Norsk helsehjelp er basert på frivillighet og individuell autonomi. Bruk av tvang er regulert gjennom lovverket og skal være siste utvei. Til tross for dette er det store forskjeller i hvordan tvang rammer.
– Vi vet at yngre menn har høyere risiko for å bli tvangsinnlagt. Det samme gjelder enslige, arbeidsledige og personer som mottar trygd. Vi vet også fra tidligere at det er geografiske forskjeller, men ikke omfanget av disse. Denne studien viser at de geografiske forskjellene er substansielle og stabile over tid, forklarer forsker Tore Hofstad.
Studien er utført ved Senter for medisinsk etikk på Universitetet i Oslo (UiO) og har sett nærmere på omfanget av tvangsinnleggelser. Funnene ble nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet International Journal of Methods in Psychiatric Research.
– Når vi vet mer om for hvem og hvor risikoen for tvangsinnleggelse er størst, er det mulig å bruke den kunnskapen til å forebygge bruk av tvang, sier forsker Tore Hofstad.(Foto: Anders Tvedt / UiO)
Forskerne har inkludert et bredt utvalg variabler for å dokumentere omfanget av geografiske forskjeller ved bruk av data fra Norsk pasientregister.
Antall tvangsinnleggelser er sett opp mot befolkningstall i de ulike distriktspsykiatriske senterområdene, forkortet til DPS-områdene, antall pasienter og lengde på tvangsinnleggelser over en femårsperiode.
Viktig kunnskap for å redusere tvang
Det er et uttalt politisk mål at bruk av tvang skal reduseres i Norge. Målet med studien er å fremme kunnskap som bidrar til dette.
– Vi har ikke undersøkt de faktiske behovene for tvangsinnleggelse. Det kan derfor hende at noen av forskjellene vi ser er naturlig forklart, men det er bekymringsfullt at det er såpass store variasjoner, sier Hofstad.
Områder med et høyt antall tvangsinnleggelser scorer også høyt på antall personer under tvang i forhold til befolkningsstørrelse. Ser vi på landet under ett, så er det større sannsynlighet for tvangsinnleggelse i nord enn i resten av landet.
Videre er det avdekket forskjeller i antall reinnleggelser. Studien viser blant annet at i noen DPS-områder blir omtrent ingen reinnlagt på tvang, mens i området med flest tvangsinnleggelser per innbygger blir hver tvangsinnlagte pasient i snitt lagt inn 2,5 ganger.
Områder med kortere lengde på tvangsinnleggelsene har flere reinnleggelser per pasient.
– Dette er viktig kunnskap. Når vi vet mer om for hvem og om hvor risikoen for tvangsinnleggelse er størst, så er det mulig å bruke den kunnskapen til å forebygge bruk av tvang, sier Hofstad.
Skal se nærmere på kommunehelsetjenesten
Det neste steget for Hofstad og kollegaene er å se nærmere på ressurssituasjonen gjennom hvordan de ulike kommunehelsetjenestene er bygd opp, antall årsverk i den psykiske helsetjenesten, tilgang til kommunale boliger og så videre.
– Denne studien har ikke vurdert årsaksforhold for tvangsinnleggelser, men er en kvantifisering av de geografiske forskjellene. Det er derfor helt vesentlig å se nærmere på hva som konkret utgjør forskjellene.
– Det vi likevel kan konkludere med sikkerhet fra denne studien, er at det eksisterer klare forskjeller i forekomsten av tvangsinnleggelser i Norge. Dette er forskjeller som ikke kan forklares ut ifra befolkningssammensetning alene, sier Hofstad.
Studien er finansiert gjennom Norges forskningsråd.
