Rom-møkk kan oppklare mysterium

Det at universet utvider seg, er slett ingen nyhet. Så vidt vi vet har verdensrommet vokst helt siden Big Bang smalt av for omtrent 14 milliarder år siden. Men etter alle landemerker burde hastigheten til denne esinga avta med tida.

Det eneste som driver universet utover, skulle jo være kreftene fra ursmellet. Og de eneste kreftene som ellers virker mellom himmellegemene, er tyngdekrafta, som får ting til å trekke seg mot hverandre igjen.

Forskerne har til og med spekulert på om stjerner og galakser til slutt ville stoppe opp fullstendig, og at tyngdekreftene så ville begynne å dra himmellegemene innover mot universets midtpunkt igjen.

Det ingen hadde ventet, var de underlige observasjonene som ble gjort for noen tiår siden.

Mørk energi?

Da målte forskerne lyset til noen spesielt lyssterke supernovaer - type 1a-supernovaer - som ofte brukes som et mål på avstander i rommet. Jo svakere lys - desto større avstand.

Forunderlig nok antydet målinger av lyset til de fjerneste type 1a-supernovaene at disse stjernene ligger mye lenger unna enn beregnet. Og det betydde at universet vårt ser ut til å ekspandere stadig raskere i stedet for å sakke opp.

Hvordan skal det liksom gå til?

Oppdagelsene førte til helt nye hypoteser om en ukjent energi - mørk energi - som på en eller annen måte motvirker tyngdekrafta og skyver stjerner og galakser utover mot evigheten.

Eller kunne det finnes en annen forklaring?

Nå tror forskere fra Geophysical Laboratory ved Carnegie Institution at det hele kan forklares med møkk.

Kosmisk skit?

Mye tyder på at rommet mellom stjernene er fullt av en slags karbontråder - såkalte graphite whiskers - som ble skapt den gangen stjernene og galaksene ble født, mener Andrew Steele og Marc Fries fra Carnegie Institution.

De har nemlig oppdaget denne uvanlige formen for karbon inni meteoritter fra tida solsystemet ble til. Støvet ble antageligvis skapt av varm, karbonrik gass.

- På denne tida, da sola var ung, var solvinden veldig sterk. Så karbontråder som ble dannet nær sola kan ha blitt blåst ut i det interstellare rommet. Det samme kan ha hendt rundt andre unge stjerner også, sier Fries i ei pressemelding.

Han tror til og med at supernovaer kan ha pøst ut slikt støv da de eksploderte.

Og nå lurer de to forskere på om den gamle romskiten rett og slett har tåkelagt utsikten for astronomene. Det kunne i så fall føre til at de ytterste stjernene synes svakere og lengre unna enn de egentlig er.

Kan forstyrre lyset

Dersom det faktisk finnes tåker av kosmisk møkk som driver rundt der ute, kan lyset fra stjernene bli forstyrret, tror forskerne.

Det finnes grunner til å tro at bølgelengder nær det infrarøde området vil bli påvirket spesielt mye, og det er nettopp i denne delen av spekteret at lyset fra de fjerneste type 1a-supernovaene befinner seg.

- Dersom karbontråder i rommet absorberer supernovaenes lys, kan dette påvirke målinger av hastigheten på universets utvidelse, sier Steele, som likevel minner om at vi ikke kan si noe sikkert om hva dette har å si for hypotesene om mørk energi.

Dessuten må det nok nevnes at ideen om at målingene kan skyldes støv slett ikke er ny. Det nye er imidlertid at forskere har funnet håndfaste tegn på at romstøvet finnes, og at de dermed kan begynne å undersøke møkkas egenskaper.

Det betyr at vi kanskje en gang kan få et litt sikrere svar på hvor langt det er til universets utkant.

Referanse:

M. Fries & A. Steele, Graphite Whiskers in CV3 Meteorites, Science, Science Express 28. februar 2008.

Lenker:

Science Express: Sammendrag av artikkelen