A-endingene i bokmål vekker følelser.

– Spørsmålet om a-endinger har vært og er det mest brennbare spørsmålet i den norske språkdebatten, sier Daniel Ims, avdelingsdirektør i Språkrådet.

Det gjelder ikke alle a-endinger. I størstedelen av landet brukes a-endinger i tale og skrift uten at noen hisser seg opp.

Men på Østlandet har a-endingene blitt diskutert, vurdert, stigmatisert og valgt bort. 

Ungdommer skriver ikke regjeringa

Helle Nystad ved Høgskulen på Vestlandet forsker på ungdommers bruk av a-endinger i bokmål.

I en ny studie samlet hun inn mer enn tusen chatmeldinger fra 60 elever ved to ungdomsskoler på det sentrale Østlandet.

Når 14-åringene chatter med venner, skriver de mer dialekt og bruker a-endinger, som i flaska, skoa og husa. På skolen skriver de ordene med en-endinger.

– De er ikke vant til å se a-endinger i skrift og er usikre på hva som er lov i bokmål. Når de vet at læreren skal rette og vurdere tekstene deres, så er det tryggest og enklest å velge tradisjonelt bokmål, sier Nystad. 

Tror a-endingene er nynorsk

Det er ikke lett for voksne heller. Nystad er selv fra Skien, der den lokale dialekten har a-endinger.

– Jeg bruker a-endinger også når jeg skriver, men det har hendt at folk tror jeg skriver nynorsk. Mange vet ikke at a-endinger er tillatt i bokmål, sier Nystad.

Også andre forskere har fått trøbbel. For ti år siden fortalte Irmelin Kjelaas fra NTNU at hun brukte a-endinger i akademiske tekster. Hun får fortsatt tilbakemeldinger. Hun sier i Forskerforum at noen kaller språket hennes stygt, mens andre mener det er forstyrrende. 

Helle Nystad tror at selvsensur er et stort problem.

– Det er vanlig for språk som har vært mye stigmatisert. Når du vet at a-endinger og dialektnært bokmål kan bli oppfattet negativt, så er det fort gjort å moderere skrivemåten og heller bruke en-endinger, sier Nystad.

Kampen om språket

Ungdommene i Nystads studie kaller det de skriver på skolen for ordentlig, pent og mer riktig. De beskriver det de skriver til hverandre for slang, uformelt og slik vi snakker.

Ordene de bruker, er et ekko fra norsk språkdebatt. Der har bokmål med a-endinger blitt kalt kråkemål, vulgært og sjelløst. Språkstriden er like gammel som nasjonen Norge. 

Norrønt hadde a-ending i hunkjønnsord. Etter vikingtiden kom Norge under Danmark, og dansk ble det offisielle skriftspråket – helt uten hunkjønn.

Da bevegelsen for et selvstendig Norge vokste på 1800-tallet, ble det kamp om språket. Skulle vi skrive nynorsk eller riksmål - et fornorsket dansk? 

Stortinget vedtok i 1885 at vi skulle ha begge skriftspråkene, men så begynte reformene av riksmålet. Det ble norskere, bygd på dannet dagligtale, det som elitene i byene snakket.

Så kom samnorsken. Riksmål og nynorsk skulle smelte sammen. Det ble tillatt å skrive en mengde ord, endinger og former som lå nærmere det vanlige folk på Østlandet snakket.

400.000 underskrifter 

Reformene i rettskrivingen har hatt stor innflytelse. De påvirker eller avgjør hva elevene lærer i skolen, hva som står i skolebøkene og i avisene og hvordan offentlig ansatte skriver.

I 1938 braket det løs. Samnorsk-politikken tok et langt steg videre mot talemålene på Østlandet. Rundt tusen hunkjønnsord kunne nå bare skrives med a-ending.

Debatten raste i avisene.

– A-endingene ble sett på som noe som forstyrret det dannede og etablerte skriftspråket. Mange syntes de var stygge og uhørte, sier Helle Nystad.

Riksmålsfolket ble svært sinte. 

– De følte at de ble fratatt sitt eget skriftspråk. Det ble store protester, og en foreldreaksjon på 1950-tallet samlet inn 400.000 underskrifter mot reformen, forteller Stig Michaelsen. 

Han er redaktør og kommunikasjonsleder i Riksmålsforbundet.

100 års politikk tar slutt

Reformen ble rullet tilbake. Nye rettskrivingsreformer ga valgfrihet i bokmål mellom de gamle riksmålsformene, som klokken, og mer talemålsnære former, som klokka.

Samnorsk ble gitt opp som politisk ideal, men det var først i 2002 at Stortinget opphevet tilnærmingen mellom bokmål og nynorsk.

– Nå er det lite forskjell på riksmål og moderat bokmål. For selv om riksmålet er konservativt av natur, har også det endret og utviklet seg, sier Stig Michaelsen.

Han mener riksmålet er en mer konsekvent stil, som kan brukes av alle i Norge uansett hvordan de snakker. 

– Lite behov for a-former

A-endingene er fortsatt det tydeligste skillet mellom riksmål og bokmål.

– Men vi har flere obligatoriske a-endinger i riksmål, svarer Michaelsen.

Det er i ord som jenta, kjerringa, bikkja, øya, gå på fylla, bjørka og grasrota. Men dette er unntak i riksmål. Hunkjønnsord får normalt en-ending. 

– Til vanlig er det lite behov for a-former, selv om for eksempel skjønnlitterære forfattere bruker dem av stilmessige årsaker, forklarer Michaelsen.

Klokka og kasta, men ikke gutta

Det er heller ikke lett i bokmål. Valgfriheten er stor.

Du kan stort sett velge a- eller en-ending for alle hunkjønnsord. Du kan skrive regjeringen eller regjeringa, hytten eller hytta, avisen eller avisa.

Det er også lov med a-ending i verb i fortid, som har kasta og har sykla. Og du kan velge mellom alle husene eller alle husa.

Men ikke alle a-endinger er lov i bokmål heller. Du kan ikke skrive gutta eller guttane eller å væra og å laga, som også er vanlig a-endinger i østnorske dialekter.

Det er ikke helt enkelt, innrømmer Daniel Ims.

Skriftspråk for vanlige folk

A-endingene ble innført i bokmål i 1938 for at også arbeiderklassen på Østlandet skulle bli representert i skriftmålet.

I dag tenker ikke nødvendigvis ungdommene på klasse om skriftspråket sitt, men Hilde Nystad mener klasse likevel er til stede.

– For hvem er det som bruker moderat bokmål? Jo, det er folk med makt og høy posisjon og status på offentlige arenaer. Det er ikke noe rart om ungdommene oppfatter dette bokmålet som riktigere, sier hun.

Dessuten får både Nystad og ungdommene et problem når de bruker tillatte a-endinger i bokmål.

– Stavekontrollprogrammene retter til en-endinger. Jeg sitter hver dag og endrer tilbake til a-endinger. KI er ikke bedre, sier Nystad.

Har a-endingene en framtid?

Likevel ser forskeren noen lyspunkter for det talemålsnære bokmålet.

– Sosiale medier og meldingstjenester gjør at vi skriver mer enn før, og vi skriver dialektnært. Ungdommene ser mye mer a-endinger i skrift enn tidligere generasjoner. Det kan på sikt bidra til at a-endinger oppleves som mer normalt, sier Nystad.

Daniel Ims bekrefter at a-endinger har blitt vanligere i noen sammenhenger.

Han har undersøkt bruken av a-endinger i media. For førti år siden sto det oftest gaten i avisene, men nå er det vanligere å skrive gata. Samme gjelder for ordet avisa, som nå er like vanlig som avisen.

Samme gjelder for ord som skjorta/skjorten, uka/uken og boka/boken.

Noen aviser holder fast på de mest konservative formene, det vil si en-endinger. Det gjelder for eksempel Aftenposten og Dagens Næringsliv, ifølge Daniel Ims.

– Rådet vårt er at man bør være konsekvent i valget mellom a- og en-ending i det enkelte ordet, sier han.

Forsker Nystad vet ikke hvor det bærer. Selv om a-endingene er blitt vanligere, så ser vi dem mest i privat og uformell skriving. Det kan forsterke inntrykket at det er der de hører hjemme - og ikke i formelle tekster. 

– Det kan gå begge veier for a-endingene, sier Nystad.

LES OGSÅ:

Norsk ble regnet som hjertets språk for de norske innvandrerne. Så skjedde det noe

Farvel til grevje og allonge – nye ord har kommet inn i ordbøkene

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev