange jøder synes det vanskelig å ta opp antisemittisme blant muslimer. De engster seg for at de selv bidrar til andregjøring samtidig som de engster seg for muslimsk antisemittisme. En vanskelig spenning.

Mange utfordringer

– Er dagens Norge et godt sted for jøder?

– De fleste jeg intervjuer sier at landet er godt, som for alle andre som bor her.

Hun nevner at spesifikke utfordringer for den jødiske minoriteten er for eksempel disse:

• De er en liten minoritet i Norge, cirka 1400, og det ligger en sårbarhet i å være små i antall.
• Koshermat – det er ikke lov å slakte på jødisk vis i Norge, så da blir det mye organisering og logistikk rundt høytider.
• Omskjæring av guttebarn er upopulært i Norge, noe mange jødiske foreldre synes er vanskelig.
• Samarbeid med kommunen om barnehage og seniorsenter kan være vanskelig. For eksempel kan det være byråkratisk utfordrende å flytte mennesker på kryss av kommuner.
• Fridagene i Norge er fremdeles knyttet til kristne fridager, noe som gjør det vanskelig å opprettholde jødiske religiøse feiringer.
• Antisemittisme. Heldigvis lite i Norge, men erfaringer med forhåndsdømming er utbredt. Særlig på videregående skole møter elever antagelser om seg selv, som at de hater muslimer eller støtter all israelsk politikk bare fordi de er jøder. Og fremdeles er «jøde» vanlig å bruke som skjellsord.

Minoriteter er utsatt i kriser

– Hvorfor bør majoriteten i et land vite noe om samtidig minoritetsliv?

– Majoritetsidentiteten er også formet av etnisk mangfold og samspill. Enhver kunnskap om erfaringer fra minoriteter er kjempeviktig også for majoriteten. Bare slik får en justert egen selvgodhet og selvsagthet og utvidet horisonten i et komplekst moderne samfunn, forklarer Døving og fortsetter:

– Det er ikke en overdrivelse å påstå at det er livsviktig at folk med minoritetsbakgrunn er en likeverdig del av befolkningen i et samfunn. Gang på gang ser vi at når kriser oppstår – enten det gjelder klima, helse eller væpnet konflikt – er minoriteter alltid de som først blir utsatt. Jo større aksept for etnisk og religiøst mangfold, dess tryggere er vi på at vi kan stå sammen mot felles utfordringer.

Det Mosaiske Trossamfunds rolle

Forsker og undervisningsansvarlig Vibeke Kieding Banik på HL-senteret ser på Det Mosaiske Trossamfunds (DMTs) rolle i norsk-jødisk liv i dag.

DMT er den største organiserte menigheten for norske jøder, med sine rundt 800 medlemmer. Menigheten er det vi kaller moderne ortodoks eller nyortodoks, samtidig som medlemmene har en pragmatisk innstilling til akkurat dette. Hvordan kan dette komme til uttrykk?

– Ta kosher, for eksempel, mat det er tillatt for jøder å spise, basert på forskriftene i Mosebøkene. Når et medlem deltar på seremonier eller arrangement i regi av menigheten, får de servert kosher, men ellers legger ikke DMT seg opp i hva folk gjør, forteller Banik.

Hjemme får medlemmene gjøre som de vil, men hos menigheten må de følge de halakhtiske eller jødiske religiøse spisereglene.

Kvinnesynet

Et annet eksempel Banik presenterer, er synet på kvinner i en moderne ortodoks retning.

– Kvinner kan ikke virke som rabbiner, teller ikke blant de ti personene som må til for at gudstjeneste finner sted og menn og kvinner kan ikke sitte sammen under gudstjenesten. Mange finner dette problematisk, og det diskuteres innad, men samtidig aksepterer de at det er slik.

– Overrasket dette deg?

– Graden av pragmatisme overrasket, det at medlemmene i stor grad aksepterer denne mangel på samsvar mellom liv og lære. Fleksibiliteten – som altså går begge veier, fra menigheten til medlemmet og omvendt – har nok å gjøre med at norske jøder bare har to menigheter i Norge, en i Oslo og en i Trondheim, begge moderne ortodokse, sier hun.

Gjennom sitt medlemskap aksepterer de norske jødene at det ikke finnes mer liberale alternativer. Dette er pragmatisk på alle mulige nivåer, hevder forskeren.

Motvirker ideen om Norge som et kulturelt homogent samfunn

– Hvorfor er det viktig å kunne noe om samtidig jødisk liv?

