De svenske språkforskerne Catrin Norrby og Lena Rogström har studert utviklingen i språket og symbolbruken i dødsannonser.

De har analysert rundt 1.000 dødsannonser i perioden 2019–2020. De har stått i de svenske avisene Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet og i den svenskspråklige avisa Hufvudstadsbladet i Helsinki. 

Da de første dødsannonsene ble publisert på 1800-tallet, hadde nesten alle religiøse symboler, vanligvis et kors, eller av og til en davidstjerne, forteller språkforsker Lena Rogström. 

Blomst like selvfølgelig som kors

Slik er det ikke i dag. I Sverige brukes korset bare i rundt 20 prosent av dødsannonsene, finner forskerne, ifølge en pressemelding fra Gøteborgs universitet

I den svenskspråklige delen av Finland var det mange flere kors å se i avisas dødsannonser. Rundt 70 prosent brukte fortsatt korset som symbol.

Det første symbolet som ikke var et religiøst symbol, ble trykket i en dødsannonse Sverige i 1977. Det var en blomst. 

I dag er en blomst like selvsagt som et kors, finner forskerne. 

Speiler den dødes identitet

De siste tiårene har mangfoldet av symboler eksplodert. 

Og de har blitt mer og mer personlige. De skal speile den dødes identitet. Dette tok av for fullt rundt år 2000, forteller Rogstrøm.

Nye symboler har kommet inn i dødsannonsene, trolig muliggjort av ny trykketeknikk. Vår store bruk av symboler i sms og sosiale medier har også gjort oss vant med å bruke nye typer av bilder, tror hun. 

Fotball og strikking

Da dødsannonsen kom på 1800-tallet var titlene til de avdøde vanlige, slik vi ser på gamle graver på gravlundene.

Nå vises det gjerne symboler som sier noe om de avdødes interesser, finner forskerne. 

En veteranbil eller strikkepinner med et garnnøste er eksempler på det. Det samme er logoen til fotball- eller ishockeyklubben vedkommende var supporter for.

Jan Willy Løken, daglig leder for Jølstad begravelsesbyrå her i Norge, kjenner seg igjen i det forskerne finner.

– Vi ser antydninger til dette også i Norge, selv om vi nok ligger noen år bak Sverige. Men det har blitt en mye større variasjon i symbolbruk nå enn før, sier han. 

Kan oppleves som dystert

Fredrik Saxegaard forsker på praktisk teologi ved MF vitenskapelige høyskole. Han mener at det kan være flere årsaker til at korset blir mer borte fra dødsannonsen.

– En grunn er nok at det for mange forbindes med en kristen tro. Selv om mange kan føle en tilhørighet til kirken og troen, er det ikke så sentralt lenger. 

Det kan også være at man ønsker et brudd med tradisjonene. Nå er det et større behov for å sette sitt eget preg på begravelsene,  da blir det å ikke ha kors kanskje også en måte å vise det unike på, mener han

– Korset kan også oppleves som litt dystert og veldig fokusert på døden. Det kan være en påminnelse om dødens realitet. Det vi ser i en del forskning er at folk heller vil ha en livsfeirende enn en dødsmarkerende gravferd. 

Hjertet og fjelltoppene

Det har blitt mer fokus på å fremheve det unike ved den døde i begravelsene. Dette har Saxegaard selv funnet i sin forskning. Den kan du lese mer om i denne artikkelen. 

At flere ønsker å bruke et hjerte i dødannonsen kan si noe om hvem den avdøde var som person for de aller nærmeste, mener han. 

– Hjertet sier noe mer om personen. Rausheten, humøret eller særegenhetene. Korset blir bare mer et symbol på død.

Symboler som viser natur, for eksempel en fjelltopp, viser nettverkene og interessene til avdøde, mener forskeren.

Språket endrer seg

Selv om språket i dødsannonsene er mer stabilt og følger mer konvensjonene enn symbolbruken, skjer det også endringer her, finner de svenske forskerne. 

Det er vanligere med sterkere følelser, ord som «elskede» brukes oftere enn ordet «kjære», som var vanligere før. 

Dette kjenner også Løken i Jølstad begravelsesbyrå seg igjen i. 

Han opplever at de håndterer mye sorg gjennom tilretteleggingen til begravelsen. Og det blir ofte aller mest emosjonelt er når dødsannonsen skal settes opp, forteller han. 

– Da skal du beskrive relasjonen til avdøde. Det som kanskje er en trend er at folk har blitt mer uttrykksfulle i denne beskrivelsen. Karakteristikker som Min umistelige, Min kjæreste, Vår alles tilstedeværende, har blitt vanligere, forteller han. 

De fleste sovner stille inn

Også Marianne Bjelland Kartzow, professor i teologi ved Universitetet i Oslo, har forsket på dødsannonser. 

I 2017 undersøkte hun dødsannonser som sto i Aftenposten over en toukersperiode. Dette har hun skrevet om i boka Alt som lever, må dø. 

Å dø i Norge går ofte veldig rolig og fredfullt for seg, er hennes inntrykk. De fleste sovner stille inn. 

Orker vi ikke døden?

Flertallet av dødsannonsene er skrevet med denne grunntonen, finner hun.

Kanskje brukes ordet søvn fordi man ikke orker å ta dødens elendighet inn over seg? 

Den døde har sovnet. Ingen smerte, ingen lindrende kropp, ingen sjenerende lukter eller lyder. Ingen ledninger, tilkoblede maskiner eller tung medisinering. Ingen er forlatt på sykehjemmet og dør alene mellom to vaktskift. Eller blir funnet etter et par dager uten tilsyn i omsorgsboligen. Det å dø er stille, rolig og fredfullt, skriver hun.

Hun skriver: Er det slik de fleste dør i Norge i dag? Eller er det slik vi som lever videre ønsker at det skal være?

LES OGSÅ:

Foreldre velger ulikt når de gravlegger sitt dødfødte barn

Begravelsene våre har endret seg. Her er de nye trendene

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev