Vi får gjentatte ganger høre at det er mangel på helsepersonell i Norge og mangelen synes å være spesielt stor blant sykepleiere i sykehussektoren. I den pågående debatten er en rekke ulike forklaringer på arbeidskraftmangelen blant sykepleiere fremsatt. Abrahamsen (2000) fant at sykepleiermangelen ikke er et resultat av stor yrkesavgang, men at deltidsarbeid og avbrudd fra arbeidslivet er av større betydning for å forklare tapt yrkesinnsats blant sykepleierutdannede. I denne rapporten er det syke- og hjelpepleieres deltidsarbeid ved somatiske sykehus som står i fokus. Sentrale spørsmål er: Hvor stor er arbeidskraftreserven blant syke- og hjelpepleierne i sykehussektoren, hvorfor jobber syke- og hjelpepleierne deltid og hva kjennetegner de ansatte som ønsker å jobbe mer?
I 2001 gjennomførte Agderforskning en kartlegging ved 13 avdelinger fordelt på åtte sykehus i fire fylker hvor målet var å belyse ovennevnte spørsmål. Kartleggingen omfattet sju medisinske avdelinger, fire kirurgiske avdelinger, en barne- og familieklinikk, og en akutt avdeling, fordelt på fylkene Finnmark, Nord-Trøndelag, Hordaland og Oslo. Resultatene som presenteres i denne rapporten er hovedsakelig basert på to datasett fra 11 av avdelingene. Det ene er timelister fra avdelingene for en bestemt seksukersperiode og det andre er en spørreundersøkelse blant de ansatte ved de deltakende avdelingene. I spørreundersøkelsen mottok vi svar fra 410 informanter og dette tilsvarer en svarprosent på 54.
Ingen enkle svar
Denne rapporten gir ingen enkle svar: Hvor stor arbeidskraften egentlig er avhenger av hvilken definisjon man legger til grunn. Hvorfor man jobber deltid avhenger i høy grad av hvilken livsfase man er i, og svarene er heller ikke entydige og gitt i forhold til hva som kan motivere flere til å jobbe mer. Rapporten kan imidlertid bidra til å gi et mer nyansert bilde av hvorfor mange velger deltid og at det kan bli vanskelig å finne egnede virkemidler til å “lokke” flere til å jobbe mer innen sykehussektoren.
Selv om en stor andel syke- og hjelpepleiere jobber deltid, vil vi konkludere med at denne gruppen ikke utgjør noen stor arbeidskraftreserve. Vi mener at det er urealistisk å operere med tall på en arbeidskraftreserve som ikke tar hensyn til hvor mye de ansatte selv ønsker å jobbe, og til at det store flertallet er faktisk fornøyd med sin arbeidstid. Det er også viktig å huske at flertallet av de deltidsansatte arbeider mer enn deres stillingsbrøk tilsier ved at de tar ekstravakter utover de faste vaktene. Et moment som vi ikke har fokusert på i denne rapporten, men som likevel er viktig, er at selv om samtlige deltidsansatte skulle ønske å jobbe i hel stilling, kan ikke arbeidsgiver tilby dem det innenfor dagens rammer. Så lenge “tredje-hver-helg-regelen” praktiseres, er arbeidsgiver avhengig av en viss andel deltidsstillinger for å få turnus til å gå opp. Debatten om hvor stor arbeidskraftreserve deltidsansatte utgjør bør derfor ta høyde både for hvor mye de ansatte ønsker å jobbe og hvor store stillinger arbeidsgiver kan tilby.
For de aller fleste er det å jobbe deltid et valg. Vi har også sett at hvor mye de ønsker å jobbe kan ofte relateres til hvor i livsfasen de er. Sett i lys av at det er god tilgang på ekstravakter ved avdelingene, er det mye som tyder på at deltid er en god løsning for svært mange fordi det gir dem en viss arbeidstidsfleksibilitet som de ellers ikke kunne få innen en turnusordning. Å jobbe deltid kombinert med ekstravakter kan på mange måter forstås som en form for fleksitid med muligheter for avspasering når det passer.
