Hardt arbeid møtte norsk-amerikanerne. Lloyd Bjorgo løfter en kornsekk i 1940 i Iowa.
Hardt arbeid møtte norsk-amerikanerne. Lloyd Bjorgo løfter en kornsekk i 1940 i Iowa.

Da nordmenn kom til Amerika, hadde de ikke tid til å la tømmeret tørke

Mange nordmenn lyktes i Amerika. Husene de bygget, tyder på det.

Den norske folketellingen i 1910 viste at det var 2,2 millioner mennesker i Norge. 

I den amerikanske folketellingen samme år sa 700.000 mennesker at de hadde opphav i Norge.

– Du kan si at en fjerdedel av alle nordmenn bodde i USA i 1910, sier historiker og forfatter Knut Djupedal. 

De har satt spor etter seg. Noen av dem er samlet på Norsk utvandrermuseum, der Djupedal var museumsdirektør i 20 år. 

75-åringen kom til Amerika med familien i 1955, sju år gammel. Men Djupedal flyttet tilbake til Norge. Han var i tjue år museumsdirektør ved Norsk utvandrermuseum. Nå er han aktuell med boken «Nordmenn bygger i Amerika». 

Ikke alle ble bønder

Norsk utvandrermuseum består av åtte bygninger hentet til Norge fra USA. 

– Disse husene er en stor, permanent utstilling som skal være utgangspunktet for alt det man kan snakke om når det gjelder utvandring. Ikke bare til Midtvesten, men overalt, sier Djupedal. 

Alle bygningene på museet er riktignok fra Midtvesten. Det betyr ikke at alle nordmenn etablerte seg der. 

– Det er en slags vedtatt sannhet at alle nordmenn dro til Midtvesten, ble bønder og aldri kom tilbake. 

Det er feil – eller i det minste en sannhet med sterke modifikasjoner, sier han.

Historieprofessor Nils Olav Østrem på Universitetet i Stavanger er enig med Djupedal i at mange av dem fortsatte med det: Slett ikke alle søkte seg mot Midtvesten. 

Noen byttet ut byliv i Norge med byliv i USA. 

– Ungdomsutvandrerne hadde ofte et byopphold i Norge først, sier Østrem. 

Dem var det mange av. Du kan lese mer om dem i denne forskning.no-saken.

Tidligere museumsdirektør Knut Djupedal har skrevet bok om bygningene han selv fikk til Norsk utvandrermuseum.
Tidligere museumsdirektør Knut Djupedal har skrevet bok om bygningene han selv fikk til Norsk utvandrermuseum.
Noen av bygningene på gårdstunet på Norsk utvandrermuseum. Legg merke til mellomrommet mellom tømmerstokkene.
Noen av bygningene på gårdstunet på Norsk utvandrermuseum. Legg merke til mellomrommet mellom tømmerstokkene.
Inne i Kindred-huset.
Inne i Kindred-huset.

Vinduer kom etter hvert

Det eldste bolighuset på utvandrermuseet er Kindredhuset. Det ble bygget i Nord-Dakota i 1870-årene. Det er et typisk eksempel på et nybyggerhus. Altså det første huset en norsk emigrant satte opp på prærien for å skaffe seg tak over hodet raskt.

Kindredhuset ble satt opp i all hast med rått tømmer. Det var ikke tid til å la det tørke. Man kan se på disse bygningene hvordan tømmeret har krympet. Ellers ligner det på norske tømmerhus. 

Dette lille tømmerhuset har vinduer. I første omgang hadde nybyggernes hus gjerne ikke det.

Trolig har eieren av kindredhuset fått råd til vinduer på et senere tidspunkt. Disse er fabrikkproduserte. 

Vinduer og dører kunne bestilles fra fabrikk og hentes på nærmeste jernbanestasjon. Så var det bare å sage passende hull i veggene og plassere dem. 

Andre laget seg en jordhytte som første krypinn.

Kindred-huset fra Nord-Dakota ble antagelig bygget i hastverk.
Kindred-huset fra Nord-Dakota ble antagelig bygget i hastverk.
Gundersonhuset fra Minnesota er et annet nybyggerhus. I denne loftsluka skal ungene i huset ha klatret opp når det var leggetid.
Gundersonhuset fra Minnesota er et annet nybyggerhus. I denne loftsluka skal ungene i huset ha klatret opp når det var leggetid.

Jordgulv og vedovn

Dugouts var hytter gravd halvveis inn i en bakke. 

«Slike «dugouts» var langt på vei det mest alminnelige første bosted på farmer overalt i den amerikanske Midtvesten», skriver Djupedal i boken. 

Visstnok kunne noen familier bo i dem i mange år og gjøre dem ganske komfortable. 

