– Nesten alle
de eldre hadde veldig positive fortellinger. De sa de hadde hatt et godt liv og
ikke ville gjort noe annerledes. Men mellom linjene kan man lese at livet deres
ikke bare har vært enkelt, sier Linda Rykkje.
Hun er professor ved VID vitenskapelige høgskole og er aktuell med boka «Det er ingenting som varer evig. Eldres livsfortellinger og perspektiver på hva som fremmer helse gjennom et langt liv».
Boka bygger på såkalte livshistorieintervjuer gjort av VIDs studenter i gerontologi. Her forteller seksti eldre om barndom, ungdom og voksenliv, og hvordan de har det som eldre i dag.
Rykkje har sett nærmere på hvordan ulike livserfaringer har påvirket de eldres helse.
Professor Linda Rykkje har intervjuet seksti eldre personer om sine liv. I boken forteller mange at de er takknemlige for det de har med seg fra barndommen, selv om de vokste opp i fattigdom.(Foto: VID)
Har lært å være takknemlige for lite
I boka skriver
Rykkje særlig om såkalte åndelige helseressurser. Det kan kanskje kort
oppsummeres med det gamle ordtaket «Det kommer ikke an på hvordan man har det,
men hvordan man tar det».
– Fra
barndommen hadde de eldre med seg en holdning om at du skal være takknemlig for
det du har, og det livet gir deg, forteller Rykkje.
– Nå i
alderdommen hadde de mye helseplager, men de klagde ikke. I stedet prøvde de å
gjøre det beste ut av situasjonen, forklarer hun.
Som «Anna» forteller: «Elles så syns eg at eg har da veldig godt, ikkje
overflod av nåke ting, men eg har so eg klara meg. Å klara å komma meg ut, og
ikkje minst da at eg kan kjøra bil, da e da ikkje alle so kan».
Mye ansvar ga styrke og selvstendighet
Et fellestrekk
for de seksti fortellingene, er at barndommen får stor plass.
– De eldre
husket en idyllisk og glad barndom. Selv om de var luta fattige, sier Rykkje.
Mange hadde
vokst opp uten strøm og innlagt vann, med lite plass og mange søsken.
De fleste måtte
jobbe hardt fra ung alder.
– Mange fikk
tidlig mye ansvar, for eksempel for å melke fra de var 6-7 år gamle. Fra de var
15-16 var de klare for å flytte hjemmefra og greie seg selv, forteller hun.
Det kan ha
gjort dem bedre rustet for livets utfordringer.
– Alt ansvaret
ga også mye læring og mestring. Fra barndommen hadde de eldre med seg en indre
styrke og selvstendighetsfølelse, forklarer hun.
Trekker fram samhold og fellesskap
Annonse
De eldre trakk
også fram fellesskapet med storfamilien som noe vi har mistet i dag. Mange
vokste opp med både besteforeldre, tanter og onkler tett på.
– De hadde
flere voksne å trekke på, ikke bare foreldrene, sier Rykkje.
Mange vektla
også samholdet i samfunnet, spesielt under krigen. Det var nødvendig og vanlig
å hjelpe storfamilien økonomisk, og å dele på det man hadde.
– Det lærte dem
verdien av medmenneskelighet. Samtidig fikk de en trygghet om at de selv ville
få hjelp hvis de skulle trenge det.
Rørte noe hos studentene
Rykkje
forteller at intervjuene med de eldre gjorde dypt inntrykk på studentene.
– De innså hvor
lite de egentlig så av livet til de eldre når de møtte dem i jobben som
sykepleiere. De forsto også mer av hvordan det er å være i den gamles
situasjon, forteller hun.
For de eldre
kan det også være godt å få fortelle livshistorien sin.
– Å fortelle
historien din handler om identitet, du former identiteten din gjennom
fortellingen om deg selv, sier hun.
– Samtidig er
det å dele sin historie en anledning til å bli sett og hørt. Det bidrar til at
du blir bekreftet som menneske, påpeker hun.
Referanse:
Linda Rykkje: Det er ingenting som varer evig. Eldres livsfortellinger og perspektiver på hva som fremmer helse gjennom et langt liv. Fagbokforlaget, 2025. (Sammendrag)
