Denne artikkelen er produsert og finansiert avPolitihøgskolen - les mer.
Slik forbereder politistudentene seg på å håndtere kritiske situasjoner
Se for deg at du står utenfor et rom. Bak den lukkede døra vet du at det venter en ustabil, aggressiv og bevæpnet mann.
Når de står midt i en kritisk situasjon, er det ikke bare den taktiske treningen de har gjennomført som avgjør hvordan de handler. Tankene spiller også en avgjørende rolle, forteller forsker Kristin Stenshol.(Foto: Didrik Linnerud Arnesen)
Nå er det din jobb å sørge for at han ikke utgjør en trussel for noen.
Hvilke tanker gjør du deg før du går inn? Hva går gjennom hodet ditt, dersom mannen angriper deg? Og hva tenker du etterpå?
Slike episoder øver politistudentene på
gjennom sine tre år på Politihøgskolen.
Når de står midt i en kritisk
situasjon, er det ikke bare den taktiske treningen de har gjennomført som
avgjør hvordan de handler. Tankene spiller også en avgjørende rolle, forteller
Kristin Stenshol.
Hun er høgskolelektor ved Politihøgskolen og forsker på
operative beslutninger i politiet.
Har de tid til å gruble?
Stenshol har psykologifaglig bakgrunn. Hun var kjent med fenomenet ruminering fra før.
– Ruminering er en måte å gruble på som vi alle driver med i større eller mindre grad. Mange opplever dette for eksempel etter at de har lagt seg om kvelden og blir liggende å kverne på hendelser fra dagen, sier hun.
Gjennom sin undervisning på Politihøgskolen, ble Stenshol nysgjerrig på om dette var noe studentene drev med mens de øvde på å løse kritiske situasjoner, og om det i så fall var til hjelp eller hinder.
Kristin Stenshol er høgskolelektor ved Politihøgskolen og forsker på operative beslutninger i politiet.(Foto: Linea Bancel)
– Politiet forventes jo å fatte de rette beslutningene, også under ekstremt press. Jeg ville finne ut av hvordan ruminering «kunne høres ut» i en politisammenheng, forteller Stenshol.
Øvelse i treningssimulator
For å finne ut av det, satt hun i
samarbeid med andre undervisere på Politihøgskolen opp en ganske typisk øvelse
i en treningssimulator.
Øvelsen var rigget slik at studentene ville bli nødt
til å ty til skytevåpen, ettersom andre maktmidler som batong og pepperspray
ikke stoppet en bevæpnet og truende gjerningsperson.
Stenshol intervjuet alle
de 86 deltakerne rett etter øvelsen. 10 av deltakerne deltok også på et lengre
dybdeintervju.
Ruminering trekkes ofte frem som negativt
og forstyrrende. Men politistudentene
fortalte faktisk at de repeterende tankene også var til god støtte for dem,
spesielt i forkant og underveis i øvelsen.
Tankene som politistudentene fortalte om,
endret seg ettersom hvor de sto i øvelsen. Stenshol sorterte dem inn i tre
hovedtemaer: forberedende tanker, tanker som hjalp dem med å stemme seg inn i
situasjonen og etterspillet eller tanker om det som hadde skjedd.
Fase 1: forberedende tanker
De forberedende tankene kom typisk før
studentene skulle inn i øvelsen og i små øyeblikk hvor de stoppet opp og lurte
på veien videre.
Annonse
I forkant var mange opptatt av egen sinnsstemning og søkte å
forholde seg rolige og fokuserte. De tenkte ganske konkret da de vurderte
innholdet i meldingen som var sendt ut på forhånd for å fastslå trusselnivået.
Ut fra melding og tidligere erfaringer og kunnskap lagde seg ulike scenarioer
og tenkte på hvordan de ville løse dem.
De forberedende tankene fortsatte inn i
øvelsen da de igjen vurderte situasjonen for å forberede seg på hva de skulle
gjøre.
«Jeg ser ham (gjerningspersonen) som en klar trussel, der han sitter på
benken med en pistol. Jeg tenker at jeg ikke må la ham trekke den pistolen,»
forteller én.
De forberedende tankene kan sammenlignes
med konstruktive former for ruminering der du bevisst og frivillig gjentar det
du tenker på.
Fase 2: inn i bobla
Da situasjonen i simulatoren tilspisset
seg, beskrev flere av studentene at de gikk inn i en boble. De var fullstendig
tilstede i det som skjedde foran dem.
«Der og da eksisterer veldig lite annet
enn hva du er i ferd med å gjøre, og hva du ikke burde gjøre,» beskrev en
student. «Jeg opplever ingen selvsabotasje,» fortalte en annen «det er ingen
tanker som ‘dette får du ikke til’ eller noe slikt.»
– Studentene hadde her tanker som var
gjentagende, og som støttet dem og fortalte dem hva de burde gjøre for å løse
oppdraget, forteller Stenshol.
Hun beskriver formen på tankene som nøytral og
profesjonell.
Tankene kom for eksempel hvis de opplevde
at det de sa og gjorde, ikke hadde noen effekt på gjerningspersonen. Da kom den
instruerende stemmen inn: «Jeg må begynne å høre på hva det er han sier.»
Selv
om noen kunne fortelle om tanker som «alle ser på meg» eller «dette gikk ikke
så bra sist,» var de fleste bevisste på å skyve slike tanker unna og heller konsentrere seg om oppgaven på en nøytral måte.
Annonse
«Du er i et profesjonelt tankespor
hvor du forsøker å ekskludere følelser som er positive eller negative og heller
forsøke å jobbe med det du har for øyeblikket.» Med noen få unntak, kunne også tankene
underveis i øvelsen sammenlignes best med konkret og frivillig ruminering.
Fase 3: Mer kritiske i etterkant
Øvelsen var rigget slik at studentene
ville bli nødt til å skyte gjerningspersonen. Da de skulle se tilbake på egne
handlinger, ble studentene mer kritiske til seg selv enn de hadde vært før og
underveis.
Mange snakket om hva de burde gjort annerledes. De både kritiserte
og rettferdiggjorde handlingene sine. Fra å være nøytrale, ble de mer negative.
De hang seg mer opp i det som hadde skjedd, og tenkte mindre fremover.
Slike tanker kan sammenlignes med mer
grublende og ufrivillig ruminering.
– Slike former for ruminering kan både føre
til konstruktiv refleksjon og utvikling, men også til lite konstruktiv,
tungsindig grubling, forteller Stenshol.
Risikoen fra depresjon kan øke
Hun advarer om at risikoen for
depresjon og økt sårbarhet for stress er mulige konsekvenser av dette. Tankene
går i ring hvor man gnager på egne feil, uten å komme fram til noen løsning på
hva man kan gjøre bedre neste gang.
En måte å tenke på som er viktig å ta
med seg ut i politiyrket.
Derfor mener forskeren at evaluering og
tilbakemeldinger i politiutdanningen bør hjelpe studentene til å reflektere,
heller enn å bli sittende fast i grubling.
– Dette er helt avgjørende for å
erstatte passiv selvkritikk og skyldfølelse med aktiv problemløsning, læring og
utvikling, sier hun.
Dette er måter å tenke og lære på som blir viktige å ta med
seg ut i politiyrket, mener hun.
Annonse
– Her trente studentene i trygge
omgivelser, uten at handlingene deres fikk noen reelle konsekvenser. Tenk hva
repeterende selvkritikk kan gjøre med dem etter en reell hendelse med store
negative konsekvenser – i verste fall at liv har gått tapt.
