Over hele Europa prøver byer å kutte utslipp, oppgradere bygninger og tenke nytt om hvordan energi produseres og brukes.
Likevel er det en utfordring som gjentar seg: å få folk til å delta og godta løsningene som kreves i omstillingen. Involvering av beboere blir ofte beskrevet som det svakeste leddet i bærekraftig byutvikling.
En ny studie foreslår en praktisk løsning.
Ved å studere seks nabolag i omstilling i Europa har forskerne utviklet en enkel og anvendelig metode. Den kan hjelpe planleggere, kommuner og utbyggere med å samarbeide med mennesker – ikke rundt dem.
– Hvis vi vil ha reell endring, må vi sette folk i sentrum. Deres behov, erfaringer og hverdagsliv er ikke bare en ramme. De er selve utgangspunktet for innovasjon, sier Sintef-forsker Caroline Cheng.
– Vi antar ofte at bedre teknologi automatisk gir bedre resultater, sier Sintef-forsker Caroline Cheng.(Foto: SINTEF)
Hvorfor nabolag er så vanskelige å endre
Byer står for en stor andel av utslippene av klimagass.
Oppgradering av bygninger er en av de mest effektive måtene å redusere dem på. Men å gjennomføre omfattende rehabilitering i hele nabolag er en sammensatt prosess.
Det involverer mange aktører, som beboere, kommuner, boligselskaper, ingeniører og energileverandører. Og disse har ofte ulike prioriteringer.
Samtidig påvirker løsninger som solceller, fjernvarme eller overvannshåndtering menneskers hjem og daglige rutiner. Da er det nødvendig med tillit, forståelse og aksept for å lykkes, påpeker forskeren.
– Vi antar ofte at bedre teknologi automatisk gir bedre resultater. Men uten involvering kan selv de beste løsningene enten ikke bli godtatt eller ikke brukes slik de er ment, sier Cheng.
Problemet er ikke selve ideen
En mye brukt tilnærming er såkalte «living labs». Dette er realistiske såkalte testmiljøer hvor ulike aktører samarbeider om å utvikle og prøve ut nye løsninger.
Et testmiljø i samfunnsvitenskap er et kontrollert område eller en planlagt situasjon der forskere undersøker hvordan mennesker eller grupper reagerer på ulike tiltak eller påvirkninger.
I teorien er dette ideelt for å samle mange ulike mennesker og organisasjoner. I praksis møter forskere ofte utfordringer med denne metoden. Forskning viser at mange living labs ikke lykkes med å involvere innbyggere på en meningsfull måte.
Problemet er ikke selve ideen, men mangelen på tydelig og praktisk veiledning for gjennomføring.
Det finnes mange definisjoner, rammeverk og ambisjoner, men få konkrete råd. Det er dette gapet Cheng og kollegene hennes ønsket å fylle.
Seks nabolag, én felles lærdom
Annonse
Forskerne har analysert living lab-prosjekter i seks nabolag i Oslo, Palma de Mallorca, Karviná, Utrecht, Trento og Sønderborg.
Prosjektene var svært ulike – fra oppgradering av sosialboliger til ombygging av skoler og helsesentre. Likevel var det et tydelig mønster: Involvering fungerer best når den er målrettet mot bestemte grupper.
I Oslo viste det seg for eksempel at lange forelesninger om bærekraft ikke var særlig effektivt for å engasjere elever.
Derimot bidro interaktive workshops og digitale verktøy til å samle innspill. De styrket også forståelsen for konsepter som «klimapositive sirkulære nabolag».
Dette er et prosjekt som produserer mer fornybar energi enn det forbruker over sin levetid. Et mål er å minimere ressursbruken ved å holde materialer i lukkede kretsløp.
Karviná er en tidligere gruvelandsby. Omvisninger i nedlagte gruver der ga ungdom en praktisk forståelse av teknologiske forbedringer, og hvordan samfunnet går over fra fossile energikilder til mer bærekraftige løsninger.
I Trento bidro bruk av lokal dialekt og kommunikasjon i kjente kanaler til å bygge tillit blant eldre beboere.
I Palma skulle et nabolag rehabiliteres. Der førte direkte involvering av beboere med lav inntekt til reduserte kostnader og økt tilhørighet for lokalsamfunnet. Det hele ble gjennomført med støtte fra frivillige arkitekter og ingeniører.
Det finnes ikke én løsning som passer for alle, påpeker Cheng.
Det som er effektivt i ett område, behøver ikke å fungere i et annet. Det er viktig å forstå den sosiale situasjonen på hvert sted, forklarer hun.
VR-verktøy brukes for å vise fordelene med omfattende rehabilitering til beboere i Palma.(Foto: ARV)
Et enkelt veikart
Basert på erfaringene utviklet forskerne en femtrinnsmodell kalt S.M.I.L.E.:
Annonse
Scope (avgrense) – forstå lokalsamfunnet og identifisere viktige grupper.
Map (kartlegge) – identifisere relevante aktører og deres interesser.
Implement (gjennomføre) – å involvere folk.
Learn (lære) – evaluere hva som fungerte og ikke fungerte.
Enhance (forbedre) – justere og forbedre til neste runde.
Den viktigste innsikten er at involvering bør ses som et kontinuerlig arbeid, ikke som et enkelt tiltak.
– Vi ønsket å lage noe praktisk. En tilnærming som hjelper folk med å gå fra gode intensjoner til konkret handling, sier Cheng.
Ikke alle trenger å være med hele tiden
Et uventet funn stiller spørsmål ved en vanlig oppfatning: Økt deltakelse er ikke nødvendigvis alltid det beste.
Forskerne anbefaler heller at man tilpasser graden av involvering etter situasjonen. Det kan fungere bedre enn å etterstrebe høy deltakelse til enhver tid.
Enkelte avgjørelser krever omfattende medvirkning fra innbyggerne. Andre behøver kun deling av kunnskap eller målrettede innspill.
Denne mer fleksible tilnærmingen kan både spare tid og ressurser, og gi bedre resultater.
– Det handler ikke om å få alle med på alt. Med andre ord er ikke høyest mulig grad av medvirkning målet. Det viktigste er å finne riktig nivå til riktig tid for å bruke ressursene best mulig, sier Cheng.
Bærekraftige nabolag handler altså ikke bare om energisystemer eller byggematerialer, men om mennesker.
Langsiktig endring avhenger av om innbyggere forstår, aksepterer og støtter nye løsninger. Det er også viktig at de føler eierskap til prosessen, ifølge forskeren.
Et praktisk verktøy
Annonse
S.M.I.L.E.-metoden er ingen universalløsning, påpeker Cheng.
Likevel fyller den et stort gap på området.
Ved å sette mennesker først, og lære og justere underveis, kan man bygge bro mellom ambisiøse klimamål og gjennomføring i praksis.
Etter hvert som europeiske byer trapper opp klimainnsatsen, kan denne tilnærmingen være den manglende brikken i puslespillet.