Et sentralt spørsmål er om vi kan generalisere fra denne kartleggingen til å si noe om sykepleiere og hjelpepleiere ved somatiske sykehus i Norge generelt. På bakgrunn av en totalvurdering som omfatter svarprosenter, dekningsgrad, fellestrekk i svarene gitt i spørreundersøkelsen og resultatene fra timelisteundersøkelsen, holdt opp mot de to tidligere deltidskartleggingene gjennomført ved Agderforskning, vil vi konkludere med at resultatene som kommer fram i denne kartleggingen kan generaliseres til de aller fleste norske somatiske sykehus - med unntak av Oslo og omegn. I fylkessammenheng må Finnmark og Oslo betraktes som unntakene fra regelen når det gjelder deltidssysselsetting. Når det gjelder Finnmark har vi en akseptabel svarprosent og en god dekningsgrad. For Oslo kan vi ikke si det samme: Dekningsgraden i Oslo er svært lav og de ansatte i Oslo har kjennetegn som skiller dem ut fra de øvrige deltakende fylkene. Det kan imidlertid tenkes at de avdelingene som har deltatt i denne kartleggingen stort sett er representative for sykehusavdelinger i Oslo, men det kan også tenkes at vi har med avdelinger som er langt fra “gjennomsnittet”. Dette betyr ikke at kartleggingen av Oslo-avdelingene i denne undersøkelsen er verdiløs. Kartleggingen i Oslo må heller betraktes som et bidrag til å rette søkelyset på spørsmålet om hva som gjør Oslo spesiell.
Et spørsmål som vi sitter igjen med er om vi kan snakke om en deltidskultur, og i så fall hvordan deltidskulturer oppstår og reproduseres. Denne kartleggingen gir ingen entydige eller enkle svar på hva som er med på å drive fram og vedlikeholde “deltidskulturer” ved sykehusavdelinger. Trolig er det en kombinasjon av arbeidsgivers behov, arbeidsmarkedet og kjennetegn ved de ansatte, herunder hvilke livsfase de er i, deres preferanser og mestringsstrategier.
Arbeidskraftreserven blant syke- og hjelpepleierne i sykehussektoren er svært liten
I rapporten presenteres fire ulike definisjoner for arbeidskraftreserven og derav er det beregnet fire ulike størrelser for arbeidskraftreserven. I definisjon 1 er arbeidskraftreserven definert som differansen mellom full stilling og avtalt arbeidstid. Ut fra denne definisjonen kan vi si at arbeidskraftreserven blant sykepleierne er på om lag 20 årsverk per 100 årsverk, mens den er på om lag 30 årsverk per 100 blant hjelpepleierne. I definisjon 2 har vi lagt til grunn at arbeidskraftreserven er det uutnyttede potensialet til de deltidsansatte, det vil si differansen mellom full stilling og faktisk arbeidstid, hvor faktisk arbeidstid er summen av avtalt arbeidstid og ekstravakter. Når vi inkluderer ekstraarbeidet i definisjon 2 finner vi at arbeidskraftreserven blant begge yrkesgruppene er noe redusert. Ut fra definisjon 2 er arbeidskraftreserven blant sykepleierne på om lag 14 årsverk per 100, mens den er på om lag 23 årsverk per 100 blant hjelpepleierne.
I de to siste definisjonene har vi lagt de ansattes ønsker om hvor mye de vil jobbe til grunn. Dersom vi legger definisjon 3 og 4 til grunn finner vi at arbeidskraftreserven blant syke- og hjelpepleierne er svært liten. I definisjon 3 er arbeidskraftreserven lik differansen mellom avtalt arbeidstid i dag og ønsket avtalt arbeidstid. Ut fra denne definisjonen finner vi at arbeidskraftreserven blant sykepleierne er på 1,6 årsverk per 100 årsverk, mens den er på 8,5 årsverk per 100 blant hjelpepleierne. I definisjon 4 er arbeidskraftreserven lik differansen mellom hva den ansatte faktisk jobber i dag og hva den ansatte ønsker å jobbe. Ut fra denne definisjonen finner vi en arbeidskraftreserve på under ett årsverk per 100 blant sykepleierne og på om lag 6 årsverk per 100 for hjelpepleierne.
