I dag blir de fleste unge deprimerte behandlet alene i terapirommet. Et nytt norsk forskningsprosjekt trekker familien inn i behandlingen.

Det er smertefullt for foreldre å oppleve at ungdommen deres er uten venner, sover seg gjennom skoledagen og dropper ut av fritidsaktiviteter.

Midt oppe i fortvilelsen blir foreldrene ofte satt på sidelinjen når barnet deres blir behandlet for depresjon og ofte også selvmordstanker. Vanligvis består behandlingen av individuell terapi og medikamenter. Men effekten av disse terapiformene er omdiskutert i fagkretser.

Pravin Israel er barnepsykolog og mener det trengs mer kunnskapsbaserte behandlingsmetoder for ungdom med depresjon og selvmordstanker. Her må også foreldrene involveres.

Familieterapi som virker i USA

Israel jobber som seniorforsker ved Akershus universitetssykehus og som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Han leder nå en stor studie som tester ut effekten av denne familiebaserte behandling.

Nær 100 familier skal inngå i studien, som fortsatt er i gang og som det derfor ikke har kommet resultater fra.

Forskerne deler ungdommene inn i to grupper. Den ene får den tradisjonelle terapien som tilbys i psykisk helsevern for barne- og ungdom (BUP).

Den andre gruppen får det barnepsykologen kaller tilknytningsbasert familieterapi. Dette er en behandlingsmetode etter modell fra den amerikanske Attachment based family therapy (ABFT).

Denne terapien behandler ungdom med alvorlig depresjon på en mer systematisk måte enn tradisjonell terapi. Metoden er forsket på og har vist effekt i USA.

Israel har allerede ledet en pilotstudie i Stavanger. Denne tydet også på at ABFT var en bedre terapiform enn den individuelle terapien.

Hvis forskerne får god dokumentasjon på metoden etter denne studien, mener han den bør bli innført i utdanningen av terapeuter som jobber med ungdom.

Håpløshet, ensomhet og sinne

Deprimerte ungdommer føler ofte håpløshet og ensomhet. Når de kommer til terapeuten viser de ofte også sinne rettet mot foreldrene sine, forteller forskeren.

Konflikten med foreldrene handler ikke om innetider eller lekser, men om dypere ting i forholdet mellom dem.

Ungdommene mener at foreldrene ikke er glade i dem, at de har sviktet eller at de krever for mye av dem. Når dette blir koblet til andre stressfaktorer som skilsmisse og separasjon, øker avstanden enda mer mellom foreldre og barn. Mange av disse ungdommene har lite kommunikasjon med foreldrene sine.

De håndterer livet sitt selv.

Må forstå de unges verden

Terapeutene som deltar i denne studien hjelper ungdommen og foreldrene å identifisere hva som er problemet med forholdet dem imellom.

Neste skritt er å få ungdommen til å sette ord på frustrasjonen sin. Og terapeuten forsøker å snakke med foreldrene om ungdommens frustrasjon.

– Ungdom vil at foreldrene skal lytte til dem og forstå deres verden, forteller forskeren.

Men ungdom vil ikke at foreldrene straks skal komme med løsninger på problemene deres.

– Dette er en feil mange foreldre gjør. De synes det er vanskelig å takle smerten ved at barnet ikke har det godt. De blir så opptatt av å fikse på problemene at de ikke tar seg tid til å lytte til dem, mener Israel.

Følte seg alene i verden

Foreldre har også lett for å bli defensive når ungdommene tar opp konfliktstoff, mener han.

Når en ungdom sier ”Du var så opptatt med deg selv og var ikke der for meg”, kan det være krevende for foreldre å ta imot kritikken. Ofte kommer de med unnskyldninger eller de begynner å gråte.

Men da stopper kommunikasjonen opp. Oppmerksomheten skifter fra ungdommen til mor eller far.

Terapien dreier seg om å støtte ungdommene og hjelpe dem med å fortelle deres historie, slik de opplever den. Samtidig skal terapeuten hjelpe mor og far med å lytte til barnet.

