Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høyskolen Kristiania - les mer.

Audun Beyer tør å være konservativ og litt «gubbete» i en medievirkelighet i stadig forandring og der panikken rundt AI og ChatGPT i visse kretser har tatt overhånd.
Audun Beyer tør å være konservativ og litt «gubbete» i en medievirkelighet i stadig forandring og der panikken rundt AI og ChatGPT i visse kretser har tatt overhånd.

Medieprofessor: – Det kan være klokt å ikke hoppe rett på det som framstår som nyskapende og innovativt

FORSKERPORTRETT: Audun Beyer slår et slag for nøkterne analyser og langsom forskning.

Audun Beyer er et friskt pust i medieforskningen. Ikke fordi han er talsmann for alt som er moderne og nymotens innen medieteori eller langt framme i forskningen om hvordan for eksempel sosiale medier påvirker den yngre generasjonen. 

Nei, tvert imot. 

De eldre teoriene står seg

Audun Beyer et friskt pust med motsatt fortegn: Han tør å være konservativ og litt «gubbete» i en medievirkelighet i stadig forandring og der panikken rundt AI og ChatGPT i visse kretser har tatt overhånd.

– Selv om medieteknologi og mediebruk endrer seg raskt, har medievitenskapen eldre teorier som fortsatt står seg og som vi kan bruke for å forstå hva som skjer i dag, sier Audun Beyer.

Før han begynte ved Høyskolen Kristiania i 2020, jobbet han flere år som forsker ved Institutt for Samfunnsforskning i Oslo. 

Byråkrati og politikk påvirker hverandre 

Audun Beyer studerte medievitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO) og fullførte doktorgraden der i 2012. 

I den sammenlignet han blant annet nyhetsdekningen i NRK og TV2, og forskjellene i nyhetsdekningen mellom de to. Han undersøkte også publikums holdning og preferanser til de to kanalenes nyhetsformidling. 

I et senere prosjekt studerte han blant annet medienes løpende dekning av innvandrere i Norge og denne dekningens innflytelse på innvandringspolitikken.

– Byråkrati og politikk påvirkes av hvordan mediene fungerer. Politikken prøver gjerne å være i forkant av mediedekningen og er klar over hvor mektig media kan være når de først går inn i et sakskompleks. Slik kan mediedekning både endre politikk og bidra til lovendringer, sier han. 

I løpet av årene på UiO var det noen helt sentrale temaer i medievitenskapen Beyer ble interessert i.

– Ved å forstå mer om vitenskapelig metode vil man også bli mer kildekritisk. Det har ikke blitt mindre viktig i dagens medievirkelighet, mener Beyer.
– Ved å forstå mer om vitenskapelig metode vil man også bli mer kildekritisk. Det har ikke blitt mindre viktig i dagens medievirkelighet, mener Beyer.

 – Spørsmål knyttet til opinionsdannelse, mediepåvirkning og medieeffekter har opptatt meg, og da kanskje særlig i forhold til nyheter og nyhetsformidling. Tradisjonelt var det få medievitere i Norge som var opptatt av slike spørsmål. Domenet tilhørte statsviterne, sier han.

Beyer fattet også stor interesse for teorier som var sentrale for effekter og påvirkning. 

– Som en konsekvens ble jeg mer opptatt av hva som gjelder for de mange heller enn de få, sier han.

Professoren er opptatt av hvordan vi danner oss bilder av samfunnet basert på hva som formidles gjennom medier og ut fra hvilke medier vi som mediebrukere velger.

– Det aller meste av de store, dagsaktuelle spørsmålene får vi gjennom mediene. Vi lever i en mediert virkelighet. Kanskje mer enn noen gang før. Svært lite av «det store bildet» vi tar inn, er basert på personlige erfaringer. Da blir et sentralt spørsmål hvordan vi påvirkes, forklarer Beyer.

Opinionsledere nå 

En av teoriene Beyer lener seg på i denne sammenheng er teorien om opinionsledere. Den ble utviklet så langt tilbake som på 1940-tallet gjennom «The People's Choice»-studien av Lazarsfeld, Berelson og Gaudet. 

De oppdaget at mediene ikke direkte påvirket velgere i forbindelse med valg, men indirekte gjennom opinionsledere i sosiale nettverk. 

Opinionslederne ble beskrevet som personer som allerede hadde en etablert holdning til kandidatene og som deretter påvirket andre mennesker gjennom samtaler. 

– Det kan være klokt å ikke hoppe rett på det som framstår som nyskapende og innovativ medieforskning, sier professor Beyer.
– Det kan være klokt å ikke hoppe rett på det som framstår som nyskapende og innovativ medieforskning, sier professor Beyer.

Dette endret perspektivet på medienes rolle i opinionsdannelsen og stod sentralt i medievitenskapen. 

 – Jeg tenker denne teorien fortsatt er relevant. Selv om vi nå lever i en nettverksorientert medievirkelighet, så finner mennesker fortsatt fram til sine opinionsledere, om det nå er på TikTok eller YouTube. Fenomenet er temmelig likt selv om kommunikasjonen arter seg forskjellig og medielandskapet er ulikt, forklarer Beyer. 

Forskes for mye om for lite 

Med denne forklaringen har Beyer eksemplifisert det som kanskje kan kalles hans mantra både som forsker og vitenskapelig ansatt: vær litt konservativ og kjedelig. 

Det kan lønne seg å bla i gamle teoribøker for å undersøke om det som står der kan anvendes på nye mediefenomener. 

Og det kan være klokt å ikke hoppe rett på det som framstår som nyskapende og innovativ medieforskning. Beyer bruker «fake news» som eksempel: 

– Fake news var et hett tema for en del år tilbake, men jeg fikk aldri noe kunnskap eller innsikt i hvor stort fenomenet egentlig var. Samfunnet er fullt av her-og-nå begeistring eller bekymring om ulike fenomener, men som ikke er fundert i empiri. De enkle empiriske undersøkelsene som teller og måler noe innenfor ulike medieområder, hvor blir de av? undrer Beyer. 

Hva er empiri?

Empiri er erfaring, data – det som understøttes av eller grunner seg på erfaring. Begrepet brukes i forskning om kunnskap innhentet ved hjelp av systematiske observasjoner og undersøkelser (empirisk dokumentasjon). Dette står i motsetning til antakelser og kunnskap utledet av teoretiske overveielser, personlige inntrykk (såkalt anekdotisk bevis) eller ikke-systematisk innhentede observasjoner eller erfaringer.

Kilde: Store norske leksikon

Han refererer samtidig til Statistisk sentralbyrå som hvert år publiserer rapporten Norsk mediebarometer. Det er byråets årlige undersøkelser om mediebruk i Norge som går tilbake til 1991. 

 – Undersøkelsen er ikke veldig grundig og går heller ikke dypt til verks. Men den gir likevel noen tall, indikasjoner og sammenligninger over tid. Det er nyttig og kan brukes inn i samfunnsdebatten når man snakker om utviklingstrender i mediebruk. Dette bør medieforskningen lære av, syns Beyer. 

Produksjonspress bidrar til rask forskning

Det Beyer egentlig etterlyser, er andre typer forskningsdesign enn det som preger dagens akademia. Når man søker forskningsrådet om prosjektmidler, er varigheten på prosjektet gjerne ikke mer enn tre til fire år, ifølge Beyer. 

Forskersamfunnet, og de vitenskapelige tidsskriftene, etterspør det som er nytt, originalt og interessant. De spør ikke etter studier som gjør de samme undersøkelsene om igjen og om igjen og som viser små endringer over tid: 

 – Den vitenskapelige artikkelen har blitt gullstandarden i akademia. Mye av det som publiseres, er bra, men det er et produksjonspress som bidrar til rask og ikke langsom forskning. 

Han mener vinnerne i dagens akademia er forskere som holder seg inne med den vitenskapelige artikkelen og som blir mye sitert. De som har sans for de lange argumentene og som det tar svært mange år å tenke ut og formidle gjennom en bok, har fått trangere kår, slår Audun Beyer fast. 

Viktig å forstå metode  

Beyer har den siste tiden jobbet mye med innføring av et nytt kurs i metode på bachelor- og masternivå. Målet er å gjøre kurset mer digitalt og strømlinjeformet i tillegg til å vekke studentenes nysgjerrighet. 

 – Å gjøre metode interessant er utfordrende. Mange studenter syns dette er kjedelig og unyttig. Selv om få av studentene skal bli forskere, er det likevel et sentralt poeng å forstå hvordan kunnskap har blitt til og hva som skiller vitenskapelig kunnskap fra annen kunnskap. Dette bør man vite noe om. Ved å forstå mer om metode vil man også bli mer kildekritisk. Det har ikke blitt mindre viktig i dagens medievirkelighet, mener Beyer. 

Kunstig intelligens og ChatGPT har det siste halvåret utfordret hvordan kunnskap skapes, samt folks kildekritiske muskel. Beyers holdning til ChatGPT er som hans holdning til mange andre fenomener: nøktern, men nysgjerrig. 

Testet ChatGPT selv

 – Dette er langt fra mitt fagområde, men jeg har jo noen tanker. Da jeg ga studentene en oppgave i vinter, forsøkte jeg å besvare oppgaven selv ved å bruke ChatGPT, sier han.

De første svarene Beyer fikk ut var ikke spesielt bra, men når han jobbet mer aktivt med mer innsiktsfulle ledetekster, forbedret svarene seg tilsvarende.

 – Min konklusjon: Jo mer du kan fra før, jo bedre hjelp får du. Slik fungerer jo alle verktøy. Jeg er derfor ikke veldig bekymret for hvordan dette påvirker studentene. Kanskje får noen studenter mulighet til å stå på en eksamen som de ellers hadde strøket på. Men gjør det egentlig så mye i den store sammenhengen? spør Beyer.

En empirisk drøm 

Men tilbake til forskningen. På spørsmål om hva som er professorens framtidige drømmeforskningsprosjekt, kommer svaret temmelig kontant: 

 Han ville likt å sette i gang et stort prosjekt som følger folk fra krybbe til grav og der man undersøkte både menneskers mediebruk, hvordan de blir påvirket av medier og deres tillit til medier over tid. 

– Det er dessverre et urealistisk prosjekt både med tanke på kostnader og tidsbruk, men du verden så interessant det hadde vært, sier Audun Beyer.

Powered by Labrador CMS