Forskeren brukte parfyme for å tiltrekke seg bier i jungelen

Helt siden hun begynte å interessere seg for biologi, har hun også drømt å gjøre feltarbeid i Sør-Amerika.

En tilfeldig e-post gjorde at hun tok sjansen.

Slik endte Emma Falkeid Eriksen opp på et av verdens mest avsidesliggende steder, uten mobildekning, alene og omgitt av giftig, kløende, yrende liv på alle kanter.

Det begynte med en e-post

Allerede i intervjuet til doktorgradsarbeidet sa hun at utveksling og feltarbeid var et av målene.

Selv om hun i utgangspunktet skulle jobbe med genetisk kartlegging av skandinaviske bier, var ikke drømmen noe hinder.

En dag fikk hun en e-post: informasjon om et utvekslingsprogram mellom Norge, Colombia og Peru. Hun fant fram til samarbeidspartnere. Hun visste at hun ville studere orkidébier.

– Disse biene gjør mye rart som ikke andre bier gjør. Og så er de utrolig vakre, sier biologen.

Hun legger til at det i Norge er om lag 200 biearter. Det er ikke vanskelig å finne informasjon om dem, forteller hun.

I Amazonas finnes det tusenvis av biearter, og mange er fremdeles uoppdagede. Av de som er kartlagt, er det mange som ikke er veldig godt studert.

Bier tiltrekkes av blomster – forskere tiltrekkes av bier

Biene Eriksen ville studere, er rare.

– Bier samler vanligvis nektar fra blomstene de bestøver, men det gjør ikke disse. Hannene samler faktisk parfyme. De har små lommer på bakbeina som de fyller med duftstoffer. Hunnene tiltrekkes av de hannene som har den sterkeste og mest komplekse lukten.

Hun forteller at kompleks lukt ikke nødvendigvis er god.

– De kan tiltrekkes av råtten fisk eller frukt. Hannen samler lukter, og så setter de seg et sted hvor hunnbiene kan få ferten av dem og gnir seg på bakbeina.

Eriksen forklarer at biene har en svært viktig rolle i økosystemet. De flyr langt og kan bestøve planter som står langt fra hverandre.

Det gjør at biene sørger for å bevare den genetiske variasjonen hos plantene. Hvis alle planter bestøves av plantene i nærheten, er sjansen stor for at det oppstår innavl.

Lukten og fargen gjør at disse orkidébiene skiller seg ut

Samtidig er disse biene spesialister på orkidéer. Generalistbier kan i teorien bestøve et bredt utvalg av blomster, men det er ikke så effektivt for planten.

Derfor prøver planten å tiltrekke seg noen få utvalgte bier. Orkidéene og orkidébiene har et slikt samarbeid.

– Naturvitere har vært opptatt av orkidébiene lenge. De første naturviterne som kom til Sør-Amerika, ble fascinert. Det kan ha vært den metalliske glansen, for de er vakre å se på. Selv i jungelen, som er så full av lukt og farger, skiller de seg ut med denne neon-metalliske glansen, sier hun.

Hunnbiene gjør også noen sære ting: De samler kvae fra trærne for å sørge for at larvene får en vanntett innpakning. Regnskogen er veldig fuktig, så dette kan være en tilpasning til det, mener Eriksen.

Hun brukte parfyme for å tiltrekke seg bier

Eriksen forteller at feltarbeid i Norge er veldig annerledes.

– Når jeg studerer bier i Norge går jeg til de blomstene som tiltrekker seg de artene jeg skal studere, sier hun.

Men orkideene vokser høyt oppe i andre trær. Det er ikke mulig å begynne å klatre i trærne i jungelen. Heldigvis finnes det en annen måte å tiltrekke seg orkidebier, forteller Eriksen.

Fordi biene er på jakt etter lukt, brukte hun parfyme for å få dem til å komme til henne.

– Det er ingen konsensus om hvilke parfymer som virker best, men jo sterkere lukt, jo bedre. Noen bruker råtten fisk som de legger i sola.

Selv hadde hun et utvalg av dufter som ble kjøpt inn i alternativ-butikker i Peru. Det var eteriske oljer av ulike slag, slik som nellikolje, eukalyptusolje eller vanillin.

– Ulike lukter virket på litt ulike arter, forklarer hun.

Ved å dynke papirlapper i lukt og henge dem opp, kom biene til henne i løpet av få minutter.

– Men det var et problem å pakke dette ned igjen. Jeg måtte pakke inn papiret i flere lag med poser og henge det utenpå sekken, sier hun.

Det var ikke uvanlig at biene, og andre insekter, fulgte lukten videre.

Her står biolog Eriksen klar til å fange de biene som har funnet veien til parfymen. Foto: Eriksen.

HMS-utfordringer i jungelen

Eriksen forteller at hun tar HMS-arbeidet på alvor.

– Jeg har vært på feltarbeid alene før. Da sender jeg daglige oppdateringer på hvor jeg befinner meg, sier hun.

Dette er ett av sikkerhetstiltakene, men dette var de ikke opptatt av i jungelen. I stedet hadde de helt andre rutiner:

– I omvisningen på den første feltstasjonen jeg var på, fikk jeg vite hvor skapet med de vanligste motgiftene var, sier hun.

Hvis noen blir bitt av en slange, er det ikke tid til å komme seg på sykehus, som er minst en dagsreise unna. Da er det bare å finne fram motgiften med én gang.

Alene i jungelen med machete og walkietalkie

Hun forteller videre at det ikke var mobildekning. Derfor ble alle utstyrt med walkietalkie.

– Det var en radio som stod på inne i laboratoriet, og stort sett var det alltid noen der inne. I tillegg hadde den ansvarlige på feltstasjonen en walkie talkie med seg hele tiden.

– Jeg tror han sov med den, legger hun til.

Med walkie talkie og machete ble hun sendt ut i skogen på egen hånd.

Hun forteller at det var nokså stressende.

– Jeg har sett naturprogrammer på TV hvor for eksempel «bullet ants», som har svært smertefulle bitt, blir presentert. Jeg trodde at det var et marginalt fenomen, men de var overalt. Inne i hytta hvor jeg sov, var det slanger og firfisler. Det var flaggermus i dusjen.

– Det var bare stappfullt av liv overalt.

Men samtidig som det var stressende, var det også noe annet: En drøm som gikk i oppfyllelse.

Jungelen er ille, men det er verre i Finnmark

– Det var mye svettebier der. De lever av salt i svetten til dyr, og mennesker svetter mye, så de er glade i oss. Jeg kunne ofte kjenne dem kravle på nakken, forteller hun.

Falkeid Eriksen forteller at hun fikk noen bitt i løpet av oppholdet, men det var langt ifra så ille som hun hadde fryktet.

– Jeg har vært på feltarbeid i Finnmark. Det var verre. Der fikk jeg mange kløende myggstikk. Det var ikke like mye mygg i Amazonas.

Uten mén var hun likevel ikke:

– Etter feltarbeidet i Amazonasjungelen har jeg noen arr på leggene. Jeg har lurt på hvilken art som gav meg dem, sier hun.

Fant mange bier som ingen kunne identifisere. Var det en ny art?

Utstyrt med en nøkkel, en metode for å finne fram til rett art, på et fremmed språk, var det ikke enkelt å finne ut hvilke arter hun fant.

Underveis i feltarbeidet fant hun mange orkidébier som ingen av ekspertene kunne identifisere. Det kan være snakk om flere nye arter.

– Vi hadde et skap på universitetet der vi satte inn alt som var ukjent. Der var det mye usortert materiale, men ingen hadde tid til å finne ut av det. Til tross for at det var vanlig å jobbe veldig lange dager, sier hun.

Hun forteller at mange nye arter beskrives hele tiden, blant annet i mastergrader. Derfor er det veldig krevende å finne ut om en art er beskrevet av noen andre tidligere.

Kunnskap må styre avgjørelser om bevaring

Eriksen forteller at målet hennes med feltarbeidet var å se nærmere på to arter.

Hun kartla ulike gener for å se om det er genetiske forskjeller mellom bier av samme art i ulike områder. Slikt arbeid er viktig for å bevare mangfoldet.

– Hvis vi skal konservere dem, må vi vite hva vi konserverer. Det er verdt å vite om biene inne i en nasjonalpark er genetisk forskjellig fra dem utenfor. Det er viktig for å gjøre kunnskapsbaserte avgjørelser.

Slike avgjørelser tas med et dystert bakteppe:

– På verdensbasis er bier i nedgang. Det er stort tap av både antall individer, men også av arter. I Norge har vi en nasjonal pollinatorstrategi og planter blomster i veikantene. I Neotropene er det mindre studert og mindre organisert. Samtidig har de et større mangfold å ta vare på, sier Eriksen.

Hun hadde ikke anledning til å samle bier i så store områder som kreves for en slik analyse. Derfor fikk hun lov til å ta med seg en liten bit av hvert eksemplar museet hadde i sine samlinger.

Her er et eksempel på usortert materiale. Hver av disse insektene kan være en ny sommerfuglart – eller ikke. Mangfoldet er så stort at forskerne ikke rekker å navngi ukjente arter. Foto: Eriksen.

– Jeg fikk ta med høyre bakbein og høyre midtbein, sier hun. Slik kan man fortsatt studere biene. Alle data jeg publiserer, blir åpent tilgjengelig, så andre forskere kan også gå tilbake og bruke de genetiske analysene sier hun.

Som takk fikk museet alle eksemplarene Eriksen samlet.

Vel hjemme fra det fire måneder lange oppholdet er hun veldig glad for at hun dro da muligheten bød seg.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Fra PISA-sjokk til leseglede: − Dette skiftet gir lærerne en gyllen mulighet

• 

  I kveld kan vi se månen dekke nesten hele sola

• 

  Idiot, MBD og Asperger: Diagnosene som forsvant

• 

  Ny student? Måke gjennom pensum eller sjekke om du forstår det du leser underveis?

• 

  Barnehager: – Mange ansatte går rundt med en følelse av maktløshet

• 

  Forskere har undersøkt hvordan KI brukes i norske klasserom

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER