Jane Luu er astronom ved Universitetet i Oslo og forsker på små objekter i solsystemet, som asteroider og kometer. Hun synes den nye studien er godt gjennomført.
– Metoden er ganske enkel. Den er basert på observasjoner som allerede er tilgjengelige.
Astronomer har studert asteroider lenge. De vet omtrent hvor mange det er i forskjellige regioner, hvilket spenn de har i størrelse og hvordan de går tapt.
– Han satte all informasjonen sammen for å få et anslag over hvor mye masse som har gått tapt fra asteroidebeltet, sier Luu.
Knust eller kastet ut
Det er to måter asteroider blir fjernet. Den ene er at de kolliderer og knuser hverandre til støv. Deretter fjernes støvpartiklene fra asteroidebelte av ulike krefter, blant annet trykk fra sollys, forklarer Luu.
Den andre måten asteroider går tapt, er ved at de slynges ut av banen sin.
– Det er visse områder i asteroidebeltet som er ustabile. Hvis du er en asteroide og plutselig befinner deg i den ustabile regionen, kommer du før eller siden til å bli sparket ut av asteroidebeltet.
Disse ustabile områdene er for det meste tomme, men asteroider blir stadig dyttet inn dit.
– Hva skjer med asteroider som blir slengt ut?
– Noen ganger kolliderer de med sola. Ofte blir de sparket ut av solsystemet. De blir spredt i det vi kaller hyperbolske baner, som tar dem ut av solsystemet, sier Luu.
Annonse
Noen få kan få endret banen sin slik at de ender med å krasje i planeter som jorden eller Mars.
Jane Luu er forsker ved Senter for planetær beboelighet.(Foto: UiO)
En mer kaotisk fortid
Fernandez kom frem til at det meste, 80 prosent, av massetapet i asteroidebeltet skyldes at steinklumpene blir knust til støv. 20 prosent skyldes at de blir kastet ut.
Tallet på 0,0088 prosent per million år er ikke mye, sier Jane Luu. Men går man mange millioner år tilbake, betyr det at asteroidebeltet så annerledes ut før.
Fernandez brukte tallene og kom frem til at asteroidebeltet var omtrent 50 prosent mer massivt for 3,5 milliarder år siden, og at massetapet var dobbelt så høyt.
– På den tiden var det mye mer materiale i asteroidebeltet. Solsystemet var mer aktivt og kaotisk, sier Luu.
Dette kan man se i geologiske spor etter meteorittnedslag på jorden, månen eller andre planeter. Meteorittnedslagene kom langt hyppigere i det tidlige solsystemet enn i dag.
Asteroidebeltet.(Illustrasjon: NASA/Norsk tilpasning: Maria Hammerstrøm. Falt i det fri)
Passer enda bedre
Selv om Fernandez kom fram til et anslag for massetapet, er det usikkerheter ved tallet.
Fernandez fant ut at en liten forandring kan utgjøre stor forskjell om man regner seg bakover i tid. For eksempel, om massetapet er to eller tre ganger større, vil det føre til en dramatisk økning i beregnet masse og massetap for 3,5 milliarder år siden.
Om massetapet var to ganger høyere, passer det enda bedre med sporene etter meteorittnedslag tidlig i solsystemets historie.
– Vi vil gjerne vite hvordan det unge solsystemet så ut, sier Luu.
Annonse
I solsystemets begynnelse begynte støv og stein å samle seg ved hjelp av tyngdekraft til å danne større legemer, noe som til slutt førte til dannelsen av planetene og månene.
Men materialet i banen mellom Mars og Jupiter ble aldri samlet til noen planet, på grunn av den destabiliserende påvirkningen fra Jupiter sin tyngdekraft.
– Når du har noe så massivt som Jupiter nær deg, så rører det til alt, sier Luu.
Jupiter forstyrrer banene til objektene i beltet. Noen blir slynget bort, mens banene til andre blir mer elliptiske, slik at de kolliderer med høy hastighet, noe som skaper dårlige forhold for å bygge en planet.
Vil asteroidebeltet forsvinne?
Siden asteroidebeltet stadig mister litt av sin masse, kommer det til å forsvinne en dag?
– Alt i asteroidebeltet skjer på grunn av kollisjoner. Du trenger kollisjoner for at asteroider skal bli til støv eller for å lage fragmenter som faller inn i de ustabile regionene, sier Luu.
– Vi kan se for oss at asteroidebeltet til slutt vil miste så mye masse at kollisjoner ikke lenger finner sted.
Når det blir færre asteroider, vil de krasje så sjeldent at massetapet så godt som stopper opp.
– De kan jo krasje, men kanskje du må vente lenger enn solsystemets levetid for at det skal skje.
I mellomtiden, om rundt fem milliarder år, vil solen utvide seg til en rød kjempe og sluke steinplanetene. Asteroidebeltet vil fortsatt ikke være tomt. Men:
– Solen vil bli så stor at den sluker steinplanetene, jorden, månen og sannsynligvis asteroidebeltet.
Annonse
Kan reise tvers igjennom
Heller ikke nå er det spesielt trangt om plassen i asteroidebeltet.
Den gjennomsnittlige avstanden mellom to asteroider rundt en million kilometer, eller 2,5 ganger avstanden mellom jorda og månen, ifølge Store norske leksikon.
På film må romskip nå og da navigere gjennom et farefullt belte av asteroider. I virkeligheten er det langt fra vanskelig å bevege seg gjennom.
– Verdensrommet er så stort, at når Voyager eller andre romfartøy har reist igjennom, ser de ingenting. Det er ikke som at de må dukke unna. Asteroidebeltet er så glissent at et romfartøy kan reise tvers gjennom uten å se at det er der, sier Jane Luu.
Referanse:
Julio A. Fernandez: «The depletion of the asteroid belt and the impact history of the Earth», Icarus, 26. september 2025. Sammendrag.
