Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Europa skal lande på månen for første gang
Reisen skjer i 2028. Dette er første gang månens sørpol blir utforsket.
Bildet viser månens sørpol. Sørpolen er interessant fordi den får mindre sollys enn andre områder av månen. Mange forskere mener at det er større sannsynlighet for å finne is der.
(Foto: NASA / JPL / USGS)
For første gang planlegger den europeiske romfartsorganisasjonen ESA å lande en rover på månen.
Målet er å finne is, men også andre mineraler.
– Astronauter som lander på månen, trenger vann. I tillegg kan vann brukes som rakettdrivstoff for videre ferder i rommet, forklarer professor Svein-Erik Hamran ved Universitetet i Oslo.
Han forteller at det er dyrt å ta med det astronautene trenger fra jorda. Derfor er det viktig å se etter kilder til vann og drivstoff på månen.
Månen kan fungere som en mellomstasjon på vei til mars
Månen har mindre atmosfære og tyngdekraft, noe som gjør det veldig mye lettere å dra videre derfra, for eksempel mot mars.
– I fremtiden kan det være aktuelt å se etter helium-3, fortsetter Hamran.
Helium-3 (3He) er en form for helium som mange forskere mener kan brukes i en fusjonsreaktor. Helium-3 er ikke radioaktivt og gir ikke farlig avfall. Derfor er det en svært gunstig energikilde.
Det finnes ikke helium-3 på jorden, men forskere tror at det er gode sjanser for å finne mye av det på månen, fordi den ikke er beskyttet av et magnetfelt.
– Månen kan få mange heliumpartikler fra sola med solvinden. Over tid tror vi at det kan ha hopet seg opp mye helium der, sier Hamran.
Om ESA MAGPIE
Formålet med MAGPIE (Mission for Advanced Geophysics and Polar Ice Exploration) er å finne is og forstå geologien på månens sørpol.
Dette er første gang månens sørpol blir utforsket. Dette er også første gang Europa lander med en egen rover på månen. Månelandingen er planlagt til 2028.
Universitetet i Oslo er en del av prosjektet ved Svein-Erik Hamran. Han leder arbeidet med å lage en georadar til roveren.
Prosjektet ledes av ESA, og det private selskapet ispace-EUROPE leder arbeidet med å bygge roveren.
Partnere i prosjektet er Tyskland (Technical University of Munich), Storbritannia (The Open University), Polen (KP Labs), Tsjekkia (Czech Technical University) og Norge (CENSSS ved Universitetet i Oslo).
Første gang noen lander på månens sørpol
Hovedformålet med prosjektet er å finne is, men også å forstå mer av geologien på månens sørpol.
– Det er første gang noen lander på månens sørpol. Det vi vet om sørpolen er gjort ved observasjoner fra jorda eller orbitere som har gått i bane rundt månen, sier Hamran.
Noe av grunnen er at sørpolen er ekstremt kald. Det ødelegger elektronikken.
– Vi planlegger at roveren skal overleve i én månedag, sier han. Det vil si at den skal klare seg i cirka to uker i jordtid.
Når sola går ned på månens sørpol, vil temperaturen kunne synke ned til 70 kelvin, det vil si -203,15 °C.
Bygger en georadar som likner RIMFAX
Hamran har tidligere vært ansvarlig for georadaren RIMFAX om bord på Mars-roveren Perseverance. Han forklarer at georadaren de skal bygge til måneferden skal likne, men med noen klare forskjeller:
– Vi benytter andre deler siden den skal være mindre. I tillegg skal den bare overleve i to uker, så det er andre krav til hvor lenge den skal fungere, sier han.
Han forklarer videre at en georadar er et instrument som kan «se» ulike geologiske lag under bakken. På Mars ble georadaren brukt til å undersøke hvilke områder som kunne ha inneholdt flytende vann en gang i tiden.
Tidligere månelandinger
Det er mange land som ønsker å finne ressurser, som vann, på månen. Disse landene har lykkes i å lande på månen: USA, Russland, Japan, Kina og India.
I tillegg har Israel og De Forente Arabiske Emirater hatt mislykkede landinger.
ESA har tidligere undersøkt månen med en orbiter med en planlagt krasjlanding (SMART-1).
Der sola aldri skinner
Forskerne skal også undersøke såkalte kuldegroper på månen. Det er områder hvor det aldri er sollys og hvor det er veldig kaldt.
Forskerne tror at dette er områder hvor det er større sjanse for å finne frosset vann.
Både prøver av jord og gass
Prosjektet er ledet av ESA, og det er det private selskapet ispace-EUROPE som har fått oppdraget å koordinere og å bygge roveren. Hamrans oppgave er å lage en georadar.
I tillegg til georadaren vil det være flere andre instrumenter om bord: En nøytrondetektor som skal finne hydrogen og en drill som skal bore et stykke ned i bakken og samtidig varme opp et lite område til gass.
Gassen undersøkes med et massespektrometer.
Om CENSSS: Centre for Space Sensors and Systems ved Universitetet i Oslo
CENSSS er et senter for forskningsdrevet innovasjon ved Institutt for Teknologisystemer ved Universitetet i Oslo.
Forskere ved senteret samarbeider blant annet med ESA og NASA.
Svein-Erik Hamran, leder for CENSSS, har tidligere ledet arbeidet med å bygge georadaren RIMFAX som satt på marsroveren Perseverance.
Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
