Ga det formløse stor verdi

Forfatteren Paul Valéry (1871-1945) var en av Frankrikes store intellektuelle. Han var medlem av det franske akademi, kunstfilosof, essayist og lyriker.

– I hjemlandet forbindes han i dag mest med versedikt som skoleelever må pugge, påpeker Øystein Tvede.

Men franskmannen var i sin samtid også kjent for sine klarsynte politiske essays. Og notatbøkene som han etterlot seg, vitner om grensesprengende originalitet på flere felt.

– Avantgarden betraktet ham i sin tid som en arvtaker etter de symbolistiske dikterne og ikke minst hans eldre venn Stéphane Mallarmé, sier Tvede.

– Men da notatbøkene ble utgitt mange år etter hans død, dukket et nytt og uventet forfatterskap opp under hans tidligere litt nedstøvete akademikerfasade.

Ofte skrevet i en knapt våken tilstand

Valéry skal ha startet hver eneste morgen klokken fem med å føre notater. Ofte i en knapt våken tilstand. Han begynte med det da han var 23 år, og holdt på til han døde, 74 år gammel.

– Her er virkelig mye å ta tak i, sier Tvede med et klart understatement.

Han har riktignok bladd i faksimilene, men bare lest en brøkdel av verket som er utgangspunkt for hans doktorgradsarbeid. Naturlig nok. For notatbøkene består av hele 29 000 håndskrevne manussider fordelt på 29 bind.

– Omfanget og særegne formuleringer gjør dette til et verk som vanskelig lar seg oppsummere. Men det er spennende. Jeg deltar i en forskningsgruppe i Paris som transkriberer og lager fotnoter til notatbøkene.

– Noen fordyper seg helst i det han skrev tidlig, som også er det mest vanskelig tilgjengelige. Jeg foretrekker det som kommer senere i verket, som kan relateres til mer enn bare Valéry, sier Tvede.

Når Notre Dame og annet kjent blir ukjent

Det er Valérys begrep ”det formløse” som Tvede har tatt for seg i sin avhandling Informité imaginaire et ontologique: Paul Valéry penseur, poète et captif de l’informe. Begrepet er innenfor Valéry-forskningen ofte blitt brukt synonymt med ord som ”uorden” og ”fragment”, påpeker stipendiaten.

Dermed har man ifølge Tvede heller ikke fått fram den unike betydningen som det formløse har hos Valéry.

– Jeg tar først for meg Valérys poetikk, der det mest karakteristiske er en formalistisk dragning mot det formfulle. Siste del handler om en motsatt bevegelse, der Valéry skriver om hvordan man kan oppleve at form går over i formløshet når språk og tanke settes til side.

Det formløse kan være en opplevelse av at det kjente blir ukjent, sier Tvede og konkretiserer med et sitat fra Valérys notatbok fra 1933:

«Jeg møtte Notre-Dame – Kirken stod plutselig fremfor meg (da jeg gikk langs elvebredden) som en ukjent gjenstand – som jeg ikke hadde noen forutgående relasjon til – Dette var å virkelig se den, – eller var det ikke det? – Jeg ble slått av dens fremmedhet, på samme måte som det ville vært for en greker fra antikken. Slik en merkelig formasjon av byggmasse og spisse detaljer, slikt et tremmeverk av slanke søyler –, slike svære tårn med en spiss på toppen.»

Mener Valéry går lenger enn formalistene

Valéry er gjerne blitt betraktet som en formalist.

– Jeg ønsker å nyansere dette. Jeg mener Valéry går lenger, han går på en måte tilbake til det som kommer før formen, det man opplever visuelt når man utelater tanken og språket.

– For Valéry handler det om, og på en annen måte enn det gjorde for avantgarden, en spontan opplevelse, sier Tvede.

Slik skriver Valéry selv i sitt verk:

«Formløshet. Det finnes former som kan knyttes til en kjent lov, andre som det slettes ikke finnes noen lover eller ord for. Disse kan kun reproduseres punkt for punkt. Betydningen av det formløse er enorm. Dette er noe jeg lenge har ment. Det er et komplisert problem. Det som ikke lar seg klassifisere eller uttrykkes i språk – som kun lar seg bestemme i seg selv og ved seg selv – Det som unnslipper all irrasjonell – eller konstruktiv – reproduksjon.»

Forsøker å sette det formløse i system

Valéry er flere steder inne på at verden egentlig ikke har noen form, forteller Tvede. Franskmannen mener det kanskje er slik at formen gis gjennom tanken og språket.

– Dette har med en tradisjon i vestlig kunst å gjøre. Der blir den matematiske synssansen, etter innføringen av perspektivet, betraktet som den mest intellektuelle av sansene.

– Valéry er mer opptatt av det som skjer når vante kategorier knyttet til språk og tanke settes til side i spontane møter med virkeligheten. Samtidig er han stadig motstridende i det han skriver, stadig skiftende, sier Tvede.

Han trekker også linjer mellom Valéry og andre tenkere som har forsøkt å definere det formløse.

– Begrepet er blitt mye omtalt de siste 20 årene. Men det har ofte vært alt og ingenting. Jeg har forsøkt å sette det formløse mer i system. Og ikke minst få fram den sentrale rollen som det formløse spiller i Valérys estetikk.

– Speiler notatbøkene dramaene omkring ham, verdenskrigene?

– Om de nevnes, er det mest som illustrasjoner for hans egne grunnideer. Men de er temaer han skriver om i essays og taler senere på dagen.

Om sjeldne ideer i møte med Einstein

Valéry hadde kontakt med en imponerende rekke av datidens store menn. Deriblant Einstein, forteller Tvede, og gjengir følgende kostelige anekdote:

– Valéry hadde vært på en av Einsteins konferanser i Paris og deltok senere på en middag til ære for Einstein hos matematikeren Émile Borel.

– Han kom i samtale med Einstein og lurte fælt på om han også førte notatbøker, så ideene hans ikke skulle gå til spille, og om han i så fall alltid gikk med noen skrivesaker på seg, hvorpå Einstein svarte: «Åh, du vet.. ideer kommer så sjelden. Det er ingen fare for at noen andre skulle komme opp med det samme.»

Bakgrunn:

2. september disputerte Øystein Tvede ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo med avhandlingen “Informité imaginaire et ontologique: Paul Valéry penseur, poète et captif de l’informe” .