Du kan sikkert si mye rart om kokegroper, men sensasjonelle er de ikke. De er vel snarere det vi kan kalle et hverdagslig arkeologisk funn, om noe sånt finnes.
Kokegroper er fortidens steikeovner. De fungerte ved at man fyrte opp bål i en grop med steiner. Når bålet hadde brent ut, la man kjøtt og fisk i gropa og dekket til. Slik ble maten langtidsstekt av de varme steinene.
Slike kokegroper er en av de vanligste strukturene som dukker opp under arkeologiske undersøkelser. De er nyttige, siden forskerne kan ta ulike prøver fra dem, og slikt sett si noe om når og hvordan et område har vært i bruk.
Likevel, det er ikke kokegroper som får en arkeolog til å kjenne seg som Indiana Jones.
Noen vil kanskje gå så langt som å si at kokegroper er ganske kjedelige. Helt til de ikke er kjedelige, da.
Hele området er fullt av ulike funn, ikke bare de 1154 kokegropene.(Illustrasjon: NTNU Vitenskapsmuseet)
– Ekstraordinært
Det var natt til 8. august 2018 at Caroline Fredriksen og Arne Anderson Stamnes, begge arkeologer ved NTNU Vitenskapsmuseet, skjønte at det var noe helt spesielt med Løykja i Møre og Romsdal.
Folk med metalldetektorer hadde over flere år levert inn gjenstander fra jordene på gårdene her.
Dette hadde fått fylkeskommunens arkeologer til å ta en nærmere titt på området. De hadde funnet både kokegroper og en intakt grav, men ikke fått et klart bilde av hva som hadde foregått på Løykja – og i hvilket omfang.
Det var det Caroline og Arne prøvde å finne ut denne augustnatta.
– Det var meldt styrtregn dagen etter, så vi måtte kjøre georadar til klokka 2 for å rekke over alt før jordene ble til gjørme, forteller Fredriksen.
Kjøring av georadar på Løykja. Her fant arkeologer og folk med metalldetektor mye spennende.(Foto: Arne Andersson Stamnes / NTNU Vitenskapsmuseet)
En georadar sender elektromagnetiske signaler ned i grunnen, og noen av disse signalene reflekteres tilbake når de støter på strukturer. Slik får arkeologene et slags røntgenbilde av hva som befinner seg 2–3 meter under bakken.
Hvor detaljert bildet er, avhenger av jordsmonnet. På Løykja er grunnforholdene spesielt godt egnet for slike geofysiske undersøkelser.
Allerede mens de to tråklet fram og tilbake over jordet i 8 kilometer i timen, kunne de tydelig se rester av langhus og graver dukke fram på skjermen. For ikke å snakke om kokegroper – hundrevis av dem.
– Vi skjønte umiddelbart at dette var noe utenom det vanlige. Til slutt talte vi i alt 1154 groper. Det er helt ekstraordinært, forteller Fredriksen.
Caroline Fredriksen får utsalg på metalldetektoren.(Foto: Arne Anderson Stamnes / NTNU)
Rituelt samlingssted?
Den vanvittige mengden kokegroper forteller oss at det en gang i tiden har samlet seg mye folk på Løykja.
Antagelig var de samlet her for mer spesielle anledninger, for kokegropkokkelering i stor skala er ikke noe du gir deg i kast med en vanlig tirsdag etter jobb.
Annonse
Funnene med metalldetektor tyder på at aktiviteten i området var størst fra romertid fram til merovingertid, det vil si fra cirka år 0 til 750 e.Kr. Det er svært vanlig å finne kokegroper i bosetninger fra denne perioden, men arkeologene har foreløpig bare funnet rester av to hus på kokegropfeltet.
Spenne fra romertiden, funnet av detektorist Steffen Hansen.(Foto: Caroline Fredriksen / NTNU Vitenskapsmuseet)
Da er spørsmålet: Hva gjorde folk her – foruten å lage mat?
– Det er vanskelig å si noe sikkert om hva som har foregått her, men området med en så høy konsentrasjon av kokegroper – og forholdsvis lite bosetningsspor – er ofte tolket som en eller annen form for rituelt samlingssted, forklarer Fredriksen.
– Navnet Løykja – av norrønt Leikr – tyder også på at gården har vært en viktig sosial møteplass, kanskje i kombinasjon med handel eller rituell aktivitet. Særlig når man ser det i sammenheng med et stort gravfelt som ligger 200 meter sørøst for området med kokegroper.
Hun legger til at undersøkelsene i 2018 ikke lyktes med å avgrense kokegropfeltet, og at det derfor sannsynligvis er mye større.
Samarbeid med metalldetektorister
Kokegropfeltet på Løykja ble oppdaget gjennom metallsøking av privatpersoner. Erfarne detektorister fra hele landet deltok dessuten sammen med arkeologene på et systematisk søk av hele området, i etterkant av undersøkelsene med georadarunder.
– Vi har veldig godt samarbeid med detektoristene. De har mye høyere kompetanse enn oss arkeologer på bruk av metalldetektor. De er for eksempel i stand til å høre på lyden hva slags metall de har funnet. Alt jeg kan om å gå med metalldetektor har jeg lært av disse folka, forteller Fredriksen.
På kokegropfeltet ble det funnet alt fra pinsetter og spinnehjul til vektlodd og betalingssølv. Hovedvekten av materialet er – som nevnt – fra romertid fram til og med merovingertid.
– Vi har blant annet funnet spenner fra flere ulike perioder, som er et typisk gravmateriale, og betalingssølv og produksjonsavfall, forklarer Fredriksen.
Gjenstandene gir oss ikke svaret på akkurat hva det var som brakte så mye folk til Løykja, men de forteller oss at det har vært et område tettpakka med menneskelig aktivitet over en lang periode.
Privat metallsøking i Norge har økt i popularitet de siste ti årene. Metallsøking er lovlig, og enhver som bruker metalldetektor plikter å sette seg inn i kulturminnelovens bestemmelser og Riksantikvarens retningslinjer for privat bruk av metalldetektor.
Viktige momenter:
Du skal alltid ha grunneiers tillatelse før du søker.
Du skal ikke søke på automatisk fredede kulturminner.
Søk bør foregå i pløyelaget på dyrka mark. Søk i utmark frarådes.
Meld fra om funn til fylkeskommunen, og bruk Riksantikvarens funnskjema.
Stopp søk umiddelbart om du tror du har oppdaget et automatisk fredet kulturminne.
