Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.

Hvorfor jubler vi når idrettsfavoritten vår gjør det godt?

Ja, hvorfor blir vi egentlig så glade når den vi holder med vinner? Spesielt mot alle odds?

Johannes Høsflot Klæbo med sine seks gull fra VM på ski i Trondheim i 2025. Men Klæbo er nesten for god.
Publisert

Nå er det OL igjen, og mange av oss planlegger å sitte foran tv-en med håp om at Norge soper hjem enda flere medaljer. Da blir det gjerne full jubel i stua.

Men hvorfor blir vi så glade? Hvorfor blir vi så oppglødde når den vi holder med gjør det godt i idrett? Det er jo ikke vi personlig som oppnår noe.

– Vi som sitter hjemme i sofaen og koser oss med julesjakk, kan lett identifisere oss med mennesker som kommer fra steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu og som samtidig gjør noe stort, sier forsker Hans Martin Thomassen.

– Det må være fordi vi selv kan identifisere oss med denne personen, sier forsker Hans Martin Thomassen ved Institutt for geografi og sosialantropologi ved NTNU.

Thomassen er antropolog, og antropologi er læren om mennesket som art og sosialt vesen. Han har altså god greie på hvorfor folk oppfører seg som folk. Og bra greie på sport også, viser det seg.

Kontrasten i det umulige som likevel er mulig

Når Magnus Carlsen som regel vinner enten VM i lyn- og/eller hurtigsjakk i romjula, blir mange av oss oppglødd. 

– Det er fordi Magnus kommer fra et lite sted i Norge som til alt overmål heter Lommedalen. Det skal liksom ikke være mulig å komme fra et så lite sted og samtidig gruse de andre sjakk-kanonene som kommer fra mye større steder, sier Thomassen.

Og nettopp denne kontrasten er noe av nøkkelen, mener han.

Magnus Carlsen under Norway Chess i fjor, der han vant, selv om det ikke ser sånn ut.

– Vi som sitter hjemme i sofaen og koser oss med julesjakk, kan lett identifisere oss med mennesker som kommer fra steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu og som samtidig gjør noe stort. Sånn sett er alle idrettsutøvere i Norge mulige nasjonale helter, sier han.

Vinteridrett fremdeles populært – tross Klæbos overlegenhet

At Norge gjør det strålende i vinteridrett er ikke akkurat noe nytt. 

Norge er overlegent nasjonen som har vunnet flest medaljer i vinter-OL. Men de siste tiårene er folk i dette landet også blitt dyktigere i andre idretter, selv verdensidretter som fotball, tennis og golf.

Greier vinteridretten å holde på den samme entusiasmen? Johannes Høsflot Klæbo ble jo ikke årets idrettsnavn selv med seks gull på hjemmebane.

– Klæbo er en mulig idrettshelt, men nådde ikke opp i den harde nasjonale konkurransen om utmerkelsen «årets idrettsnavn» rett og slett fordi motstanden uteble, mener Thomassen.

Idrettsprestasjonen hans manglet altså simpelthen tilstrekkelig tyngde. Klæbo kommer for lett til det, han er for overlegen.

– Han er ingen Espen Askeladd. Han er allerede konge på haugen. Derfor får det mindre oppmerksomhet, sier forskeren.

Fotballandslaget tok det meste av oppmerksomheten under kåringen av årets idrettsnavn nettopp fordi det kom så uventet.

Fotballandslaget var Askeladden

Da var det annerledes med fotballandslaget for herrer som endelig slo til.

– Når det norske fotballandslaget for herrer stod igjen som den store vinneren av årets Idrettsgalla, var det fordi motstanden bidro til å utløse en forbauselse og begeistring som var formidabel. David mot Goliat, sier Thomassen.

Han trekker frem tidligere statsminister Gro Harlem Brundtlands utsagn fra nyttårstalen i 1992.

– Hun sa at det er «typisk norsk å være god». Det gjaldt særlig innen idrett, men også som en generell holdning for samfunnet. Det forteller meg at hun ikke har skjønt dette riktig, sier Thomassen.

Det som i denne sammenheng er typisk norsk, er den stilltiende forventningen om at du for å bli sett på som god, må være god på den riktige måten.

– Du må balansere det mulige med det umulige, lettheten med tyngden. Norge er rett og slett et sted hvor den forholdsmessige logikken betyr alt, sier han.

Overlegenheten er et lite problem

Om Norge alltid vinner, er det likevel et lite problem. Kanskje et luksusproblem, men likevel.

Noe av den lunkne holdningen ganske mange har til OL skyldes rett nok Den internasjonale olympiske komiteen IOC. 

Den er tilsynelatende i utakt med den grunnleggende norske ideen om at alle er likeverdige. Men ikke bare det. Noen av oss har gått leie av forutsigbarheten også.

– I vinteridrettene, og særlig i langrenn, vet vi stort sett på forhånd hvem som vinner. Gløden er litt på et nullpunkt, sier Thomassen.

Men outsiderne, de dukker jo som regel opp. Der ligger håpet.

Pål Trulsen, som tok uventet OL-gull i 2002 sammen med Torger Nergaard, Bent Ånund Ramsfjell, Flemming Davanger og Lars Vågberg. Vinnere helt etter Norges smak.

Outsiderne som vinner, redder gløden

– Gløden kan likevel holdes i live av en fortsatt tro på at det kanskje dukker opp en fugl føniks fra asken, sier forskeren.

Han trekker fram skøyteløperen Erik Veas overraskende sterke 5000 fra NM i 1973 som en sånn hendelse.

Enda friskere i minnet for de fleste er nok Pål Trulsen, olympisk mester i curling fra OL i Salt Lake City i 2002. Det norske laget, levnet små sjanser, vant mot giganten Canada i finalen, og mer eller mindre hele Norge jublet.

Trulsen og gjengen dukket opp fra intet, var nede for telling, men reiste seg igjen, mot alle odds.

– De ble fornyet og kom sterkt tilbake og sannelig erobret de til slutt både prinsessa og halve kongeriket, sier Thomassen.

Trulsen og laget vant altså på den riktige måten for oss i Norge. Strevende, mot odds.

Maren Hjelmeset Kirkeeide er en outsider selv om hun tok VM-bronse i fjor. Derfor heier vi spesielt mye på henne, mener forsker.

– Hvis Maren Hjelmeset Kirkeeide blir olympisk mester i skiskyting, vil også hun vinne ikke bare gullmedalje, men heder og ikke minst ære, sier Thomassen.

Resten av nasjonen vil rett og slett bøye seg for henne i stum beundring og ærefrykt, mener han.

– På dette stedet vi kaller Norge, forventes det at det å vinne ikke bare skal være balsam for sjelen eller egoet, men nyttig for moralen. Det er rett og slett mer enn bare fysisk krevende å være idrettsutøver i Norge, sier forskeren.

Vinteridretten gir oss en rus

– Jeg føler meg trygg på at når OL-sendingene først er i gang fra Milano, og de første medaljene begynner å tikke inn, vekkes den nasjonale oppgløddheten til live, sier Thomassen.

Han mener mange igjen vil kjenne rusen som følger av jakten på mer nasjonalt edelt metall. 

Og ikke minst rusen som følger av sammenligningen mellom «lommedølingene» og de geopolitiske stormaktene.

Powered by Labrador CMS