Gudstjeneste utenfor den ortodokse katedralen i Odesa som ble ødelagt i et russisk rakettangrep i helgen.
Gudstjeneste utenfor den ortodokse katedralen i Odesa som ble ødelagt i et russisk rakettangrep i helgen.

Historiker sier Ukraina-krigen var uunngåelig

Sånn går det når imperier kollapser. Krigen i Ukraina viste seg å være uunngåelig når Vladimir Putin fantaserer om fortidens storhet, sier en ukrainsk historiker.

– Et russisk nederlag burde kunne føre til en russisk revisjon av Russlands eget selvbilde, sier Harvard-historikeren Serhij Plokhyj og påpeker at Russland aldri har sluttet å se på nærområdet som sin egen interessesfære.

Russere og ukrainere er samme folk, hevdet Putin i et langt essay som han publiserte på Kremls hjemmeside sommeren 2021. Der ga han sin egen tolkning av rundt tusen års historieskriving – og konklusjonen var at Ukraina som frittstående statsdannelse er et nymotens og naturstridig påfunn.

Et drøyt halvår senere innledet Putin sin fullskala-invasjon av Ukraina med et frontalangrep på Kyiv.

– Ukrainas og Russlands felles opphav i middelalderen er i høy grad en del av motivet til denne krigen. Det er en historisk strid som har gått forut for krigen, sier den prisbelønte forfatteren og professoren som leder forskningen om Ukrainas historie ved Harvard-universitetet.

Vikinger grunnla Kyiv-riket

Historikere flest er enige om at fundamentet til middelalderens Kyiv-rike ble lagt av skandinaver som krysset Østersjøen fra dagens Sverige.

– Med tiden ble riket dominert av slavisk kultur, og dermed ble grunnen lagt til et rettssystem og til både russiske og ukrainske dynastier, sier Plokhyj.

Kyiv-rikets største statsmann var Vladimir, eller Volodymyr, den Store (956–1015) som innførte den ortodokse kristendommen. Det er statuer av ham både i Kyiv og Moskva, men den siste lot Putin oppføre først etter annekteringen av Krim.

Århundrene gikk, mongoler invaderte, rikene ble splittet opp, og kirken flyttet til Moskva. Men Kyiv ble fortsatt ansett som russernes historiske vugge som ikke minst enevoldsherskerne i det framvoksende Moskvariket som senere skulle bli tsardømmet Russland, gjorde krav på.

Områdene i dagens Ukraina har vært ettertraktet, omstridt og over tid del av mange ulike riker.

Koblinger til Sverige

– Det er flere perioder da ukrainerne virkelig har søkt etter sin identitet og sin opprinnelse, sier Plokhyj og peker på enda en kobling til Sverige.

Da Karl XII kjempet mot Russland i Den store nordiske krigen på begynnelsen av 1700-tallet, fantes det en ukrainsk statsdannelse – Zaporizjzja-kosakkenes såkalte hetmanat (ett rike). Det hadde brutt ut av den litauiske stormakten i vest, men i stedet blitt et russisk lydrike.

– Karl XII kom ikke til Ukraina ved en tilfeldighet. For han vet at det fins en ukrainsk stat som ikke finner seg til rette som en del av Russland. Og dermed får han støtte av hetmanatets leder Mazepa, sier Plokhyj.

Sverige og kosakkene lider nederlag i slaget ved Poltava og taper dermed krigen. For Sverige betyr det endelig punktum for stormaktstiden, og for kosakkene betyr det at de sakte, men sikkert innlemmes i det russiske keiserdømmet som provinsen Lillerussland.

Også under første verdenskrig og den russiske revolusjon var det selvstendige, men kortlivede ukrainske statsdannelser.

Kontinuerlig ukrainsk identitet

Plokhyj sier at det fins en kontinuerlig ukrainsk identitet som manifesterer seg i disse revoltene og forsøkene på å etablere et selvstendig land.

– Man kan komplisere det ytterligere gjennom å snakke i detalj om språk, kultur og så videre. Men det faktum at denne statsdannelsen dukker opp igjen og igjen i historien, tyder på en kontinuitet.

Men det aksepterer den russiske presidenten ikke.

I et postsovjetisk Russland som famlet etter et nytt selvbilde, ble Putin tidlig opptatt av den russiske imperialismen. En av hans favorittforfattere er Aleksandr Solzjenitsyn, nobelprisvinner og mangeårig eksildissident som sto for mye av det imperialistiske tankegodset om et Stor-Russland.

– Han var en svært framtredende figur i Russland på 90- og 00-tallet. Det er ytterligere en indikasjon om at dette er en bredere besettelse i det russiske samfunnet, sier Plokhyj.

– Uunngåelig krig

– Det vi ser i dag, er en av krigene som fulgte etter det russiske imperiets og Sovjetunionens kollaps. I 1991 håpet vi alle at det skulle skje uten større spill av blod. Men i dag, med en krig som er den største i Europa siden annen verdenskrig, innser vi at det i bunn og grunn var umulig å unngå en større konflikt, mener Plokhyj.

Krigen bekrefter en hovedregel – at store imperier ikke går under på fredelig vis, sier Plokhyj og viser til at det er mange eksempler på europeiske stormakter som ble oppløst gjennom konflikt og krig i prosesser som pågikk over lengre tid.

– Det internasjonale samfunnet ga aldri Russland hva det ville ha, nemlig status som rettmessig leder i det postsovjetiske området, sier han.

Knust i flere generasjoner

Hva innebærer så krigen for historieskrivingen? Hittil er det klart at Ukraina gjennom sin motstand fortsatt kommer til å finnes på kartet i en eller annen form, ifølge Plokhyj.

Men om Russland seirer, kommer de til å fortsette å gjøre det de kan for å ødelegge den ukrainske kulturen og nasjonen, mener han.

– En ukrainsk seier ville ikke bare være en seier for Ukraina, men også gi Russland anledning til å tenke gjennom sin moderne identitet og rolle i verden, sier historikeren.

Men bildet av russere og ukrainere som ett og samme folk, er knust.

– Krigens ødeleggelser, alle menneskene som er drept, familier som er splittet. Det skaper problemer ikke bare mellom to land, men også mellom to folk, og det kommer til å sitte igjen i det minste i denne generasjonen og sikkert flere til. Det er det krig gjør, sier Plokhyj.

Få med deg ny forskning

MELD DEG PÅ NYHETSBREV

Du kan velge mellom daglig eller ukentlig oppdatering.

Powered by Labrador CMS