Israel forteller om en jente som har vært med på studien. Hun har vært pappajente i alle år. Men nå har pappa flyttet ut og fått seg en ny familie. Datteren har ikke så mye kontakt med ham lenger. Hun føler at han ikke bryr seg så mye om henne. Resultatet er mye sinne og frustrasjon. Jenta føler seg alene i verden.

Da datteren tok dette opp i terapirommet, ble faren forvirret. Han trodde at han ga henne mye, selv etter skilsmissen.

De dype samtalene er truende

Familier er vant til å snakke overfladisk med hverandre i hverdagen. Når ungdommer ønsker dypere samtaler, kan foreldrene oppleve det som truende.

– Familiene vi forsker på har vanskelig for å være åpne, sårbare og vise følelser, mener Israel.

Et gjennombrudd i terapien er når ungdommen opplever at de kan si ting til mamma og pappa, uten av de blir sinte eller avvisende. Når foreldrene lytter og ungdommen opplever å bli hørt, så blir tilliten bygd opp igjen. Dette kan styrke forholdet mellom foreldre og barn, mener forskeren.

For mye beskyttelse

Mange foreldre er usikre på sin egen foreldrerolle.

De er opptatt av å ha et vennskapelig forhold til barna sine og er usikre på hvor mye krav de kan stille og hva de kan forvente av de unge.

– Selv om du er venn med din sønn eller datter må du også være autoritativ, som er noe annet enn å være autoritær. Du må stille krav og sette opp gode rammer, samtidig som du yter kjærlighet og støtte, råder barnepsykologen.

Hvis ungdom er trygge på foreldrene sine, er de i stand til å krangle med dem uten frykt for avisning. Hvis de er usikre på hvordan foreldrene vil reagere, blir de mye mer forsiktige med å være kritiske. Da kan de trekke seg inn i seg selv og få problemer.

Skiller seg fra tradisjonell familieterapi

Terapiformen som avdeling BUP ved Akershus universitetssykehus nå tester ut er den første familieterapien i verden som er bygd systematisk for ungdom med depresjon og selvmordsproblematikk. Terapien drives framover, trinn for trinn.

Dette skiller seg ut fra den tradisjonelle familieterapien, som står mye friere og hvor terapeuten går inn som uvitende, og utforsker relasjoner og problemer.

I tradisjonell familieterapi kommer problemene på bordet med en gang, uten at det relasjonelle er satt på plass. I ABFT-terapien er det omvendt. Her jobbes det ikke med problemene, før relasjonen og tilliten mellom foreldre og barn er på plass først.

Godt forberedt på hva som blir tatt opp

Mange ganger kan tradisjonell familieterapi gå helt feil, fordi familien er så lite forberedt på det som kommer, mener forskeren.

– Vi legger derfor sterk vekt på forberedelsene. Vi vet hva ungdommene skal ta opp på forhånd og vi veileder foreldrene om hvordan de skal snakke med ungdommene.

Terapeuten må være aktiv i terapirommet. Derfor er dette en terapi som stiller høye krav til opplæring og veiledning. Metoden stiller store krav til at terapeuten er direkte, åpen og tåler mye følelser. Dette er ikke en metode som passer for alle terapeuter, påpeker forskeren.

– Tilfører noe viktig

Lars Mehlum er professor og leder Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging, tilknyttet Universitetet i Oslo. Han mener at både kunnskapsbasert psykoterapi og medikamentell behandling av depresjon hos unge mennesker er gode behandlingsalternativer, både hver for seg og i kombinasjon.

– Samtidig er responsen på medikamentell behandling av moderat depresjon hos ungdommer gjennomsnittlig svakere enn hos voksne og eldre, forteller Mehlum.

Derfor bør psykoterapi ofte være foretrukket behandlingsalternativ for denne gruppen av unge pasienter, om den er tilgjengelig.

– Psykoterapiformer som inkluderer familier og foresatte, slik som ABFT, tilfører i tillegg elementer som ofte er viktige i forhold til risikofaktorer for utvikling av depresjon hos ungdommer. De gir samtidig mulighet til direkte å påvirke disse faktorene, ved å bedre forholdet mellom ungdom og foreldre, kommenterer Mehlum.