Når oljeuhellet er ute

Leteaktivitet, utvinning og transport av olje- og oljeprodukter kan ha store konsekvenser for marine økosystemer.

Dette er et av deltemaene i Forskningsrådets program Havet og kysten. De holdt nylig en konferanse der potensielle effekter av utilsiktede hendelser i forbindelse med olje- og gassvirksomhet ble belyst av seniorrådgiver Cecilie von Quillfeldt fra Norsk Polarinstitutt.

Hun la særlig vekt på mulige konsekvenser i områder som er identifisert som særlig verdifulle og sårbare i forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Det holder ikke å vurdere en aktivitet alene når det handler om forvaltning av havområder og risiko ved petroleumsvirksomhet, mener forskeren.

Konsekvensene av et uhell er avhengige av mange forhold, som blant annet typen påvirkning, i hvilket geografisk område og når på året det skjer, og ikke minst hvilke arter som blir berørt og deres biologi.

– Vi trenger en helhetlig, integrert og overordnet økosystembasert forvaltning av viktige havområder, konstaterer seniorrådgiver Cecilie von Quillfeldt fra Norsk Polarinstitutt. Hun koordinerer for tiden en av arbeidsgruppene for å følge opp Forvaltningsplan Barentshavet.

Sammensatt bilde

Bildet er komplekst:

– Fysiske, kjemiske og biologiske egenskaper varierer fra område til område, og et område er sjeldent like sårbart gjennom hele året, påpekte von Quillfeldt. Sårbarheten er også avhengig av hvilke arter som finnes i området og deres biologiske egenskaper.

Områder med høy primærproduksjon er attraktive for beitende dyreplankton som i sin tur blir mat for andre dyr. En effektiv energioverføring mellom ulike ledd i næringskjeden er grunnleggende for hele økosystemets funksjon.

– Negative påvirkninger i slike områder vil kunne få større konsekvenser enn uhell i mindre attraktive beiteområder, sier von Quillfeldt.

– Men områdene har ikke like høy produksjon gjennom hele året, og det vil derfor kunne ha stor betydning når på året påvirkningen skjer, presiserer hun. For noen arter vil dessuten lokaliseringen av viktige beiteområder variere fra år til år.

Kommer ikke unna

Tetthet av individer har stor betydning for sårbarhet ved eventuelle utslipp av olje.

– Faren for at en hel bestand skal bli berørt, er naturlig nok størst dersom det er snakk om små bestander som er konsentrert i et lite område. Generelt vil dessuten en art være mer sårbar nær yttergrensen for sin utbredelse, påpeker von Quillfeldt.

Hvilken atferd arten har og i hvilken grad den kan forflytte seg, er også viktig når det gjelder sårbarhet. På dette punktet er det stor forskjell fra art til art.

– Jo mer tid sjøfugl tilbringer på sjøen for å finne mat eller skifte fjær, jo mer utsatt vil de være i forhold til et oljesøl.

– For fisk vil egg og larver som driver med strømmen, ha mindre muligheter til å unnslippe oljesøl enn voksen fisk som kan svømme unna. De første stadiene i en organismes livssyklus er ofte spesielt sårbare, sier von Quillfeldt.

En annen utsatt gruppe er fastsittende organismer som ikke har mulighet til å flytte på seg selv om de skulle bli utsatt for en negativ påvirkning.

Bunnsamfunn vil derfor være særlig utsatt ved utslipp av giftige forbindelser fra lokale kilder og ved fysiske forstyrrelser av havbunnen, for eksempel ved etablering av tekniske installasjoner.

Nøkkelarter

Én type påvirkning kan også ramme ulike grupper av organismer forskjellig.

Fjærdrakten hos sjøfugl har et luftlag som er veldig viktig for varmeisolasjon. Hvis fuglen kommer i kontakt med olje kan luftlaget ødelegges, og det får alvorlige konsekvenser.

Både sel og hvalross kan få pelsen tilsølt med olje, men dette er likevel mindre alvorlig enn hos sjøfugl fordi pelsen ikke er så viktig for isolasjon som fjærene er for fuglen.

Aller verst er det hvis en nøkkelart blir rammet. En nøkkelart er en skapning som utgjør en viktig del av grunnlaget i økosystemet, og som mange andre arter er direkte avhengig av.

– Hvis en nøkkelart påvirkes i stor grad, vil hele økosystemet kunne bli påvirket, påpeker Cecilie von Quillfeldt som også er opptatt av Norges ansvar i forhold til rødlistearter og andre viktige arter i Barentshavet.

– Vi må bidra til en kunnskapsbasert forvaltning som ivaretar dette ansvaret, sier von Quillfeldt.

– Derfor må vi sørge for å skaffe mer kunnskap om det komplekse risikobildet gjennom kartlegging, overvåking og forskning, og sikre at informasjon er tilgjengelig og kan anvendes av alle med aktiviteter som berører forekomsten av disse artene.
 

Lenke:

Forskningsrådets program: Havet og kysten (HAVKYST) og
Forvaltningsplan Barentshavet