En klimakvote er en tillatelse til å slippe ut ett tonn klimagasser.

– Et kvotesystem er et system for handel med klimakvoter der et bestemt antall kvoter finnes og kan selges og kjøpes, forklarer Jørgen Wettestad.

Han er forsker ved Fridtjof Nansens Institutt.

En tredeling

For lettere å forstå hvordan kvotesystemet fungerer, deler han det inn i tre pilarer:

• Nasjonale og regionale kvotesystemer med EUs kvotesystem som det viktigste. Dette er et formelt system pålagt bedriftene i EU og Norge.
• Kvoter innenfor det globale klimaregimet.
• Frivillige kvoter eller klimakreditter. Dette er kvoter som først og fremst kjøpes av bedrifter og enkeltpersoner for å kompensere for klimagassutslipp fra flyreiser og annen virksomhet.

EUs kvotesystem

Hensikten med EUs kvotesystem er at europeiske land skal samarbeide for å redusere utslippene av klimagasser der det er billigst.

Politikerne vedtar hvor store utslippene skal være i EU. Deretter deler de dette inn i en gitt mengde kvoter på ett tonn hver.

– Hvis prisen per kvote er høy, vil bedriftene stimuleres til å kutte utslipp. Ubrukte kvoter kan selges til dem som ikke så lett og raskt kan redusere sine utslipp, sier Wettestad.

Han gjør det imidlertid klart at det har tatt tid å omsette teori til praksis. EU har lenge hatt et stort overskudd av kvoter. Det har bidratt til å holde kvoteprisen lav.

Norge er med gjennom EØS-avtalen

– Både bedriftene og samfunnet tjener på et slikt system fordi de samlede kostnadene ved å kutte utslipp blir lavest mulig. Hvis det er billigere å kutte utslipp i tysk stålverk enn for Equinor på en plattform, er det et godt argument for at det er der kuttene bør skje, sier han.

Norske bedrifter har vært en del av det europeiske kvotesystemet gjennom EØS-avtalen siden 2008.

Hvert år blir den samlede mengden kvoter redusert. Målet er at utslippene fra de kvotepliktige virksomhetene kuttes med 62 prosent fra 2005 til 2030.

Det globale klimaregimet

Også på globalt nivå har man hatt kvotehandel. Det globale kvotesystemet kom til under Kyotoavtalen i 1997. En viktig mekanisme fikk navnet Clean Development Mechanism (CDM) – den grønne utviklingsmekanismen.

Dette systemet har gitt industriland muligheten til å finansiere prosjekter i utviklingsland som reduserer verdens utslipp av klimagasser. Det har bidratt til å oppfylle disse landenes klimamål.

– Systemet har bidratt til overføring av ressurser og teknologi fra industriland til utviklingsland. Fattige deler av verden kan få mer økonomisk vekst uten like store utslipp som rike land har vært igjennom, sier Wettestad.

Han presiserer imidlertid at systemet er blitt kritisert for at klimagasskuttene er usikre. En del av prosjektene ville ha blitt gjennomført uansett. Sånn sett har de ikke bidratt til utslippskutt.

CDM-systemet har nå blitt avløst av en ny og forhåpentligvis bedre mekanisme under Artikkel 6 i Parisavtalen.

Frivillige kvoter

Frivillige kvoter er kvoter som bedrifter kjøper uten pålagte krav. Dette fordi de ønsker å bidra til kutt i utslippene av klimagasser.

Forsker ved Cicero, Asbjørn Torvanger, forklarer:

– Ta for eksempel selskapet Apple. De har en viss mengde utslipp fra sine aktiviteter. De har et mål for 2030 om at de vil kutte utslippene med 25 prosent. Disse kuttene ønsker de å dokumentere. En løsning er at de kjøper såkalte klimakreditter basert på utbygging av fornybar energi. Det reduserer bruken av fossil energi og gjennom det klimagassutslippene, noe flere firma etter hvert tilbyr, sier han.

Betaler for planting av skog

En annen løsning er å fjerne CO₂ fra atmosfæren. Det kan også trekkes fra klimagassutslippene som en bedrift har.

Et tre binder opp store mengder CO₂ fra atmosfæren gjennom fotosyntesen. CO2-fangst gjennom skog kan dermed være en måte å nå utslippsmålene på.

– Apple kan da betale for planting av et visst antall trær. Slik kan de kompensere for noen av sine egne utslipp, sier Torvanger.

Det blir stadig mer søkelys på slik CO2-fjerning fra atmosfæren som et tillegg til å kutte klimagassutslippene direkte. Men reguleringen og forretningsmodellene er lite utviklet.

– Siden klimautfordringene er et globalt problem, spiller det ingen rolle om reduksjonene skjer i Kina, Indonesia eller Norge. Det viktige er at det globale nettoutslippet går ned, fastslår forskeren.

Kompenserer for de ansattes flyturer

Senter for klimaforskning, Cicero, gjør noe av det samme. De har en politikk som sier at de skal kompensere for flyturene de ansatte tar.

Mange norske bedrifter har satt seg lignende mål. Da kan kjøp av kvoter i EUs kvotesystem være en løsning.

Hvis Cicero kjøper en kvote for å kompensere sine utslipp, er altså én kvote brukt opp. Summen av alle utslipp er politisk bestemt, så jo flere kvoter norske bedrifter kjøper, jo færre kvoter er det igjen til for eksempel tyske bedrifter. Slik må disse redusere klimagassutslippene sine.

EU har fastsatt at tallet på kvoter skal ned med noen prosent for hvert år.

Hva med meg som privatperson, kan jeg gjøre noe?

Si at du skal på ferie til København og bestemmer deg for å ta fly. Norwegian er et av flyselskapene som tilbyr CO2-kompensasjon. De setter da en pris på ditt faktiske CO2- utslipp mellom Oslo og København når du bestiller flyreisen.

Du kan velge å gi et bidrag som blir brukt til å finansiere prosjekter som reduserer globale CO2-utslipp.

Flere selskaper, særlig innen reiselivsbransjen, tilbyr ulike former for CO2-kompensasjon til sine kunder. Ett av dem er Booking.com. De har et uttalt mål om å gjøre det enkelt for den reisende å håndtere utslippene knyttet til reisen sin og velge utslippsfrie alternativer.

Hvor er vi i dag?

Kvotesystemet i EU har vært styrket i flere omganger. De siste årene har vi sett at det har blitt færre kvoter.

Første reduksjon ble vedtatt i 2008. I 2014 ble reglene fram til 2030 vedtatt med en ny skjerping av kvotesystemet. Parisavtalen ble så vedtatt i 2015. EU måtte da skjerpe sin politikk ytterligere, noe som skjedde i 2018.

– Denne gradvise styrkingen skjedde også for å få bukt med det nevnte store overskuddet av kvoter som hadde bygd seg opp, sier Wettestad.

Han fremhever at vi fra 2018 begynte å se en markant og ganske jevn økning av kvoteprisen.

EUs grønne giv skal sette fart

– Deretter overtok Ursula von der Leyen som EUs kommisjonspresident. Hun hadde et ambisiøst mål om at Europa skulle bli verdens første klimanøytrale kontinent. Med avtalen «Green Deal» ble derfor EUs klimapolitikk strammet inn igjen med mål å redusere utslippene med 55 prosent innen 2030, sier Wettestad.

Green Deal er EUs «grønne giv», som skal få fart på klima- og miljøpolitikken og komme a jour med Parisavtalen.

Antall kvoter skal nå reduseres mer og raskere. Systemet skal dessuten utvides til andre sektorer, så som skipsfarten. I tillegg står nå et eget kvotesystem for bygg og transport på trappene, og en karbongrenseskatt (CBAM) skal tre i kraft fra 2026.

– Kvoteprisen har nå faktisk bikket 100 euro flere ganger. Det er mye høyere enn noen gang tidligere. Da fungerer systemet slik det opprinnelig var tenkt, sier Wettestad.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Hjerneforsker advarer mot ukritisk bruk av smertestillende opioider

• 

  Kvinner isoleres oftere enn menn under fengsling i Norge

• 

  Forskning møter barrierer: – Jeg er ganske bekymret over utviklingen

• 

  Slik kan sensorer fra smarttelefoner brukes til å ta bilde av antimaterie

• 

  Jordskjelv, snøskred og glass som knuser, har noe til felles

• 

  Digitale verktøy kan gi lærerstudenter bedre veiledning

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER