Helgi Harðbeinsson har nettopp drept mannen til den gravide Guðrún Ósvífrsdóttir.

Han drar det blodige spydet sitt over Gudruns klær og over magen hennes og sier «Jeg tror at under dette plagget hviler min egen død». Og jammen får han rett – fosteret i magen vokser opp og hevner sin far.

Fortellingen fra Sagaen om laksdølene er en av få fortellinger om gravide kvinner i vikingtiden som Marianne Hem Eriksen har klart å spore opp.

Den gjennomsnittlige levealderen på denne tiden var 40 år.

– Forskere mener at de fleste kvinner har vært gravide eller ammet store deler av livet sitt. Det var jo ikke noe man kunne kontrollere på samme måte som i dag, sier Eriksen.

Allikevel er det få gravide kvinner i kildene.

Overvekt av menn, og noen elitekvinner

Eriksens forskergruppe har lett etter gravide vikinger tre steder: i litteraturen (sagaene og lovtekster), i gravfunn, og i kunsten. Resultatene ble nylig publisert i Cambridge Archaeological Journal.

I kunsten, blant tusenvis av menneskefremstillinger, fant de én mulig gravid kropp.

Et anheng funnet i en kvinnegrav i Aska i Sverige viser en kvinne som ser ut til å holde armene sine rundt en gravid mage.

– Slike gjenstander som viser mennesker er ofte tolket som amuletter eller gudefremstillinger. De er ikke dokumentasjon av samtiden, påpeker Eriksen.

De fleste mennesker som levde i denne perioden så antagelig aldri en fremstilling av et menneske som minnet om dem selv, ifølge arkeologen.

– Det er overvekt av menn i disse menneskefremstillingene, og kvinnene er elitekvinner. Kanskje er de gudinner, kanskje mytologiske skapninger. Det er en bildeverden som er veldig snever, sier hun.

Og som altså ikke var særlig opptatt av gravide kvinner.

Noen foster er personer, andre er defekter

Også i sagalitteraturen er gravide kvinner usynliggjort, ifølge studien. De finnes noen ganger i bakgrunnen, men de er sjelden hovedpersoner.

Ordene som brukes om dem heller mot det negative. Den gravide personen er syk, ikke hel, uvel og tung.

Historien om Gudrun er interessant fordi den synliggjør sosiale strukturer, ifølge arkeologen.

– Her er fosteret en sosial person allerede før fødsel. Dette barnet er en del av allianser og blodfeider, politikk og hevn, mens det fremdeles ligger i magen, sier Eriksen.

Et foster i magen til en trell derimot, anses som en defekt i en kropp til salgs, ifølge lovtekstene. 

Frøydis med brystene og sverdet 

I en annen fortelling fra Eirik Raudes saga er Frøydis Eiriksdatter gravid og under angrep.

– Det er en litt sånn amasoneaktig fortelling, sier Eriksen, med henvisning til de mytologiske greske kvinnelige krigerne.

Frøydis er alene og kan ikke løpe fordi hun er med barn. Hun plukker opp et sverd og blotter brystene. Så slår hun flatsiden av sverdet på brystene og skremmer dermed angriperne vekk.

Eriksen ser en link til amuletten med den gravide kvinnen – hun har nemlig noe som ser ut som en hjelm med kløverformet neseskjerm på hodet.

– Gravide kvinner var ikke bare passive. I hvert fall i kunsten og i litteraturen var det mulig for en gravid kvinne å også være kriger eller assosiert med våpenutrustning, sier hun.

Ikke begravet med spedbarna

Gravene er det siste stedet der forskergruppen har lett etter gravide kvinner.

De har søkt gjennom alle større kataloger over vikingtidsgraver, utgravd fra 1800-tallet og til i dag.

Her har de lett etter kvinner i reproduktiv alder med nyfødte barn. Kvinner som kan ha dødd sent i svangerskapet, eller under fødsel.

Av tusenvis av graver fant de 14 mulige slike.

– Det er veldig lite. Selv om vi vet at det er varierende kvalitet på dokumentasjon her, ikke alle har vært oppmerksomme på levninger etter spedbarn, så er det et slående lavt antall. Særlig når man anslår at mødredødeligheten var svært høy under svangerskap og fødsel i førindustrielle samfunn, sier Eriksen.

Spedbarn i stolpehull

Kanskje har det å gjøre med noe Eriksen har forsket på før, nemlig hjemmene til mennesker under jernalder og vikingtid. Her fant hun spedbarn og nyfødte som i stedet for å få en typisk begravelse, heller hadde blitt nedlagt i stolpehull, gravlagt inne i husene, i brønner og i groper.

