Referanser
J. Schmitt m.fl. 2012. Carbon Isotope Constraints on the Deglacial CO2 Rise from Ice Cores. Science Express, 10.1126/science.1217161.
D. Lüthi m.fl. 2008. High-resolution carbon dioxide concentration record 650,000–800,000 years before present. Nature 453, 379. doi:10.1038/nature06949.
H. Fischer m.fl. 2010. The role of Southern Ocean processes in orbital and millennial CO2 variations—A synthesis. Quat. Sci. Rev. 29, 193. doi:10.1016/j.quascirev.2009.06.007.
E. Monnin m.fl. 2001. Atmospheric CO2 concentrations over the Last Glacial Termination. Science 291, 112. doi:10.1126/science.291.5501.112.
P. Köhler, H. Fischer, G. Munhoven, R. E. Zeebe 2005. Quantitative interpretation of atmospheric carbon records over the last glacial termination. Global Biogeochem. Cycles 19, GB4020. doi:10.1029/2004GB002345
D. M. Sigman, M. P. Hain, G. H. Haug 2010. The polar ocean and glacial cycles in atmospheric CO2 concentration. Nature 466, 47. doi:10.1038/nature09149.
Are Olsen og Gisle Nondal hevder i sitt innlegg på forskning.no 30. mars 2012 at jeg tar feil når det gjelder havenes betydning for mengden av atmosfærisk CO2.
Nå handlet mitt innlegg 20. mars 2012 egentlig om noe helt annet, nemlig tegn på at atmosfærisk CO2 ikke styrer den globale temperaturen. Bemerkningen om havet kom som en sidekommentar til dette, og ble nevnt som en alternativ hovedforklaring på en bestemt observasjon.
CO2 i atmosfæren
Men slik jeg forstår Olsen og Nondals innlegg, mener de at menneskeskapt CO2 er ansvarlig for hele den økningen som vi har registrert i atmosfærisk CO2 siden 1958, mens havet ikke bidrar.
Som hovedargument nevner Olsen og Nondal den sakte endringen i forholdet mellom isotopene 13C og 12C i atmosfæren. Jeg er enig i at denne endringen viser at det er menneskeskapt CO2 i atmosfæren, hvilket neppe overrasker mange, men det viser ikke hvor mye av den samlede stigningen som kan forklares av dette.
Vi vet ennå for lite om de dominerende naturlige bidragene til atmosfærisk CO2 til å kunne konkludere at den nåtidige CO2-stigningen alene skyldes menneskets aktiviteter.
Vi vet imidlertid at de naturlige prosessene som tilfører eller fjerner CO2 fra atmosfæren er langt større enn det menneskeskapte bidraget. Årlig snakker vi om at i størrelsesorden 2x200 gigatonn CO2 i atmosfæren utveksles ved naturlige prosesser, mens det menneskelige bedrag er langt mindre, 6-8 gigatonn.
Så før vi kjenner detaljene i de enorme, naturlige utvekslingene er det etter min mening for tidlig å trekke den konklusjonen som Olsen og Nondal gjør i deres innlegg basert på forholdet mellom 13C og 12C.
Fra atmosfæren til havet - og omvendt
Naturligvis er det stort sett likevekt mellom CO2 i de øverste meterne av havet og partialtrykket av CO2 i atmosfæren over. Og naturligvis vil isotopsammensettningen i de øvre vannlag påvirkes av atmosfæren over. Men det betyr ikke, at endringer bare går fra atmosfæren til havet; endringer kan også gå den motsatte vei.
Hvis eksempelvis de øvre vannlagene i havet berikes av CO2 fra dypere lag, så vil mengden av CO2 i atmosfæren gå opp tilsvarende. De målinger som Olsen og Nondal referer til kommer fra de øverste 5-15 meterne av havet, mens oseanene er inntil 11 km dype. Havene utgjør ikke mindre enn 71 prosent av planetens overflate, og ville dekke vår planet med et 2650 m tykt vannlag ved en jevn fordeling.
Så selv om de øverste få meterne klart er interessante, er der ennå mye av havene som ikke er tilsvarende godt kjent. Der er neppe tvil om at utvekslingen med dypere lag i havet er viktig for å forstå endringer i atmosfærisk CO2. Man kan eksempelvis ta en titt i ScienceExpress 29. mars 2012 for å se et ferskt eksempel på dette.
Og hvor skulle den ekstra atmosfæriske CO2 komme etter istidene, hvis ikke fra havet? Derfor er det nok litt vel enkelt å fremstille det som om påvirkningen av de øverste meter av havet alene skjer fra atmosfæren? Hva som foregår dypere enn 5-15 meter bør ikke ignoreres.
Mer nyansert om CO2
En mer nyansert formulering om CO2 kunne derfor være at målinger viser at det er menneskeskapt CO2 i atmosfæren, men hvor stor eller liten del av den samlede CO2-stigning siden 1958 som kan tilskrives dette fortoner seg ennå i det uvisse.
Og hvordan stigningen i sin tur påvirker det globale klima fortoner seg på samme måte i det uvisse, selv om man isolert sett naturligvis må forvente en viss temperaturstigning når atmosfærisk CO2 går opp. Men størrelsen av temperaturendringen er veldig usikker og avhenger av tilbakekoblingsprosesser som ikke er kjent i detalj.
Sammenlikner man målte endringer i atmosfærisk CO2 og global temperatur er det ikke mye som tyder på fremtidige dramatiske temperaturstigninger. Så vidt jeg kan se, kommer alarmen alene fra computermodeller, ikke fra naturen selv.
Rent bortsett fra dette så tyder disse målinger av temperatur og CO2 faktisk på at det i høy grad er temperatur – spesielt havtemperatur - som styrer mengden av CO2 i atmosfæren, og ikke motsatt - som det antas ut fra computermodellene. Og i så fall er disse klimamodellene ikke særlig anvendbare.
Havene inneholder i størrelsesorden 38-40.000 gigatonn CO2, mens atmosfæren inneholder langt mindre, omkring 750-780 gigatonn. Som påpekt av en fremstående norsk forsker for lang tid siden, så er atmosfæren et lite mellomlager i sammenligning med det mye større hovedlageret som er havet.
Vanligvis er det jo hovedlageret som bestemmer forsyningssituasjonen ved mellomlageret, og ikke omvendt. Likevel mener Olsen og Nondal tilsynelatende at atmosfæren suverent styrer CO2-innholdet i havet, mens det motsatte ikke er tilfellet? Den fortolkningen finner jeg det vanskelig å være enig i.
Ulike oppfatninger om hvordan planeten fungerer
Dypest sett demonstrerer debatten om CO2 og klima to fundamentalt forskjellige oppfatninger av hvordan vår planet fungerer: På den ene side har vi IPCC med sine faglig velkvalifiserte støttespillere, som anser planeten å være et system som i utgangspunkt er i likevekt, men hvor mennesket med sine aktiviteter i nyeste tid er kommet til som et forstyrrende element. Dermed er likevekten gått tapt; mengden av CO2 i atmosfæren stiger og klimaet endres i ugunstig retning.
På den annen side har vi en faglig velkvalifisert IPCC-opposisjon, som anser de naturlige prosesser som variable og dynamiske. Derfor kan det ikke forventes perfekt likevekt, for eksempel mellom de mange naturlige prosesser som utveksler CO2 med atmosfæren.
Perfekt likevekt er ikke i det hele tatt ikke vanlig i naturen, da det forutsetter alle substansers totalt frie bevegelighet. Dette er ofte ikke tilfellet, og derfor ser vi hele tiden naturlige variasjoner utspille seg. IPCC- opposisjonen anser det som fullt mulig at en stor del av stigningen av atmosfærisk CO2 siden 1958 kan være del av en naturlig variasjon, i høy grad styret av naturlige temperaturendringer.
Man bør passe på ikke å forveksle faglig uenighet med uvitenskapelighet, også innen klimaforskningen.
En uventet avslutning
Olsen og Nondal har en uventet unyansert avslutning av sitt innlegg. De hevder plutselig at hvis ikke opptaket av CO2 i havet hadde været en realitet, så ville vi alle på nåværende tidspunkt ha lidt under både ekstremvær, irreversible prosesser og andre skadevoldende fenomener.
Det er skuffende at det ikke blir argumentert for disse interessante synspunktene, da de dermed fremstår som rene postulater.