Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nord universitet - les mer.
Grova skistadion i Meråker var teststadion for sprintutøverne.(Foto: Jan Kobach)
Langrennsløpere kan kutte ned på oppvarmingen
Skiløperne kan mer enn halvere tiden de bruker til oppvarming før en sprintkonkurranse – uten at det går ut over prestasjonen, viser ny forskning ved Nord universitet.
– Forskningen vår indikerer at langrennsløpere kan korte ned tiden til oppvarming med om lag 20 minutter og likevel prestere like bra i konkurranse.
– Det kan være en fordel fordi det i løpet av en sprintkonkurranse er opptil fire løp på samme dag, sier universitetslektor Guro Strøm Solli ved Nord universitet.
Selv om det var svært stor forskjell på både varighet og hastighet på oppvarmingene, ga det ingen utslag på prestasjonene i konkurranse.
– Tilbakemeldinga fra utøverne var at de var overraskende klare til å konkurrere etter den korte oppvarmingen som varte i bare ti minutter, sier Solli.
Hun mener studien tyder på at en kort oppvarming kan være et godt alternativ til den lengre og mer tradisjonelle varianten som brukes av mange utøvere.
Guri Strøm Solli er universitetslektor ved Nord universitet.(Foto: Nord universitet)
Testet to typer oppvarming
Åtte menn og seks kvinner på nasjonalt nivå gjennomførte to sprintprologer i NM-løypa i Meråker for en tid siden.
Før prologene, som er en kort åpningsdistanse, gjennomførte utøverne to oppvarminger. Den ene var en kort oppvarming på rundt ti minutter, den andre en lang tradisjonell oppvarming, som ligner det utøverne vanligvis gjør før en sprintprolog.
I den korte oppvarmingen gikk løperne åtte intervaller av 100 meter med økende intensitet med ett minutt pause.
Den lange oppvarminga bestod i å gå 15–20 minutter, først i rolig tempo, deretter moderat og til slutt et drag opp mot konkurransefart.
Forskeren forteller at testene foregikk gruppevis i tilfeldig rekkefølge, slik at alle 14 deltagerne gjennomførte både den korte og den lange oppvarmingen, med to timer hvile mellom testene.
– Alle løperne ble utstyrt med nøyaktige GPS-målere og pulsbelte slik at hastigheten og hjertefrekvensen ble målt kontinuerlig under testene. I tillegg registrerte vi melkesyre og opplevd anstrengelse etter oppvarmingen og prologene. Det viste seg at det ikke var forskjell på noen av parameterne i forhold til type oppvarming, sier Solli.
Hun forteller at løperne ble overrasket over resultatene, men de fleste foretrakk allikevel den lange tradisjonelle oppvarmingen. Tre av utøverne oppga at de foretrakk den korte varianten.
Kan spare krefter til finalen
Studien som er et samarbeid mellom Nord Universitet og NTNU, er publisert i tidsskriftet International journal of sports physiology and performance. Den har vekket interesse i forskningsmiljøet rundt om i verden etter at den ble omtalt av treningsspaltisten Alex Hutchinson. Han gikk så langt som å stille spørsmålet om oppvarming i det hele tatt har noe å si for prestasjonen.
Medforfatter Øyvind Sandbakk, som er professor ved Senter for toppidrettsforskning ved NTNU, synes funnet i studien er spennende med tanke på at idrettsutøvere kan spare krefter til en eventuell finale.
Både Solli og Sandbakk understreker viktigheten av mer forskning på ulike typer oppvarminger for få mer kunnskap den optimale oppvarmingen og de bakenforliggende fysiologiske mekanismene.
