- Etablerte sannheter forvirrer elevene
Får man kreft av å bo under høyspentledninger? Er det farlig å spise genmodifisert mat, eller sunt å drikke melk? Forskerne strides om disse spørsmålene. Samtidig lærer elevene på skolen at naturvitenskapen er sann og udiskutabel. - De må rustes til å møte vitenskapsdebatt, mener doktorand Stein Dankert Kolstø.
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
- Skolen legger vekt på etablerte «sannheter» i naturvitenskapen. Dette er kunnskap som elevene sjelden vil møte i hverdagen. Når de er utenfor skolen bombarderes de derimot av problemstillinger som ikke har sanne eller gale svar og hvor forskerne fortsatt leter etter fakta.
Da blir mange forvirret og mister lett tillit til vitenskap, mener Stein Dankert Kolstø. Han har nylig avlagt en doktorgrad i naturfagsdidaktikk.
Diskusjon og uenighet er viktig
- Skolen må ruste elevene bedre til å møte ekspertdebatt innen naturvitenskapene. I normal og sunn naturvitenskap spiller uenighet, argumenter og diskusjon en sentral rolle.
Kolstø har selv arbeidet som lærer i videregående skole. Der så han at svært mange elever ikke mestret naturfagene. Han er bekymret og mener at det er et alvorlig problem for demokratiet når elevene ikke forberedes bedre til å ta del i diskusjonene om viktige problemstillinger i samfunnet, som gasskraftverk, genmodifisert mat, klimaendringer osv.
Relativistisk vitenskapssyn
I doktorgraden «Science Education for Citizenship: Thoughtful desicion-making about science-related social issues» har fysikeren blant annet intervjuet 22 elever ved allmennfaglig studieretning ved videregående skole om deres forhold til ekspertkunnskap eller naturvitenskapelig kunnskap. Han ser på hvordan elever tar stilling til en typisk kontrovers, nemlig muligheten for at det å vokse opp nær en høyspentledning kan øke risikoen for å utvikle leukemi.
I undersøkelsen tolket elevene forskernes søken etter svar som uenighet, forteller Kolstø.
- De har oppfattet det som om at noen forskere har konkludert med at dette er farlig og andre at det ikke er farlig. Når ikke forskerne var enige om disse spørsmålene trodde elevene det skyldtes at de enten var inkompetente, partiske, eller knyttet opp til interesser, forteller han.
- Det er i seg selv farlig at elevene tror at vitenskapen bare har sanne eller gale svar. De bør i større grad få et bilde av forskning som en prosess hvor man kontinuerlig leter etter svar, ellers får de en relativistisk holdning til vitenskapelig kunnskap. Konklusjonen blir fort at det ene svaret kan være like riktig som det andre, sier Kolstø.
Konsensusmodell
I doktorgradsavhandlingen har Kolstø utviklet en modell for hvordan lærere kan arbeide med vitenskapsdimensjonen ved kontroverser, vurdere og/eller gjøre seg opp en mening. Denne modellen har han og en hovedfagsstudent begynt å prøve ut i videregående skole.
Undervisningsopplegget er lagt opp som et prosjektarbeid etter modell av en konsensuskonferanse, hvor eksperter og legfolk skal komme til enighet gjennom å jobbe med forskjellige sider ved en problemstilling, for eksempel genmodifisert mat. Elevene setter sammen flere ekspertgrupper som skal jobbe med forskjellige aspekter ved saken. Deretter skal disse gruppene legge fram sine funn overfor «legfolkene».
- Poenget er at elevene skal trenes i argumentasjon og vurdering av påstanders pålitelighet, og lære at det er mulig å ha flere innfallsvinkler til en problemstilling, sier Kolstø.