Flertallet av de ansatte jobber ekstra
Fra timelisteundersøkelsen fant vi at det ble utført 63 årsverk i ekstraarbeid eller nærmere 11 % av den avtalte arbeidstiden ved 11 avdelinger. Det er relativt store forskjeller mellom avdelingene i hvor mye ekstra det ble jobbet, og ved fire av avdelingene er tallene sannsynligvis for lave siden vi ikke mottok timelister for de ansatte - bare for de timelønnete. Ansatte omfatter fast ansatte, vikaransatte og midlertidig ansatte (engasjerte). De timelønnete er personer som kun jobber på timebasis etter behov og lønnes deretter. Om lag 65 % av de som arbeidet ekstra er ansatte, og denne gruppen utførte om lag halvparten av ekstraarbeidet. I avdelinger med høy andel deltid står de deltidsansatte for en relativ stor andel av ekstrainnsatsen. Ansatte i små deltidsstillinger (under 75 % stilling) sto for en større andel av ekstrainnsatsen relativt til ansatte i store stillingsbrøker og heltidsansatte. Totalt sett kan vi si at de deltidsansatte allerede brukes som er en viktig arbeidskraftreserve i dag. Avdelinger som ikke har denne form for arbeidskraftreserve må i større grad ty til de heltidsansatte og timelønnete.
I spørreundersøkelsen oppga over 70 % av informantene fra samtlige avdelinger at de jobber ekstra, og de deltidsansatte jobber i noe større grad enn de heltidsansatte. For sykepleiergruppen kan vi si at de som jobber i de minste deltidsstillingene (under 75 % stilling) jobber mest ekstra.
Hjelpepleierne er mest fornøyd med å jobbe ekstra, og lederne er minst fornøyd. Stort sett er om lag 85 % av hjelpepleierne fornøyd med å jobbe ekstra, men forskjellen til sykepleiergruppen er ikke stor: 82 % av sykepleierne som jobber ekstra er stort sett fornøyd med det. Riktignok kan en større andel av sykepleiere enn hjelpepleiere tenke seg å jobbe litt mindre ekstra. De deltidsansatte er noe mer fornøyd med ekstrajobbingen enn de heltidsansatte.
Hjelpepleierne er også mest interessert i å jobbe ekstra, målt i forhold til hvor ofte de selv tar initiativ til ekstravaktene. Nærmere 56 % av hjelpepleierne oppgir at de har selv bedt om å få alle eller de fleste av ekstravaktene de har jobbet, mot om lag 40 % av sykepleierne. Informantene viser til relativt få tilfeller av beordring fra overordnede om å jobbe ekstra, men om lag 15 % av sykepleierne og 11 % av hjelpepleierne opplever et “press” om å jobbe ekstra. De fleste som føler seg presset, svarer at de jobber ekstra av hensyn til sine kollegaer, selv om de i utgangspunktet ikke har lyst.
Spørreundersøkelsen tyder på at det er flere grunner til at de ansatte jobber ekstra. Om lag 30 % av hjelpepleierne viser til at de egentlig ønsker å utvide stillingsbrøken sin, men arbeidsgiver kan kun tilby dem ekstravakter. Vi fant også at ekstravaktene har relativt mye å si for syke- og hjelpepleiernes økonomi, og det er lederne som i minst grad jobber ekstra av økonomiske grunner. For flertallet av informantene er ekstravakter i tillegg en form for arbeidstidsfleksibilitet. Gjennom ekstravakter kan de ansatte selv styre når og hvor mye de ønsker å jobbe, og ekstravaktene er således et kjærkomment tillegg til deres faste vaktplan.
Deltidsarbeid er livsfasebetinget
Mye tyder på at syke- og hjelpepleiernes valg av arbeidstid i stor grad er livsfasebetinget. Dette kommer fram ved å se på hva som kjennetegner de ansatte i ulike stillingsstørrelser og hva de ansatte selv begrunner sin deltidssysselsetting med. Relativt unge og nyutdannete foretrekker full stilling, de som befinner seg i 30-årene og som har småbarn foretrekker en liten deltidsstilling, mens de som er ferdige med småbarnsfasen foretrekker en stor deltidsstilling.
Blant sykepleierne fant vi fire hovedforklaringer for hvorfor de jobber deltid, og dette forklarer i overkant av 70 % av de ansattes deltidsarbeid. Om lag 43 % viser til at det er vanskelig å kombinere heltidsarbeid og familie. Om lag 12,5 % begrunner sin deltidssysselsetting med at arbeidsgiver ikke kan tilby hel stilling. 11 % viser til hensynet til egen helse, mens 5 % ønsker å jobbe “litt her og der” og kombinere det med studier. En stor andel av sykepleierne (om lag 45 %) har vektlagt både jobbeksterne og jobbrelaterte forhold i sin begrunnelse for å jobbe deltid.
Sykepleiernes begrunnelse for å jobbe deltid knytter seg ikke bare til at det er vanskelig å kombinere full jobb med å ha små barn. Flertallet av de deltidsansatte sykepleierne med små barn svarer at de ønsker å bruke tid sammen med familien. For arbeidsgiver innebærer dette at selv om man i større grad tilrettelegger med hensyn til barnetilsyn og andre forhold som de ansatte opplever som vanskelige, er det ikke gitt at de vil ønske å jobbe mer.
Hjelpepleiergruppen er en langt mer homogen gruppe i forhold til hva som kjennetegner dem på tvers av ulike stillingsstørrelser og i forhold til deres begrunnelse for å jobbe deltid. Dette kan trolig forklares ved at hjelpepleierne er aldersmessig likere enn sykepleierne. Det store flertallet av hjelpepleierne er over 40 år, og begrunner sin deltidssysselsetting oftere med jobbrelaterte forhold og hensynet til egen helse.
Det mest interessante spørsmålet er for så vidt hvorfor de “eldre” arbeidstakerne foretrekker en stor deltidsstilling framfor en hel stilling. Mye tyder på at hensynet til egen helse veier tungt, og vi fant for begge yrkesgruppene at hensynet til egen helse tillegges større vekt dess eldre man blir. Men det er også mye som tyder på at hensynet til egen helse må forstås på minst to måter blant sykepleierne. For de som har råd til det, kan hensynet til egen helse ses som et uttrykk for vern om god helse. Men vi skal ikke se bort i fra at deltid som begrunnes med hensynet til egen helse, også er en mestringsstrategi for “eldre” arbeidstakere som ikke orker presset i arbeidslivet like godt. Hensynet til egen helse korrelerer positivt både med belastende arbeidssituasjon og trenger ikke pengene, og således støtter opp om at begge forklaringene gjør seg gjeldende. Vi har dessverre ikke god nok datamateriale til å foreta samme analyse for hjelpepleiergruppen.
Størst andel undersysselsatte blant hjelpepleierne
Om lag 12 % av sykepleierne ønsker å jobbe mer på fast basis, mens 24 % av hjelpepleierne ønsker det samme. De aller fleste som ønsker å jobbe mer på fast basis jobber i fylker med høy deltidsandel. De ansatte som i dag jobber i de minste stillingsbrøkene ønsker å øke mest. Blant de som ønsker å jobbe mer, ønsker 30 % å øke til hel stilling.
I gjennomsnitt er det hjelpepleierne som ønsker å øke sine stillinger mest. Hjelpepleierne som ønsker å jobbe mer, jobber mye ekstra og har en bruttolønn over gjennomsnittet i forhold til sammenlignbare grupper. Blant sykepleierne som ønsker å jobbe mer, dominerer sykepleiere i aldersgruppen 30-39 år og en stor andel av disse har barn under 11 år. Vi kan derfor ikke si at sykepleierne som ønsker å jobbe mer er ferdig med småbarnsåra, slik tilfelle var i de tidligere kartleggingene til Agderforskning.
Om lag tre fjerdedeler av dem som ønsker å jobbe mer på fast basis oppgir at de har gjort noe aktivt for å endre stillingsbrøken sin. Totalt sett kan vi si at om lag halvparten av undersysselsettingen trolig kan tilskrives manglende tilbud fra arbeidsgiver. Det er hjelpepleierne som i størst grad opplever at det er vanskelig å få større stilling. Vi fant også at hjelpepleierne er generelt mer “endringsvillige” enn sykepleierne med tanke på hva de kan være villige til å akseptere for å få en større stillingsbrøk. Hjelpepleierne er mest villige til å prøve en ordning med fleksibel stillingsprosent. Felles for begge yrkesgruppene er at de i liten grad ønsker å jobbe flere lørdags- og søndagsvakter for å kunne øke stillingsbrøken sin.
