– Det er ikke noe nytt, det, sier Ole Dorholt, leder for elektronikklaboratoriet ved Fysisk institutt på Universitetet i Oslo (UiO).
I 35 år har han forsynt CERN-eksperimenter med elektronikk.
Han og kollegene er travelt opptatt med å lage deler til Atlas-detektoren ved Large Hadron Collider (LHC) på CERN.
CERN
CERN er verdens største laboratorium for partikkel- og kjernefysikk, beliggende i Sveits.
Laboratoriet ble etablert i 1952 og er en europeisk organisasjon som har til formål å støtte samarbeidet mellom de europeiske statene innafor forskning i elementærpartikkelfysikk, kjernefysikk og kjernekjemi.
CERN neste: På karbonringen som Aleksei Grigorev holder, skal det monteres elektronikk før den sendes til CERN.(Foto: Hilde Lynnebakken)
I juni ble akseleratoren skrudd av for fire år med oppgraderinger.
Maskinen skal etter fornyelsen kunne levere flere ganger så mange partikkelkollisjoner. Luminositet, kalles dette i akselerator-verdenen.
Den oppgraderte versjonen av LHC har derfor fått navnet HiLumi LHC – høy luminositet.
Ingeniørene på laboratoriet monterer tre detektormoduler på fleksi-kretskort utviklet ved UiO.(Foto: Hilde Lynnebakken)
I den 27 kilometer lange akseleratoren svirrer protoner i klaser. Hver gang to klaser braser sammen i midten av en detektor, kolliderer omtrent 60 av dem.
Etter oppgradering er målet at antall kollisjoner skal øke til mellom 140 og 200.
For å få til det skal mye ny teknologi utvikles og installeres, blant annet sterkere magneter som skal samle partikkelstrålen mer enn før.
Aleksei Grigorev sjekker med en UV-lommelykt om roboten fordeler limet jevnt.(Foto: Hilde Lynnebakken)
Også detektorene som måler og dokumenterer partikkelkollisjonene, må få en overhaling.
Atlas skifter blant annet ut hele den innerste detektoren. Her bidrar norske forskere og ingeniører med å lage avanserte sensorer basert på silisium.
Ragnhild Halleraker bruker en såkalt bondemaskin til å koble elektronikken til kretskortet med tynne tråder. Hver modul utstyres med rundt 600 bondetråder, 25 mikrometer tykke aluminiumstråder.(Foto: Hilde Lynnebakken)
Når HiLumi LHC står klar i 2030, må de to eksperimentene Atlas og CMS håndtere kollisjonsdata som tilsvarer en fjerdedel av all internett-trafikk i 2025.
En av oppgavene er å produsere higgspartikler. Hele 380 millioner av dem, sammenliknet med 55 millioner produsert av LHC til nå.
Trådene Ragnhild Halleraker jobber med, er omtrent halvparten så tykke som hårstrå. Da er mikroskop et viktig hjelpemiddel.(Foto: Hilde Lynnebakken)
Annonse
Hva skal man med så enormt mange av dem?
Mange av de ubesvarte spørsmålene om universet handler om masse: Hva er den mørke materien? Hvorfor består universet av materie, ikke antimaterie?
Siden higgspartikkelen er opphavet til alle de andre partiklenes masse, kan studier av higgs kanskje gi noen svar eller hint.
Mange av prosessene som forskerne studerer, skjer svært sjelden, så det trengs mye data for å få nok statistikk.