Dyrevelferd engasjerer stadig sterkere i Norge, men debatten preges ofte av forenklinger.

Ruralis-forskere dykker ned i kompleksiteten – fra de politiske korridorene til fjøsgulvet – og avdekker et landskap preget av motstridende hensyn, etiske dilemmaer og en næring i press.

Hva betyr egentlig god dyrevelferd, og hvem skal definere den?

Fra fjøsgulvet: Bedre dyrevelferd i praksis

På Leinstrand rett utenfor Trondheim driver Astrid Elisabeth Forseth melkegård med 40 kyr. Her har hun investert i løsdriftsløsninger, melkerobot og en ku-kalv-binge. 

Dyra beveger seg fritt, og kalvene får være sammen med moren de første leveukene. Resultatet er friskere dyr, høyere produksjon og en lettere arbeidshverdag.

– Motivasjonen for å bygge om var todelt. Jeg ønsket bedre dyrevelferd og en lettere arbeidsdag. Før hadde jeg vondt i ryggen hver dag. Nå har jeg det bra, og det har kyrne også, sier Forseth.

Men investeringene er kostbare. Selv med støtte fra Innovasjon Norge på 1,9 millioner kroner dekker det ikke hele regningen. 

– Det er mye penger som ikke kuene klarer å betale, sier Forseth. Hun peker på at inntektene ikke har fulgt med kostnadene.

Ensomhet og press i hverdagen

Forseth beskriver også en sosial endring i landbruket. 

– Før hadde du alltid noen å snakke med. Nå står mange alene. Det merkes. Ikke bare psykisk, men også i driften. Når bonden er utslitt, går det utover dyra også.

Dette samsvarer med funn fra forsker Brit Logstein ved Ruralis. Hun har studert hvordan bønder resonnerer rundt dyrevelferd. 

Hun påpeker at mange bønder ofte kan stå i et etisk dilemma mellom omsorgen de føler for dyrene og realitetene i produksjonen.

– Bønder vurderer ofte hva som er legitim praksis ut fra rammen av matproduksjon. Samtidig anerkjenner og ser de at dyrene er følende individer, sier Logstein. 

Et tydelig eksempel er adskillelse av ku og kalv. Når de tenker matproduksjon, oppfattes dette som nødvendig og riktig. 

Mange er likevel klar over hvordan samvær mellom ku og kalv kunne ha vært til glede for dyra som enkeltindivid. 

Forskeren forklarer at som matprodusent er det ulike forhold bonden må ta hensyn til. Det er også da forståelsene av riktig og galt formuleres.

Hva er egentlig god dyrevelferd?

Renate Marie Butli Hårstad har i sin forskning analysert hvordan dyrevelferd diskuteres politisk. 

Hun peker på at det finnes ulike forståelser av hva dyrevelferd betyr:

– Dyrevelferd handler om flere dimensjoner: helse, naturlig atferd og positive følelser. Det som styrker én dimensjon, kan gå utover en annen. Vi må tåle at det finnes ulike prioriteringer, sier hun.

Hårstad forteller at norsk landbruk i dag er i verdenstoppen når det gjelder dyrehelse. Samtidig er naturlig atferd og frihet ikke alltid optimal. 

Hun sier at hvem som skal definere hva som er «god nok» dyrevelferd, er derfor ikke et teknisk, men et politisk og kulturelt spørsmål.

Politisk treghet og markedsendring

Hårstad forklarer at det råder en politisk treghet i Norge:

– De fleste partier mener dyrevelferden allerede er veldig god. Nye tiltak som kan presse en økonomisk presset næring, er derfor vanskelige å innføre.

Paradoksalt nok har denne tregheten åpnet rom for aktører på markedet. Dagligvarebransjen og dyrevernorganisasjoner samarbeider i økende grad om å stille strengere krav. Slik flyttes presset fra stortingssalen til butikkhyllene.

Forbrukermakt og kunnskapskonflikt

Forskerne ser at forbrukernes engasjement i dyrevelferdsspørsmål har økt betydelig. Det er drevet frem av mediedekning, dokumentarer og sterke historier i sosiale medier. 

Men både beslutningstakere og bønder peker på at kunnskapsnivået ofte ikke holder tritt med engasjementet.

– Den offentlige debatten preges i økende grad av sterke følelser og virale historier. Den oppleves ikke alltid som kunnskapsbasert av aktørene på feltet. Dette bidrar til å øke avstanden i debatten om god dyrevelferd. Det gjør det vanskeligere å innføre nye tiltak, sier Renate Marie Butli Hårstad. 

Hun viser til at ulike forståelser av dyrevelferd og det økonomiske presset i næringen gjør at det oppstår en kunnskapskonflikt. Det er ikke nødvendigvis alt som anerkjennes som kunnskap når det ikke passer inn i en praktisk hverdag.

Bonden Forseth peker på det samme fra sin praksishverdag:

– Mange tror kuene vil ha det som oss. Men de liker ikke sol og varme. De vil ha tolv grader og overskyet. Jeg har hatt skoleelever her som aldri har sett ei ku før. Da vet du at det er behov for å vise frem virkeligheten.

Derfor har hun valgt å åpne gården for publikum med utsalg og innsyn til fjøset. Målet er å bidra til større forståelse for hvordan dyra faktisk har det.

Et felt i endring

Dyrevelferd i norsk landbruk handler om mer enn tekniske krav og forskrifter. Det handler om politisk mot, markedskrefter, forbrukerbevissthet og ikke minst: bondens hverdag.

Forseth sier det enkelt: 

– Jeg vil helst bare være med dyra. Men for at de skal ha det bra, må jeg gjøre mye mer enn det. Og da trenger jeg både kunnskap, støtte og forutsigbarhet.

Et sterkt landbruk krever sterke bønder. Og god dyrevelferd starter nettopp der.

Artikkelen er produsert og finansiert av Ruralis

Ruralis – Institutt for rural- og regionalforskning er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen

Les også disse sakene fra Ruralis:

• 

  Slik kan vi få mer punktlige tog

• 

  Kristine fekk varig hjerneskade som 22-åring: – Livet kan bli bra sjølv om ein ikkje blir frisk

• 

  Ti dagar på feltøving endra bakterie­floraen på huda til soldatane

• 

  Menn kan ha problemer med å nå fram i rettssystemet

• 

  Forskere fant ikke igjen stoff som kunne tyde på liv i rommet

• 

  Hvordan står det til med Mjøsa?

Les flere saker laget av Ruralis her.