Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Forskere har undersøkt hvordan norske politikere bruker forskning når de tar beslutninger om skole og utdanning.(Illustrasjonsfoto: Maskot / NTB)
Utdanningspolitikken i Norge er overraskende lite forskningsbasert
Aldri før har utdanningspolitikken vært begrunnet med så mange referanser til kunnskapskilder. Likevel bruker myndighetene overraskende lite akademisk forskning når de argumenterer for skolereformer.
– Når de lager utdanningspolitikken, tyr myndighetene til nasjonale og internasjonale ekspertrapporter framfor pedagogisk og akademisk forskning, sier Kirsten Sivesind ved Institutt for pedagogikk på Universitetet i Oslo.
Utforming av politikk og akademisk arbeid blir to verdener av kunnskap.
– Én politisk-ekspertifisert verden og én mer akademisk verden på universiteter og høyskoler.
Sivesind leder et forskningsprosjekt der forskerne undersøker kunnskapsgrunnlaget for de siste tiårenes skolereformer i de fem nordiske landene.
Kirsten Sivesind er prosjektleder og en av redaktørene bak den nye boka.(Foto: UiO)
Enkeltkilder har stor innflytelse
De har undersøkt hele 5.443 referanser i politiske dokumenter, gjort innholdsanalyser og intervjuet eksperter.
I Norge har forskerne lagt særlig vekt på stortingsmeldingene og de offentlige utredningene (NOUene) som lå til grunn for Kunnskapsløftet i 2006 og Fagfornyelsen i 2020.
Forskningen presenteres i boka «Evidence and Expertice in Nordic Education Policy».
– Vi finner at myndighetene og eksperter bruker referanser til kunnskap og informasjon strategisk og selektivt for å sette en politisk agenda. De velger ofte kunnskapskilder som kan gi oversikt og svar på hvordan en reform virker, sier Sivesind.
Forskerne finner at noen enkeltkilder er avgjørende for hvordan påstander, anbefalinger og temaer formuleres i de norske dokumentene.
– Vi ser at enkeltkilder har stor innflytelse på politikken, sier Sivesind.
Funnene fra både den nasjonale og den internasjonale undersøkelsen kan oppsummeres slik:
Nøkkelfunn om de norske skolereformene:
Antall referanser i de skolepolitiske dokumentene har eksplodert.
På 1990-tallet oppga man sjelden referanser og dokumenterte ikke kunnskapsgrunnlaget i form av systematiske referanselister.
I Fagfornyelse-NOUene er det dobbelt så mange referanser som i Kunnskapsløft-NOUene.
I stortingsmeldingen om Fagfornyelsen er det tre ganger så mange referanser som i stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet.
Det er et kommunikasjonsgap mellom kunnskapsprodusentene og kunnskapsbrukerne: Bare fire prosent av referansene i Fagfornyelse-NOUene brukes i stortingsmeldingen. 96 prosent forsvinner på veien. Forfatterne av NOUene og stortingsmeldingene viser altså til ulike kunnskapskilder, også i tilfeller der de skal begrunne det samme.
Kunnskapsdepartementet bestiller i noen tilfeller egne kunnskapsoppsummeringer og ekspertrapporter framfor å bruke de akademiske referansene i NOUene.
Noen enkeltaktører brukes svært ofte og har potensielt stor påvirkning på utdanningspolitikken. Dette gjelder for eksempel OECD, et dansk oppdragsforskningsinstitutt og en forsker i Australia. De to sistnevnte bidrar til 2020-reformens fokus på effekter eller «hva som virker».
OECD er den internasjonale organisasjonen med mest innflytelse, og dette ble ytterligere forsterket etter det såkalte PISA-sjokket i 2001 hvor målingene viste at norske 15-åringer presterte på et middels kompetansenivå internasjonalt i lesing, naturfag og matematikk. OECD har påvirket nordisk utdanningspolitikk til å bli mer opptatt av målbare resultater.
De nordiske landene ser i liten grad til hverandre for å lære. Det er gjennomgående få referanser til kunnskap produsert i andre nordiske land. Dette er overraskende, gitt tanken om en nordisk utdanningsmodell og land det er naturlig å sammenlikne seg med.
Førsteamanuensis Kirsten Sivesind (UiO) leder forskningsprosjektet i samarbeid med professor Berit Karseth (UiO) og professor Gita Steiner-Khamsi (TC Columbia University) i New York. Forskere fra fem nordiske land deltar.