– Forskningen vår bidrar til kunnskap om det norske mangfoldet og om en gruppe som har bodd i Norge i lang tid, men som fremdeles er en distinkt etnisk og religiøs gruppe, forteller Banik.

Prosjektet motvirker på den måten ideen om at Norge var et kulturelt homogent samfunn inntil pakistanerne, tyrkerne, inderne og marokkanerne kom hit på 1960- og 1970-tallet. De norske jødene har lang erfaring med å være minoritet her i landet.

– Det vi driver med her er grunnforskning. Litteraturen om jødisk liv i dagens Norge er slående tynn. Vi trenger mye mer kunnskap om feltet, også etter at denne studien er over, sier hun.

Barnabarnas forhold til holocaust

Marie Ebernes Degnæs er stipendiat ved HL-senteret og forsker på barnebarngenerasjonens forhold til holocaust som erfaring og minne.

– For denne generasjonen er holocaust åpenbart et formidlet minne, mener hun. Det betyr at det ikke er noe de har førstehåndserfaring med, men noe de har fått kunnskap om i ulike sammenhenger, forteller hun.

Barnebarna kan ha fått beretninger fortalt i familiesfæren, de har kanskje lært om de norske jødenes erfaringer igjennom de jødiske trossamfunnene, men de har også lært om holocaust på skolen, sett filmer, og de kan komme over Snublesteiner på gata, slik som alle andre.

Noe nært, men også fjernt

– Og hvordan er minnet om holocaust for barnebarna?

– De veksler en del når de snakker om holocaust. Av og til er holocaust noe nært, en nær erfaring, men de kan også gi uttrykk for en distanse, at det oppleves som litt uvirkelig at de har en forbindelse til en slik hendelse, forteller forskeren.

Hun forteller videre at hun har funnet ut at de fleste forbinder minnet om holocaust med visse forpliktelser, at de knytter ansvar til det å stå i en linje som fører tilbake til den generasjonen som overlevde.

Ansvaret kan knytte seg til ganske forskjellige ting som for eksempel å ivareta og videreføre jødisk liv, til å minnes de som ble drept, til å formidle kunnskap om holocaust i samfunnet, men også til å lykkes i studier og arbeidsliv.

En del av de Degnæs har snakket med driver med en eller annen form for aktivitet:

– De prøver å finne ut mer om familiehistorien, om jødisk historie i Norge, om slektens tilknytning til andre deler av Europa, eller de besøker minnesteder for å minnes slektninger som ble drept eller for å gjøre seg tanker om sin egen plass i historien.

Brit mila – omskjæring av guttebarn

Forsker og religionsviter Nora Stene ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk på Universitetet i Oslo har hun intervjuet 25 norskjødiske foreldre om brit mila, ritualet der guttebarn blir omskåret åtte dager etter fødselen.

Hun har spurt dem om hvilke utfordringer nybakte foreldre møter rundt denne rituelle praksisen. Tre ting peker seg ut:

– For det første at det dreier seg om identitet. Å velge eller velge bort brit mila er et valg som handler om hvor sterkt man vil markere jødisk identitet innad i egen gruppe. Utad er det jo skjult. Foreldrene viste at det finnes mange måter å forholde seg til saken på, forteller hun.

For det andre fant hun at det knytter seg et stort alvor til dette valget. Det blir ikke tatt lett på, men er et tema man diskuterer mye. Og det er foreldrene som tar avgjørelsen, ikke slekten. Begge foreldrene må ønske det.

– Norskjødiske foreldre opplever mange anklager fra storsamfunnet, særlig gjennom mediene, der brit mila fremstilles som en bestialsk skikk. Dette er en påkjenning å høre for foreldre som nettopp har fått barn. Noen ganger får de høre det direkte også, for eksempel ved å bli nektet å leie festlokale fordi utleier fordømmer ritualet, sier Stene.

Artikkelen er produsert og finansiert av HL-senteret

Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra HL-senteret:

• 

  – Norske rektorer er unnvikende overfor rasisme

• 

  Antisemittiske hatytringer spres effektivt på nettet

• 

  Fascismens fremvekst: – Vi kan ikke stole på at staten og politiet skal løse slike kriser for oss

• 

  Antisemittiske holdninger øker i Norge

• 

  Før krigen gjorde norske myndigheter hva de kunne for å holde flest mulig jødiske flyktninger unna Norge

• 

  Fascismen har vært et dødfødt prosjekt i Norge etter krigen, men ikke i Sverige. Hvorfor?

Les flere saker laget av HL-senteret her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER