Spis med livet som innsats

Mye har skjedd siden den gang sannheten om ernæring fantes i barneskolens kostholdspyramide. “Melk og brød”-regimet har blitt utfordret av nye kostholdsdissidenter.

Glykemisk indeks, Body Mass Index, E-stoffer, genmodifisert mat og raske kontra trege karbohydrater er begreper en opplyst forbruker i dag må forholde seg til.

Som om ikke dette er nok, spiser vi åpenbart med livet som innsats. Salmonella, kugalskap, skrapesyke og fuglevirus er komponenter i dramatisk - og salgbart - “forbrukerstoff” i de store avisene.

Og slikt matstoff er det rikelig av. Men er det informasjon?

Forvirrede forbrukere

NTNU-forskerne Oddveig Storstad og Anne Haukenes synes ikke det.

- Medienes matdekning er styrt av medienes egne behov, og er lite egnet til å informere forbrukerne, mener de.

Storstad og Haukenes arbeider ved Norsk senter for bygdeforskning, og har begge forsket på hvordan norske aviser forholder seg til mat som risiko og hvordan forbrukerne tolker nyhetsstrømmen.

Usikker mat kan være et problem for samfunnssikkerheten. Men medienes økte informasjon om mat og matrisiko har ikke gjort forbrukerne verken klokere eller sikrere foran frysedisken. Tvert imot er målene for mediebombardementet først og fremst forvirret.

- Vi blir selv forvirret, sier de to forskerne.

Konstruert risiko, svekket tillit

I en undersøkelse noen år tilbake fant Storstad ingen sammenheng mellom Dagbladets, Aftenpostens og Adresseavisens grad av dekning av helserisiko ved mat, og forbrukernes reelle bekymringer på området.

Særlig Dagbladets dekning samsvarte ikke med hva folk opplevde som bekymringsfullt.

75 prosent av de som svarte i undersøkelsen, mente at mediene til stadighet presenterte sammenhenger mellom mat og risiko der de overdrev farene

Storstad fant også at Dagbladet hadde en tendens til å skrive “motstrømsartikler”, hvor en påstand i en sak ble fulgt opp av en ny sak med motsatt påstand dagen etter. De stadig motstridende meldingene fikk et flertall av de spurte til å mene at mediene ikke burde publisere en sak på matområdet før det var enighet blant ekspertene.

- Dette svekker tilliten til mediene, mener Storstad.

Gjør 78 personer til “pandemi”

Haukenes har nettopp disputert over en doktoravhandling der hun blant annet gransker 244 artikler om salmonellabakterien fra årene 1996-1998.

Hun fant ut at dekningen var svært skjev i forhold til bakteriens reelle trussel. Hun mener medietrykket kunne føre til at forbrukerne oppfattet salmonella som en større trussel enn antallet sykdomstilfeller skulle tilsi.

- Det kan se ut til at frykten for fugleviruset (H5N1) fra i fjor viste lignende tendenser, mener forskerne.

Ordet “pandemi” gikk igjen i spaltene i forbindelse med fugleviruset, og H5N1 ble sammenlignet med spanskesyken.

Spanskesyken herjet i årene etter den første verdenskrigen. Den tok livet av minst 20 millioner mennesker. Rapporterte dødsfall etter H5N1 var i januar i fjor 78 personer, ifølge norsk Wikipedia.

Vannskillet

- Vannskillet for den nye matjournalistikken kom i 1996, mener Storstad og Haukenes, med kugalskap og dens menneskelige avart, Creutzfeldt-Jacobs. Kriseoppslagene var et faktum.

- Gjennomgangstonen var “Kan man være sikker på norsk kjøtt?” Mediene spilte på risikoen, uansett hvor liten og usannsynlig den var, sier Storstad.

Ernæringsprofessor og tidligere rektor ved Universitetet i Oslo, Kaare Norum, var Norges første kostholdsguru. Han mener problemet er at journalistene har for lite kunnskap om ernæring.

- Dette medfører at mediene behandler alle som eksperter, selv om noen av dem gir direkte gale råd, sier Norum.

Senmoderne forbrukere

For noen tiår siden forholdt forbrukeren seg til staten og NRK.

I dag flyttes ansvaret for kosthold og egen helse i stadig større grad fra offentlige myndigheter og opplysningskontor, over til mediene og til forbrukeren selv.

- Den “senmoderne forbruker” må i større grad enn før ta ansvar for å lete seg fram til informasjonen, og det forventes at de skal gjøre valg i henhold til den informasjon som myndighetene gir, mener Haukenes.