Kan flere motiveres til å jobbe mer?
Når det gjelder hjelpepleiergruppen har vi egentlig med to ulike grupper å gjøre. Den ene gruppen kan ikke tenke seg å jobbe mer - uansett - og synes det ikke vil være greit dersom arbeidsgiver stiller krav om at de må minst jobbe i 60 % eller 80 % stilling. Den andre gruppen kan i større grad la seg motivere til å jobbe mer, og de er også noe mer positive til et eventuelt krav fra arbeidsgiver om å jobbe mer. Sistnevnte gruppe kan la seg motivere til å jobbe mer mot bedre lønn.
Når det gjelder sykepleierne synes færre at det vil være greit at arbeidsgiver stiller krav om at de må minimum jobbe i 60 % eller 80 % stilling, samtidig som flere kan la seg motivere til å jobbe mer dersom visse endringer gjennomføres. Blant sykepleierne finner vi ikke et like klart skille mellom to grupper. Om lag halvparten av sykepleierne har svart at det ikke vil være greit at arbeidsgiver stiller krav om at de må minimum jobbe i 60 % eller 80 % stilling, samtidig som de har svart at de kan motiveres til å jobbe mer dersom lønnen bedres.
Vi har ingen data om hvor mye mer lønnen må heves for at det skal være tilstrekkelig som motivasjonsmiddel, og vi vet heller ikke noe om hvor mye mer de ansatte vil være interessert i å jobbe dersom lønnen økes. Det vi imidlertid kan oppsummere med er at økt lønn kan motivere flere deltidsansatte til å jobbe mer.
Fylkesvise forskjeller
På samme måte som vi fant at hjelpepleierne er relativt like på tvers av ulike stillingsstørrelser, finner vi at det samme er tilfelle på tvers av fylker. Hjelpepleierne er også mer like i forhold til sentrale bakgrunnsvariabler (alder, sivilstatus, osv) på tvers av fylkene, enn det sykepleiergruppen er. Igjen kan mye av forklaringen ligge i at aldersspredningen blant hjelpepleierne enn blant sykepleierne. Visse forskjeller mellom fylkene finner vi imidlertid.
Ifølge informantene i spørreundersøkelsen kan vi si at sykehusavdelingene i Finnmark kjennetegnes av underbemanning og stort arbeidspress. Det er i Finnmark at deltidsandelen er lavest for både sykepleierne (20,3 %) og hjelpepleierne (42,9 %), og det kan tenkes at bemanningssituasjonen og arbeidspresset er med på å “drive” deltidsandelen ned. Det kan imidlertid også tenkes at den lave deltidsandelen i Finnmark kan forklares med at en del sykepleiere bevisst velger å jobbe i Finnmark i en periode ut fra karrieremessige og økonomiske grunner. Finnmark kjennetegnes med relativt unge, nyutdannete sykepleiere med kort fartstid ved sykehuset. Sykepleiernes livsfase, samt ønske om å tjene mest mulig, taler for at mange ansatte som er sysselsatt i Finnmark ønsker hele stillinger - og gjerne med ekstravakter på toppen. Til tross for underbemanning, stort arbeidspress og mye jobbing, er de ansatte i Finnmark stort sett fornøyd med deres faktiske arbeidstid - og er slik sett ikke noe unntak sammenlignet med de øvrige fylkene.
Ut fra de fire fylkene vi har sett på, framstår sykehusavdelingene i Nord-Trøndelag nærmest en “solskinnshistorie” for sykepleierne. Sykehusavdelingene i Nord-Trøndelag har den høyeste deltidsandelen blant sykepleierne, samtidig som det er sykepleierne fra disse avdelingene som er mest fornøyd med deres faktiske arbeidstid og arbeidsmiljø. Det er imidlertid også her vi finner en viss andel ansatte som ønsker å jobbe mer på fast basis, men hvor de møter problemer med å få dette til: 16,5 % av sykepleierne og 43 % av hjelpepleierne ønsker å jobbe mer på fast basis. Halvparten av sykepleierne som ønsker å jobbe mer begrunner sin deltidssysselsetting med at arbeidsgiver ikke kan tilby større stilling, mens tre fjerdedeler av hjelpepleierne gjør det samme. Det er også i Nord-Trøndelag informantene mener at det alternative jobbmarkedet (både for deltids- og heltidsjobber) er relativt begrenset.
Ifølge informantene fra Hordaland, ligner sykehusavdelingene de jobber ved på avdelingene i Finnmark hva gjelder grunnbemanningen og arbeidspresset - men riktignok i noe mindre målestokk. Men informantene fra Hordaland har ikke de samme kjennetegn som informantene fra Finnmark. I forhold til en rekke bakgrunnsvariabler som alder, sivilstand, barn, forsørgeransvar, osv, har informantene fra Hordaland mest til felles med informantene fra Nord-Trøndelag, og i Hordaland, som i Nord-Trøndelag, er deltidsandelen høy: 66 % av sykepleierne og 92 % av hjelpepleierne i Hordaland jobber deltid. Hordaland er imidlertid fylket hvor færrest er fornøyd med sin faktiske arbeidstid (men dog 74 % er fornøyd) og er fylket hvor størst andel blant sykepleiergruppen ønsker større stillingsbrøk: Om lag 21 % av sykepleierne ønsker å jobbe mer på fast basis, mens om lag 23 % av hjelpepleierne ønsker det samme. Det alternative jobbmarkedet for både deltids- og heltidsjobber vurderes ikke som like begrenset som i Nord-Trøndelag, men nærmere to tredjedeler tilskriver sin deltidssysselsetting til at arbeidsgiver ikke kan tilby dem større stilling.
En relativ stor andel av sykepleierne ved sykehusavdelingene i Oslo er unge (under 30 år) eller godt voksne (fylt 40 år) uten små barn og forsørgeransvar. Ser vi på sykepleiernes fartstid ved avdelingene og sykehusene, er det mye som tyder på et relativt “aktivt” arbeidsmarked i Oslo med mer flytting mellom avdelinger og sykehus enn i de andre fylkene. Deltidsandelen blant sykepleierne i de deltakende avdelingene i Oslo varierer en del (fra 29,4 % til 58,3 %), men det store flertallet ved samtlige tre avdelinger er fornøyd med sin faktiske arbeidstid og svært få sykepleiere ønsker å jobbe mer på fast basis. Vi finner også at en rimelig stor andel av dem opplever at grunnbemanningen er god, at arbeidsbelastningen ikke er for stor, og at de har et godt arbeidsmiljø. Hjelpepleierne ved de samme avdelingene i Oslo er noe eldre enn sykepleierne, og holder seg lengre til samme avdeling. Det er her vi finner den høyeste andelen hjelpepleiere med små barn (under 11 år), men de som har små barn jobber deltid. Det som trekker ned i Oslo er at over halvparten (53,3 %) oppgir at de har pådratt seg plager eller skader på grunn av arbeidet i helsesektoren. Hva som er årsaken til dette kan vi ikke svare på. Vi kan imidlertid si at nesten samtlige hjelpepleiere i Oslo (93,3 %) har svart at de har et godt arbeidsmiljø og relativt få opplever at jobben krever for mye av dem eller at de ofte er utslitt når de kommer hjem fra jobben. Det store flertallet er fornøyd med sin faktiske arbeidstid og ingen av dem ønsker å jobbe mer på fast basis.
I Finnmark og Oslo, som er fylkene hvor man opplever de største problemene med å rekruttere sykepleiere i dette utvalget, er arbeidskraftreserven blant sykepleierne ut fra definisjon 3 og 4, svært liten. Når det gjelder hjelpepleiergruppen er det bare i Oslo, av de fire fylkene vi har sett på, hvor det er store rekrutteringsproblemer. Som vi nettopp har sett kan ingen av hjelpepleierne fra Oslo tenke seg å øke stillingsbrøken sin.