Bygningen med det provisoriske taket kunne romme vedovn, noen senger og skap. 

Dugout i Minnesota. Noen bygget en slik som sitt første husvære.
Dugout i Minnesota. Noen bygget en slik som sitt første husvære.

Bedre bolig fikk følge av skole og kirke

Plansjer i skolehuset.
Plansjer i skolehuset.

Neste generasjons hus var litt større og bedre: slik som Bjorgohuset. Det ble bygget av en norskamerikaner i 1902. 

Gjerne kom skolehus og kirke omtrent samtidig med et slikt bolighus.

Endelig kom man dit at det var mulig å spandere på seg og samfunnet noe mer enn det aller mest prekære. 

Bjorgohuset består av to etasjer pluss en kjeller med inngang fra bakkeplan – en slags sokkeletasje. 

Den første eieren av eiendommen var nordmannen Hans Syverson. Det var før dette huset ble satt opp. 

Djupedal skriver i boken at det er overveiende sannsynlig at Syversens første hus på stedet var en dugout med jordgulv. 

Kanskje ble denne dugouten senere til kjelleren i Bjorgohuset. Inngangen på den ene siden av kjelleren kan tyde på det.

Ikke alltid var det ressurser til å bygge begge både skolehus og kirke samtidig. Da ble skolehuset benyttet som både skole, kirke og samfunnshus. 

– Det krever en viss samfunnsmessig organisering for å få det til, sier Djupedal. 

Leet-Christopher-skolehuset fra South Dakota. Bjorgohuset i bakgrunnen.
Leet-Christopher-skolehuset fra South Dakota. Bjorgohuset i bakgrunnen.
Oak Ridge-kirken, bygget i 1896.
Oak Ridge-kirken, bygget i 1896.
Oak Ridge-kirken lenge før den ble flyttet til Norge.
Oak Ridge-kirken lenge før den ble flyttet til Norge.

Enkelt å bygge videre på

Bjorgohuset ble bygget i reisverk og såkalt snekkergotisk stil. Den var typisk for små trebygninger i Nord-Amerika på denne tiden.

Utvendig er huset mest forseggjort ved inngangspartiet. Dette var et hus som skulle være enkelt å bygge videre på dersom eieren fikk råd. 

I kontrast til søylene ved inngangspartiet var bakveggen så enkel som mulig. Den har bare en enkel dør og et vindu. Døren kunne bli brukt inn til en ny fløy senere. Det skjedde imidlertid ikke med Bjorgohuset. Trolig fikk ikke eierne råd til det. 

Bjorgohuset er et symbol på det gode gårdslivet.
Bjorgohuset er et symbol på det gode gårdslivet.
Bjorgo-husets enklere bakside.
Bjorgo-husets enklere bakside.
Bjorgohuset fikk ingen tilbygg. Det gjorde derimot nabohuset. Det var eid av andre medlemmer av Bjorgo-familien.
Bjorgohuset fikk ingen tilbygg. Det gjorde derimot nabohuset. Det var eid av andre medlemmer av Bjorgo-familien.

Gikk tom for furu

Da den europeiske innvandringen til USA skjøt fart på 1800-tallet ble det hogget voldsomt mange trær. 

Som mange andre hus ble Bjorgohuset bygget av weymouthfuru. Mot 1900-tallet var den nesten utryddet, skriver Djupedal i boken. Bjorgohuset ble altså bygget da tilgangen på den ettertraktede furua begynte å bli knapp. 

Konstruksjonen i lett bindingsverk ligner mye på den som brukes i nye trehus. 

Djupedal skriver at den ble vanlig i USA i 1830. 120 år senere, rundt 1950, ble den allmenn i Norge. 

Stua i Bjorgohuset.
Stua i Bjorgohuset.
Familien Bjorgo på «the porch» i 1962.
Familien Bjorgo på «the porch» i 1962.

Nostalgisk forhold til familiegårdene

Djupedal beskriver Bjorgohuset som et vitnemål for et vellykket liv i det nye landet. Den dag i dag tenker mange tilbake på livet i hus som Bjorgohuset med nostalgi, sier han.

Huset stod på en «family farm», en familiegård. 

Etter dagens målestokk var familiegårdene små. De ble drevet med hest, okse og håndmakt. Formålet var å produsere nok mat til familien, og i tillegg et overskudd som kunne selges. 

Overskuddet var ofte mais eller hvete. Det kunne også være egg, melk eller kjøtt - for eksempel av storfe og gris.

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Referanse: 

Djupedal, Knut. (2023). «Nordmenn Bygger i Amerika». Norsk utvandrermuseum.

Få med deg ny forskning

Powered by Labrador CMS