Kombinasjonen av ensomhet og lav motstandskraft i ungdomsårene gir betydelig økt risiko for angst og depresjon i ung voksen alder, viser en ny studie fra NTNU.
Ungdommer med begge deler er langt mer utsatt enn dem som bare opplever én av disse faktorene.
Tidlig identifisering og forebygging er avgjørende, blant annet gjennom screening og programmer som bygger sosiale ferdigheter og styrker motstandskraft.
Samarbeid på tvers av sektorer – med skolene i en sentral rolle – er viktig for å skape inkluderende miljøer og bedre psykisk helse på både kort og lang sikt.
Kortversjonen er laget av kunstig intelligens. Deretter er den sjekket av artikkelforfatter.
Det har
lenge vært kjent at ensomhet er en risikofaktor for å utvikle angst og
depresjon.
Likevel er det ikke forsket mye på sammenhengen med lav motstandskraft i tillegg.
Dette gjelder spesielt i overgangen fra ungdom til voksen.
– Vår forskningsgruppe undersøkte hvordan ensomhet i ungdomsårene, både alene og i samspill med lav motstandskraft, påvirker angst og depresjon i ung voksen alder, sier Nayan Deepak Parlikar.
Hun er doktorgradsstipendiat ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU.
Nayan Deepak Parlikar forsker på ensomhet og lav motstandskraft, og sammenhengen dette har med angst og depresjon hos unge.(Foto: Steinar Brandslet / NTNU)
En person med lav motstandskraft, også kalt resiliens, takler stress, ulike former for motgang og andre følelsesmessige utfordringer dårligere enn andre.
Nye funn er nå publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology.
Kombinasjonen er verst
Dette er
den andre vitenskapelige artikkelen Parlikar har skrevet om risiko for å utvikle angst og
depresjon som voksen. Den konsentrerer seg om langsiktige konsekvenser for
ungdommene.
–
Ungdommer som opplever både ensomhet og lav motstandskraft, har betydelig høyere
risiko for angst og depresjon sammenlignet med andre grupper, slår Parllikar
fast.
Studiet undersøkte tre grupper av ungdommer: De som rapporterte høy motstandskraft og lav
ensomme, grupper som rapporterte høy motstandskraft og
høy ensomhet, og grupper med lav motstandskraft og lav ensomhet.
–
Kombinasjonen av ensomhet og lav motstandskraft gir altså mye høyere risiko for
symptomer på både angst og depresjon enn om ungdommene bare er utsatt for én
av faktorene, sier Parlikar.
Resultatene
har flere konsekvenser.
Forebyggende tiltak blir
viktige
–
Helsepersonell som jobber med ungdommene, bør konsentrere seg om å identifisere
dem med både ensomhet og lav motstandskraft tidlig. Deretter gjelder det å
gripe inn raskt, mener Parlikar.
Arbeidet
kan inkludere screening i skoler og helsetjenester for å identifisere
risikoutsatte ungdommer.
– Det kan
også hjelpe å innføre programmer som fremmer sosiale ferdigheter og bygger
motstandskraft. Dette kan bidra til å redusere risikoen for utvikling av angst
og depresjon, sier hun.
Folk som
skal behandle ungdommene kan tilpasse kognitiv atferdsterapi (CBT) og andre
terapeutiske tilnærminger for å ta for seg både ensomhet og lav motstandskraft
hos ungdom.
–
Terapeuter bør være oppmerksomme på at faktorene sammen gir spesielt høy
risiko. Helsepersonell kan få spesiell opplæring i å identifisere dem som har
lav motstandskraft.
– Det er viktig å forebygge ensomhet og utenforskap, sier professor Unni Karin Moksnes.(Foto: NTNU)
Annonse
Må jobbe mer grupper
Gruppeterapi
kan bidra til å knytte nettverk og dermed redusere ensomheten. Å involvere
familien kan både styrke motstandskraften og redusere ensomhet.
For med
en presset skolehelsetjeneste er det en dyr arbeidsmåte å bare jobbe med
screening på individnivå. Kanskje enda viktigere er det å rette en innsats mot
alle elever. Samtidig bør det jobbes med å identifisere og hjelpe unge som er
sårbare/utsatt for risiko.
Samarbeid
på tvers av sektorer er viktig for barn og unges psykiske helse.
– Det er
viktig at skoler, fritidstilbud og lokalsamfunn jobber sammen for å forebygge
ensomhet og utenforskap, og skape et trygt og inkluderende miljø. Når
barn og unge føler tilhørighet, har det stor betydning for både helse og
livskvalitet, mener professor Unni Karin Moksnes.
Hun er
professor ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU. Hun er også veileder for Nayan Deepak Parlikar.
– Skolen
spiller en særlig viktig rolle, fordi det er en arena der alle barn og unge
møtes. Her kan vi bygge fellesskap som fremmer trivsel, læring og god psykisk
helse.
Innsats
for barn og unges psykiske helse gir mange fordeler både på kort og lang sikt.
Det gjør at flere trives og takler utfordringer bedre.
Forskerne mener at dette etter hvert kan gi mindre frafall i skolen, bedre deltakelse i arbeidslivet og færre psykiske
plager. Det er med andre ord en god investering – både for enkeltpersoner og
samfunnet.
