Man skal visst passe seg for hva man skriver i e-post til kolleger. For kanskje lever vi egentlig i 1984-verden (det vil si 1984 fra George Orwell) på arbeidsplassen, når fortrolige e-poster så lett kan bli lagt ut helt åpent?

Selv om de skal være jobbrelatert, spiller også mellommenneskelige faktor inn når man kommuniserer med hverandre. Eller kanskje bør man alltid skrive i en stiv og formell stil til alle sine kolleger? Men hvem er det som gjør det i dag?

Ihvertfall ikke klimaforskere – det har vi nettopp lært, og det er ganske tydelig at noen forsøker å lage en sensasjon ut av det.

For noe av det som kom frem var unektelig stygt og pinlig. Men et viktig poeng er at det kun var en intern dialog mellom kolleger som ikke medførte noen skandaløse handlinger. Slikt går det jo an å sjekke. I IPCC-rapporten ligger svaret – hvilke artikler mangler den som ikke burde vært med? Isåfall, burde vi ikke har hørt om det før nå?

Kun snakk

Analogien er to venner snakker om et bankran, og så blir de overhørt og det blir stor oppstandelse. Men det har ikke vært noen bankran, og så lenge de kun snakker om det, har de ikke gjort noe ulovlig (selv om slikt snakk neppe er noe klokt). På samme måte inneholdt e-postene mye snakk, men ingen uetisk handling. Årsaken er at det finnes mange vitenskaplige tidsskrifter (jeg har ikke oversikten) og mange forskere på høyt nivå er heller ikke akkurat perlevenner. Det finnes flere analyser av global middeltemperatur, i tillegg til havoverflate-temperaturer, fra andre kilder.

Men jeg hadde også unektelig en merkelig følelse da jeg hadde lest ferdig boken The Republican War on Science (Chris Mooney), rett etter datainnbruddet ved Climate Research Unit (CRU; universitetet i East Anglia, England). I boken, diskuterer Mooney klimadebatten sammen med en rekke andre saker som miljøgifter, truede dyrearter, kosthold-sukker, intelligent design, stamceller, abort, tobakk, og seksualundervisning. I alle disse sakene finner han et gjennomgående mønster av forakt overfor kunnskap og forskning.

Temaet i boken kom nemlig plutselig mye nærmere – for det opplevdes så mye mer virkelig etter at jeg selv ble spunnet inn i dramaet rundt datainnbruddet ved CRU. En av mine e-poster ble også offentliggjort, som jeg måtte forklare for et par journalister. Dessuten hadde RealClimate.org blitt forsøkt hacket i forbindelse med dette raidet.

Det mest nærliggende likhetstrekket mellom CRU-innbruddet og The Republican War on Science berører lovgivning som Fridom of Information Act’, the Shellby amendment, og the Data Quality Act, som blant annet gir industri og interessegrupper fri tilgang til all offentlig data. Det er et godt prinsipp, men det har i kjølvannet av disse også vært noen uheldige erfaringer med urimelige argumenter basert på disse dataene. Forvirring skapes når saken er teknisk, vanskelig, komplisert, og uoversiktlig.

Ute av proposjoner

Vi har sett stygge konkrete eksempler på at det også har skjedd: nemlig «Hockeykøllegrafen» til Michael Mann. Dette har nok også hatt en betydning for enkelte klimaforskeres oppførsel, og skapt en motstand hos enkelte mot å gi ut data (en annen side av saken er at flere av dataene er kommersielle, og ikke kan gis ut fritt til en tredjepart). Dessuten har sterke personkonflikt også preget situasjonen, og slikt er selvsagt ikke bra.

Det som også fremkommer, er en ytterst varsomhet som kommer til uttrykk i e-postene. Etterspillet av dette CRU-innbruddet har jo også i det fulle har vist at har vært på sin plass. For enkelte klimaskeptikere har snudd et et ulovlig datainnbrudd på hodet, og forsøkt å få ofrene til å fremstå som overgripere. Klimaforskerne blir mistenkeliggjort og motstanderne blåser opp ting slik at de kommer langt ut av proporsjoner.

Nå man leser reaksjonene på Bjørnar Kjenslis reportasje av saken på forskning.no (Ingen klimakonspirasjon i sikte) er det nesten skremmende hvor urimelig reaksjonene er på denne. Disse viser en blind heksejakt på klimaforskere.

Bare det å assosiere innbruddet med Watergateskandalen, viser hvordan saken snus på hodet. For det er vel ikke ulovlig å sende e-poster til kolleger, og det var innbruddet ved CRU som var ulovlig. Derimot gjorde Nixon noe ulovlig, men oppklaringen av Watergateskandalen i seg selv ikke var det.

Å kalle situasjonen for ‘klimatologiens Watergate’ – eller ‘Climategate’ – er også et triks som godt kunne vært tatt direkte ut fra The Republican War on Science. At det blir en konspirasjon når klimaforskere kommuniserer med hverandre er absurd – selv om enkelte forskere sender noen naive, uetiske, eller ugjennomtenkte e-poster.

Frigjøring av data

Det kan likevel ikke forsvares å ikke frigjøre data. Det er også viktig å bygge opp kompetansen i samfunnet slik at man skjønner hva dataene betyr og deres begrensinger. Dette bør være en jobb for oss klimaforskere, men et problem er at det ikke finnes så veldig mange mange klimaforskere, og vi sitter ikke heller ikke på så store ressurser.

Jeg tror ikke vi har god nok kapasitet til å forklare eller veilede hvis det blir en stor pågang. Ofte er det folk som misforstår dataene og vi må korrigere misbruk, spesielt når de blir brukt i politisk sammenheng av parter som har PR-ekspertisen som bare rike organisasjoner kan kjøpe. Det faktum at man kunne kjøpe T-skjorter med påtrykk ‘Hide the Decline’ – dvs en henvisning til datainnbruddet - mindre enn 3 dager etter at det ble kjent, viser hvor velorganisert motstander klimaforskerne møter er. Og kortfilmen Hide the Decline er ble lagt ut på YouTube mindre enn 7 dager etter at datainnbruddet ble kjent.

Chris Mooney skriver at da Office of Technology Assessment (OTA) ble nedlagt, var det duket for såkalte «science courts» i den amerikanske kongressen. Det ble da et spill for galleriet som gav feil inntrykk av faglig tyngde og hvor juryen ikke hadde bakgrunn til å vurdere substansen. Men slike er også tilsynelatende kommet til Norge, hvor enkelte norske politiske partier ser ut til å ha kopiert den amerikanske modellen.

Nina Kristiansen skriver i kommentaren Stjålent innsyn i klimaforskningen at klimaforskningen bør åpne alle dører, også inn til rom der usikkerhet og uenighet råder. Og jeg deler hennes syn på det, og hun har også mange poeng. Men jeg tror at det også er flere sider saken som bør komme frem. Ikke minst sider rundt klimaskeptikerne. For, som Chris Mooney forklarer, er det mye lyssky politikk som skjer i rammen og føringene rundt vitenskapen. Vi trenger også langt større gjennomsiktighet i alle partene og landskapet rundt dette, spesielt rundt media, PR-industrien og politikken som er berørt.

Media gjør ikke jobben sin

Mediene er viktig for de har mye makt og påvirker så mange mennesker. Her bør ressursene brukes riktig, og derfor er innsyn helt nødvendig. Noen eksempler er hvorfor det er slik at debattprogrammer på TV om klima ofte ikke tar inn forskere som virkelig forsker på temaet, men er flinke til å hanke inn profilerte skeptikere. Et annet eksempel tok vi opp i et leserbrev til Morgenbladet Forskning? No!, og vi har tatt til ordet for mer åpenhet rundt redaksjonelle avgjørelser innen blant annet forskning.no.

For meg ser det ut til at media har ikke gjort jobben sin. Noen av oss har tatt til orde for dette i Teknisk Ukeblad (‘Hvor er den kritiske og gravende journalistikken?’, TU 4109). Det er få journalister som virkelig har oversikt over personer og bakgrunn, og norske journalister er et svært sjeldent syn på store vitenskaplige kongresser. De prioriterer heller sportsarrangementer.

Men jeg håper at forskning.no stiller opp på neste European Meteorological Societyss årsmøte i Zurich i september 2010. Det er en media & communication-sesjon der som burde lokke.