– Barn er faktisk underrepresentert i gravmaterialet gjennom hele perioden. De blir antagelig ikke gravlagt på samme måte som voksne, sier Eriksen.

Uansett så er det altså ingen spor etter at vikingene hadde noen tradisjon om å gravlegge mor og spedbarn sammen.

– Utfra de lave funnene vi har gjort så var det ikke et tema for dem at disse skulle bevares sammen i døden. Det er interessant i seg selv. Det ser ut som barna tas vekk, og det skjer noe annet med dem.

I andre tider har det vært vanlig å begrave mor og spedbarn sammen. I anglosaksiske samfunn i England, omtrent samtidig med vikingene, så var dette vanlig, forteller Eriksen.

Der er det også mer vanlig med noe som kalles for kiste-fødsel. Hvis høygravide kvinner er gravlagt, finner man gjerne fosteret mellom beina, siden prosesser i kroppen etter gravlegging presser fosteret ut. Heller ikke dette finner Eriksen særlig spor av hos vikingene.

Det personlige var politisk også den gangen

Arkeologi har konvensjonelt sett fokusert lite på kvinner og kvinners liv, ifølge Eriksen.

– Vikingtiden er så über-romantisert og populær, og det er så mange stereotypier som fremdeles farger forskningen og spørsmålene vi stiller, sier hun.

Og samtidig viser det seg at også folk i vikingtiden fokuserte lite på i hvert fall denne delen av kvinners liv. Som jo er et funn i seg selv.

– Reproduksjon er helt banalt viktig for samfunnet på alle mulige måter. Og samtidig er det så politisk det ser vi i det lille materialet vi har og i mangelen på fokus på kvinners liv i sagalitteraturen, sier Eriksen.

– Vi anerkjenner at spørsmål om når et foster blir en sosial person, eller kontroll over egen reproduktiv helse er politisk i vår tid. Men i fortiden så ser vi det ikke som politikk. Der er politikk lovtekster eller historiske hendelser med stor H, som slag på slagmarken og innsettelser av konger.

Stiller spørsmål andre ikke har tenkt på 

– Denne studien føyer seg inn i rekken av spennende arbeid som Eriksen har gjort de senere åren, sier Lisbeth Skogstrand.

Hun er førsteamanuensis i arkeologi ved Universitetet i Bergen, og har særlig forsket på kjønn i bronsealder og eldre jernalder.

– Eriksen er nyskapende og tør å stille spørsmål som andre knapt har tenkt på før, sier hun.

– Ingen av oss hadde eksistert uten graviditet. Det er så sentralt og så viktig, og en så stor del av veldig mange kvinners liv.

Vi skal ikke lenger bakover enn til oldeforeldregenerasjonen, så har de gjerne 10-12 barn, påpeker Skogstrand.

– Enten var du gravid, eller så ammet du. Det er et kjempeparadoks at dette ikke får mer oppmerksomhet.

At de gravide mangler er en bevisst handling

Skogstrand synes Eriksen og kollegaene har gjort en kjempejobb i å prøve å finne spor etter graviditet i materialet.

– 14 graver med antatt mor og nyfødt eller ufødt barn. Det er jo helt uproporsjonalt i forhold til hva man kunne forvente, sier hun.

– Også ett anheng. De gravide kvinnene mangler jo fullstendig i ikonografien.

Og det er et interessant funn i seg selv, synes også Skogstrand.

– Det er en bevisst handling det og. Det er ikke sånn at man oi, bare glemmer at noen av oss blir gravide. Det er meningsbærende i sitt fravær.

Vikingtiden fremstilles ofte som hypermaskulin.

– Deler av vikingtidskulturen hadde veldig fokus på det maskuline, sier Skogstrand.

– Og det maskuline i vikingtiden får oppmerksomhet fordi det er så tydelig i de skriftlige kildene og det arkeologiske materialet. Eriksen leter etter det som ikke er tydelig i materialet. Hun er ikke ute etter lettvinte løsninger, men utfordrer seg selv og alle oss andre.

LES OGSÅ

Da forskerne snudde steinen i vikinggraven, ble de overrasket: Den så ut som et kvinnelig kjønnsorgan

Vikingtiden:I nesten 150 år trodde eksperter at det var en mann som lå i krigergraven i Birka. Det var feil.

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev