Sommeren er høysesong for arkeologiske utgravinger, og det er da mange store oppdagelser gjøres.
Noen ganger kreves det år med planlegging og graving før noe spektakulært dukker opp, andre ganger snubler de over skattene helt tilfeldig.
(Illustrasjon: Shutterstock / NTB)
Han ser det for seg i sakte film. Den unge arkeologen veiver
med armene til mannen på gravemaskinen og roper at han må stoppe. Så legger han på sprang mot grabben.
Idet han løper, jobber hjernen for fullt. Hva kan dette
være? Og enda viktigere, når kan det være fra?
Det er så vidt han ser det, der det titter fram fra jorda
under grabben. Men sola gjør at det blinker i både gull og glass.
Det gullforgylte metallbåndet gjør at Jørgen Bøckman ikke
lenger er i tvil.
– Når jeg ser mønsteret i metallbåndet og linjene i glasskårene,
vet jeg umiddelbart hvordan hele glasset ser ut, når det er fra og hva slags
dekor det har, forteller han til forskning.no.
Det han har funnet, er et glass fra folkevandringstiden i
Norge. Et glass som ble laget i Romerriket, ble fraktet til Norge på en eller
annen måte og senere dekorert av jernalderfolk i Skandinavia, kanskje i
Brumunddal.
Et av sine første oppdrag
Oppdraget var et av hans aller første.
Som student på arkeologi-studiet fikk han bli med til
Brumunddal i 2002, der de hadde funnet rester etter forhistoriske bosettinger.
Funnstedet kalles Lille Børke, og arkeologene gravde etter stolpehull
fra store langhus og etter kokegroper.
– Det var et veldig spennende
sted å være for en arkeologistudent, sier Bøckman.
Arkeologene drev med det som kalles maskinell flateavdekking,
det vil si at de skraper vekk matjorda med en gravemaskin og ser hva som dukker
opp under.
Det var da den nyutdannede arkeologen gjorde sitt til dags
dato mest spennende funn.
Dette er den eneste gangen Bøckman (i midten) har brukt det verktøyet folk ofte ser for seg at arkeologer graver med, nemlig småskjeer og pinsetter. Bildet er fra utgravningen i 2oo2, der han fant glasset.(Foto: Universitetets kulturhistoriske museer)
Glasset var høyt som en slags pokal, lett grønnfarget og med
bølger opp og ned langs kroppen og en spiral øverste del.
I tillegg var glasset dekorert med flere metallbånd.
Båndene var laget av sølvblikk og var forgylt. Det
øverste båndet var dekorert med et kronglete mønster og tilhører den lokale
stilarten på den tiden.
Annonse
– Det er en stiltype som kalles Salins stil 1, som er veldig
lett gjenkjennelig.
Det var den som gjorde at Bøckman umiddelbart visste hva han
hadde funnet i gropa på Lille Børke.
Båndet var akkurat der av en grunn
Bøckman forteller at det forgylte båndet ble plassert
akkurat der for å skjule en skade på glasset.
– Det var standard for den måten å reparere glassene på,
forteller han.
Funnet av glasset i Brumunddal er unikt. Slike glass fra Romerriket
ble først og fremst funnet langs kysten på Sørlandet og Vestlandet.
– Men nå fant vi det altså også i Brumunddal. Det er et
område som vi har lite funn fra i utgangspunktet, sier han.
Selv om Bøckmann gjenkjente begeret før han nådde fram til funnstedet, ble betydningen av det først klart for
han en god stund senere.
– Det endret jo fullstendig kartet over hvor slike
gjenstander fantes i Norge, sier han.
I dag jobber Bøckman som formidler på Veien kulturminnepark
i Ringerike kommune.
Bøckman fant enda et glass under utgravningene, men der var bare bunnen igjen. Det er glassbiten som ser ut som et rør. Sannsynligvis er dette glasset blitt knust og fraktet vekk under bearbeiding av jorda, ifølge Bøckman.(Foto: Eirik Irgens Johnsen / Kulturhistorisk museum)
Det var ingen i Nord-Europa som kunne lage glass på denne
tiden, forteller Bøckman. Derfor er arkeologene ganske sikre på at begeret ikke
kommer herfra.
Annonse
– Det nærmeste stedet det kunne komme fra, er et eller annet
sted i sentrale Europa, som for eksempel i norddelen av det som var Romerriket,
sier Bøckman.
Det ble gjort karbondateringer av funnet fra Lille Børke som viser at bosettingen og glassbegrene stammer fra folkevandringstiden. Den regnes
som tiden rundt 400 til 570 etter vår tidsregning, litt avhengig av hvem du
spør, ifølge Bøckman.
– Dette var en veldig viktig tid i Europas historie.
Det er etter Romerrikets fall, da Skandinavia fortsatt var preget av romersk
kultur.
Folk reiste ut og kom hjem med saker og ting fra romerne,
som de etter hvert utviklet i sin egen retning, forteller han.
– Vi kan se forløpere til det som ender opp i vikingtid i
mye av materialet fra folkevandringstiden, sier Bøckman.
Jørgen Bøckman jobber i dag som formidler ved Veien kulturminnepark på Ringerike.(Foto: Liv Marit Aurdal, Stiftelsen Buskerudmuseene)
Hvem eide glasset?
Nøyaktig hvem som brukte og eide glassene, får vi dessverre
aldri vite.
– Når du finner en enkelt gjenstand, kan du ikke si altfor
mye om hvilke hender som har holdt i det og eid det. Men vi antar jo at dette er
folk som er veldig høyt på strå, altså folk øverst i samfunnet, forteller
Bøckman.
Om det ikke var den lokale høvdingen eller småkongen, så var
det i hvert fall noen som satt veldig godt i det i en sentral posisjon i
lokalsamfunnet.
Lille Børke ligger på en liten høyde med flott utsikt utover
Brumunddalen.
– Det er helt tydelig et staselig sted, sier Bøckman.
Annonse
Hvorfor lå det under bakken?
Bøckman og kollegaene hans tror at begeret er blitt gravd
ned i gropa med vilje.
– Det er nok ganske sikkert lagt ned i bakken av noen. Det
viste seg at det har vært et hus på samme sted. Og dette er noe av det som er
mest spennende. Hvorfor i all verden er det lagt ned der? Det ser ikke ut til å
være en grav, sier Bøckman.
– De aller fleste personlige eiendeler vi finner fra
jernalderen, er lagt i graver og på den måten bevart for ettertiden. Ellers blir
de vanligvis borte.
Når arkeologene finner ting som disse glassene på uvanlige
plasser, må de begynne å tolke, ifølge Bøckman.
Han foreslår at det kan ha vært en skatt som noen gravde ned
for at den skulle tas vare på.
– Det kan også ha vært et slags offerfunn eller en ofring
til huset, sier han.
– Og så kan det selvfølgelig også være en grav inne i huset
uten at vi finner resten av graven. Men det er så veldig uvanlig. Det er ikke
tradisjon for gravlegging inni hus.